Å gjøre tørre tall til gripende lesning

I motsetning til «whodunit»-krimlitteraturen, hvor morderen avsløres i siste kapitlet, handler ‘klima & katastrofe’-sjangeren mer om omfanget av trusselscenarioet som venter oss, og hvordan slutten vil ta seg ut. Naturlig nok, for de fleste har for lengst oppdaget hvem som har skylden: vår livsstil, og manglende, medfødte evne til å reagere før det er for sent.

Selv om Brageprisen glapp for Bjørn Samset og hans bok «2070», så er boken en bragd. Som en av ekspertene i FNs imponerende klimapanel, gir forfatteren leseren orkesterplass til dramaet som IPPCs klimatilstandsrapport hyppig serverer. Nylig kom dystre varsler derfra om hvordan menneskeheten sakker akterut i møte med klimaendringenes høye tempo og stadig større nedslagsfelt.

Med sine 463 sider fremstår «2070» som et veritabelt referanseverk. Boken gir et historisk sveip, fra oppdagelsen av drivhuseffekten sent på 1800-tallet, via guiding gjennom en vitenskapelig labyrint av vippepunkter, feedbackmekanismer, blindveier og aha-opplevelser, til dit vi befinner oss i dag. Allerede på 1970-tallet advarte boken «Limits to Growth» fra den italienske tankesmien Club of Rome om hva vi hadde i vente.

En del av «2070» består av kjent stoff, som at når regnskog brenner, stanser fordampingsprosessen, eller at når illegal hugst gis fritt spillerom, er snarveien skremmende kort til et savannepreget Amazonas. Men selv om mange av oss vet forskjell på CO2 og metan, forstår ikke alle hvordan metanbobler sparker fart i den globale oppvarmingen.   

Fysikeren Samset bruker sin pedagogiske erfaring til å gi innsikt i et komplisert og mangfoldig univers, om tverrfaglighet og behovet for bredspektret fagfellekritikk i global skala.

Men forfatteren Samset kunne ha gitt bedre innsyn i det enorme stresset mange av hans forskerkollegaer må har lidd under i racet for å fremskaffe pålitelig statistikk og prognoser om en klode i voldsom endring. Mye uenighet og mange intense konflikter har utvilsomt oppstått klimaekspertene imellom, for å klare å enes om konsensusbaserte tall som er holdbare, uten å være unødig fryktfremkallende.

Mangelen på språk

Heller ikke Samset – og her er han i godt selskap med verdenskjente forfatternavn – har evnen til å forvandle tallenes dystre tale til gripende leseropplevelser. På bokmesser verden over diskuteres det nå om vi besitter språket til å formidle eksistensiell angst. Mens flere av illustrasjonene som innleder hvert kapittel, ligner på Hieronymus Bosch’ skrekkvisjoner, er de også en påminnelse om språkets begrensede evne til å skildre noe som sansene så vidt klarer å registrere.

Tittelen antyder at det finnes mennesker på Jorden i 2070, og i Samsets scenario har man det slett ikke så ille. Fordi forfatteren har lent seg på prognoser der våre etterkommere unngikk overtramp av +3C grensen. Bikker man over den, er de fleste forskere enig om, er vi på ukjent, livsfarlig territorium.

Mot vippepunktet

De som mener «2070» er vel optimistisk i tonen, bør lese «Our Final Warning: Six Degrees of Climate Emergency», en oppdatert versjon av briten Mark Lynas’ 2007-bestselger, som vakte fortjent oppsikt.

Språket er, som hos Samset, presist og preget av grundig gravejournalistikk i miljøvitenskapens irrganger. Men tonen er skarpere, ment å vekke overflodssamfunnet fra sin søvndyssende komfortsone og vår tiltro til at alt ordner seg til slutt. Lynas mener, dersom vi ender opp i et feberhett +4C graders scenario i andre halvdel av århundret, at menneskeheten – med spark til styrtrike Elon Musk og Richard Branson – burde være mindre opptatt av å komme seg til Mars og heller konsentrere seg om å sette av forskningsmilliarder.

Den siste delen av «Our Final Warning ...» minner oss på at det faktisk er mot farlige, kanskje irreversible vippepunkter, vi har stø kurs i øyeblikket. Det mange vil huske best fra Cop26 i Glasgow i november i fjor, er den tårefylte avslutningstalen til klimatopp-møtets leder, der han fra talerstolen unnskyldte seg for konferansens skuffende slutt.

Hans reaksjon var velbegrunnet. Det viser innholdet i IPCCs ferskeste statusrapport med all mulig tydelighet. Oddsen er dårlig for at kloden holder seg innenfor den kritiske ‘komfortsonen’ på +2C.

Den prisbelønnede science fiction-forfatteren Kim Stanley Robinson bruker sjangeren han kan best i den omdiskuterte «The Ministry for the Future», et epos på nærmere 600 sider. Boken er oversatt til en rekke språk og utgis i dansk språkdrakt. Romanens form – med sine mange sidesprang og fascinerende hendelsesforløp på en klode på kanten av kollaps – har skapt stor oppmerksomhet og gitt Robinson en bred tilhengerskare – men også kritikere.

Boken kom ut høsten 2020, og tittelen sikter til et fiktivt FN-panel hvis hasteoppgave er å stanse Jordens oppvarming ved å utforske til dels uortodokse løsninger. Det er ikke alltid like enkelt å følge romanpersonenes tankesprang eller hvem som til enhver tid fører ordet, i denne mursteinen av en bok.

Handlingen begynner i et India under en hetebølge som utvilsomt vil gi lesere svettetokter. Omfanget – med flere hundre millioner menneskeofre – tvinger tankene i retning av klimaflyktningscenarioer som hittil bare er blitt antydet i nyhetsbildet.

Robinson sparer oss heller ikke for skildringer av økoterrorisme eller forelesninger i miljøfinans. For å unngå at stormakter og globale gigakonserner bestemmer seg for å bruke opp fossile energikilder verdt trillioner av dollar, lanserer han en ny, digital valuta – såkalte ‘carbon coins’ – som beriker dem som lar lukrative mineralforekomster forbli under jorden eller på havbunnen.

Faktisk er noe lignende under utvikling på flere internasjonale hold, og Robinson røper i siste kapittel løsninger i horisonten. Her tas vi med på en jordomseiling om bord i et velutstyrt luftskip – over økosystemer, hav, kystsamfunn og kontinenter som er preget av, men enda ikke bukket under for, klimaendringenes herjinger.

Hilsener fra vulkanøya

Den som kanskje har kommet seg best ut i denne nye, nokså løst definerte sjangeren, er islandske Andri Snær Magnason. Med den bestselgende boken «Om Tiden og Vannet» har den prisbelønte forfatteren og tidligere presidentkandidaten skaffet seg et internasjonalt renommé. Boken, som kom ut i 2019, er nå oversatt til minst 30 språk og ble nominert til Nordisk råds litteraturpris, som en av få sakprosabøker gjennom tidene.

Magnason har langt på vei lykkes med å veve mytologi, historie, humor og tverrvitenskapelige temaer inn en høyst uvanlig, tankevekkende og underholdende familiekrønike som spenner over mange generasjoner, på en gjenkjennbar arena fylt av drama, fortvilelse, men også fortryllelse og optimisme.

Han skriver sanselig om vår tids viktigste tema. Resultatet er en vellykket blanding av reiseskildring, verdenshistorie og en personlig erindringsbok der han skildrer sin egen oppvekst omgitt av sterke naturkrefter, varme kilder og tinende breer. Den er også en bildevev der han presenterer oss for sin familie gjennom flere generasjoner:

«Jordens mektigste krefter har passert den naturlige geologiske grensen for hastighet og endrer seg nå på en menneskestyrt skala. Endringer som før utviklet seg i løpet av hundre tusen år, skjer nå i løpet av hundre år. En slik hastighet er mytologisk, og den berører alt liv på Jorden og grunnlaget for alt det vi tenker, velger, produserer og tror. Den berører alle dem vi kjenner og alle dem vi elsker.»

Sjakk matt?

Den raskt tiltagende klimakrisen kan minne mer om hurtigsjakk, der planeten Gaias trekk avdekker Homo sapiens’ svake posisjon – som en direkte konsekvens av feilgrep som har ført til planetens oppsiktsvekkende oppvarming. Som den amerikanske forfatteren William Gass har skrevet: «Frykten for at menneskerasen kanskje ikke vil overleve, er i ferd med å bli erstattet av engstelsen for at det er nettopp hva den vil klare.»

Stilt overfor flommer, orkaner og hetebølger bidrar bøker som disse til at vi for alvor tvinges til å innse at vi har undervurdert Gaias makt. I en kamp om hvem som styrer klodens fremtid, er det ubehagelige spørsmålet om vi er
blitt redusert til observatører av planetens evne til å ta revansj over menneskets overmot.

De minner oss om at tidsvinduet som gjenstår for å unngå apokalypsen, krymper ubønnhørlig. Kim Stanley Robinson spør retorisk: «Hvordan føles det egentlig å stå ved stupet av en historisk hendelse?» Hans svar: «Det føles som nå.»

Det er selvsagt vanskelig å forestille seg hvordan kloden kan endre seg så raskt, også for forskere ute i felten. Økonomisk vekst har siden den indu-strielle revolusjon vært mantraet som har gitt oss tro på at vi kan kjøpe oss til velstand. Og sannsynligvis overlever menneskeheten både året 2070 og flere hundreår til, kanskje til og med på en klode vi nålevende kunne nikket gjenkjennende til. For Jorden, den har god tid.

Det har ikke vi.