Iskaldt forhold tiner. Det er et kvart århundre siden kommunismens fall og den kalde krigens slutt. Men noen ting har tatt lengre tid å tine enn andre, som det dypfryste forholdet mellom USA og Cuba. 17. desember i fjor ble det kjent at USAs president Barack Obama og Cubas president Raúl Castro hadde inngått en avtale om å normalisere forholdet landene imellom. Avtalen var fremforhandlet i hemmelighet i Canada og i Vatikanstaten, blant annet med hjelp fra pave Frans.

I sommer ble den historiske tilnærmingen mellom USA og Cuba manifestert ved åpningen av fullverdige ambassader i respektive hovedsteder for første gang siden det diplomatiske bruddet mellom landene i 1961. En av de siste hindringene for tilnærmet full normalisering, foruten Guantánamo-spørsmålet, er den amerikanske handelsembargoen, som har rammet den kubanske økonomien hardt i flere tiår.

Minimalt med kontakt. Cubas ideologiske avstand, men geografiske nærhet til USA, har alltid satt landet i en særstilling. Under den kalde krigen var landet en strategisk brikke i spillet mellom stormaktene.

Den fullstendige handelsembargoen ble innført av president John F. Kennedy i 1962 som et svar på Cubas nasjonalisering av amerikanskeide selskaper på øya, og den er senere utvidet og begrenset noe under ulike amerikanske presidenter.

Amerikanere har ikke hatt tillatelse til å reise til Cuba og bruke penger der, all eksport og import til og fra Cuba har vært forbudt, og amerikanske selskaper har ikke kunnet bedrive noen som helst virksomhet i landet. Brudd på sanksjonene har ifølge amerikansk lovgivning kunnet bli straffet med fengsel inntil ti år og 250 000 dollar i bøter.

Så sent som i 1996 vedtok USA Helms-Burton Act, en lov med utvidede straffetiltak mot banker og selskaper fra tredjepartsland som samarbeidet med Cuba, en lov som ble fordømt og avvist av nær samtlige vestlige land. Den uttalte hensikten med embargoen har vært å opprettholde sanksjonene inntil Cuba beveger seg mot demokratisering og respekterer menneskerettighetene.

Tøvær. I år 2000 ble reiserestriksjonene noe lempet på for kubansk-amerikanere, og det ble blant annet åpnet opp for eksport av enkelte landbruksprodukter og legemidler fra USA til Cuba for å dekke humanitære behov.

Siden Raúl Castro overtok presidentvervet i 2008, er det blitt gjennomført flere økonomiske reformer på Cuba, blant annet er det åpnet opp for en viss grad av selvstendig næringsvirksomhet. Dette, og det at Barack Obama kom til makten i USA, har gjort at forholdet til Cuba er blitt gradvis bedre.

De siste par årene har blant annet USA og Cuba utvekslet politiske fanger, og det er blitt lettere å overføre penger. I januar i år ble reiserestriksjonene ytterligere lempet på, og det er åpnet for en begrenset import av kubanske sigarer og rom, samt eksport av amerikansk data- og kommunikasjonsteknologi. I mai ble Cuba dessuten offisielt strøket fra USAs liste over land som støtter terrorisme.

Mektige eksilkubanere. De mange kubanerne som har flyttet – eller flyktet – til USA, utgjør i dag en stor og mektig diaspora, som er godt organisert og har stor innflytelse. En av de republikanske presidentkandidatene, Marco Rubio, har foreldre som emigrerte til USA noen år før Fidel Castro kom til makten. Også presidentkandidaten Ted Cruz har kubanskfødt far. Tradisjonelt har eksilkubanerne og deres etterkommere vært forkjempere for en hard politikk overfor Cuba, men dette er i ferd med å endre seg. 7 av 10 kubansk-amerikanere støtter nå gjenopprettelsen av diplomatiske forbindelser, og rundt halvparten ønsker at embargoen skal heves, ifølge CNN. Dette har endret det politiske klimaet.

Obama har foreløpig likevel ikke det republikanske flertallet i Kongressen med seg for å kunne oppheve embargoen. Motstanderne er kritiske og krever regimeendring og en tilbakevending til kapitalismen.

Uante konsekvenser. Cubas behov for økonomisk vekst og høyere levestandard taler for en omfattende liberalisering. Men frykten for å miste kontroll stikker dypt hos lederne i Havanna, som er klar over hva som skjedde da de kommunistiske makthaverne i Øst-Europa løsnet grepet.

Kubanere flest ønsker forandringer, men frykter samtidig at kapitalismen vil føre til større sosiale ulikheter og bortfallet av det sosiale sikkerhetsnettet og eksistensminimumet de har i dag.

Tålmodige unge. I 2013 erklærte Raúl Castro at «en sakte og ryddig overføring av ledelsen av revolusjonen til den nye generasjonen» allerede var i gang. Han har kritisert sin egen generasjon for ikke å ha forberedt fremtidige generasjoner på en overtagelse, og skal ha prioritert dette arbeidet siden han overtok etter sin bror Fidel Castro (89) i 2008. Raúl Castro er nå 84 år og skal etter planen gå av etter to femårige presidentperioder, i 2018. Symbolsk kan det å forholde seg til en kubansk leder som ikke er en Castro, være avgjørende for at USA skal heve embargoen.

Imens venter Cubas unge på at de politiske endringene skal få konsekvenser også for dem. De ser på revolusjonen og dens arvtagere som noe foreldet, noe som skjedde i går. Selv ønsker de å leve i dag. De har gitt opp politikken, men har så vidt fått smaken på internett og sosiale mediers nye muligheter.

De har ventet på endringer i lang tid allerede, men er forberedt på å måtte vente enda en stund til.

Kilder: Aftenposten, Wikipedia, BBC, The New York Times, Reuters, NRK