En indisk ridder

Sagnkretsen rundt kong Arthur og ridderne av det runde bord er intimt forbundet med De britiske øyer. Derfor har de filmatiske skildringene basert på disse legendene tradisjonelt fylt rollelisten med hvite skuespillere. I David Lowerys nye versjon av «The Green Knight» blir imidlertid hovedrollen Sir Gawain – Arhurs nevø – spilt av Dev Patel, som har indisk familiebakgrunn.

Han er heller ikke den eneste i ensemblet med aner fra subkontinentet, siden Sarita Choudhury dukker opp i rollen som «Mor»/Morgan Le Fay.

«The Green Knight» skriver seg inn i en pågående trend med «fargeblind rollebesetning». Det temmelig selvforklarende begrepet går ut på at man velger skuespillere uten å skjele til hudfargen deres.

Dev Patel har allerede frontet en annen produksjon som er tuftet på filosofien, da han hadde tittelrollen i «The Personal History of David Copperfield» (2019). Her ble ellers rollen som Mrs. Steerforth spilt av Nikki Amuka-Bird, mens Benedict Wong gestaltet Mr. Wickfield, og Rosalind Eleazar fylte rollen som Agnes.

Et annet eksempel er det historiske dramaet «Mary Queen of Scots» (2018), der Gemma Chan spilte Elizabeth Hardwick, mens Adrian Lester hadde rollen som Lord Thomas Randolph.

Mange vil også ha notert seg hvordan seriene «Bridgerton» (2020-) og «The Great» (2020-) fyller opp rollegalleriet fra 1700- og 1800-tallets adelsstand – i henholdsvis Storbritannia og Russland – med mange fargede skuespillere. Den førstnevnte er ledet an av Golda Rosheuvel, Adjoa Andoh, Regé-Jean Page, mens særlig Sacha Dhawan og Abraham Popoola har prominente roller i sistnevnte. Tilsvarende, i «Troy: Fall of a city» (2018), blir rollene som Akilles og Zevs spilt av David Gyasi og Hakeem Kae-Kazim.

Foreløpig sist ut er miniserien «Anne Boleyn» (2021), hvor Jodie Turner-Smith (som har foreldre fra Jamaica) spiller Henrik 8.s ulykksalige dronning. Paapa Essiedu har rollen som broren, George Boleyn.

Ideologi og praksis

Siden vi befinner oss i en tid preget av identitetspolitikk kan man fort mistenke at ideen om fargeblind rollebesetning først og fremst er ideologisk begrunnet. Noen vil antagelig også mene at den bare er det. La oss imidlertid forsøke å se fenomenet i et praktisk perspektiv, med en «stålmannet»* innstilling.

Film- og serieproduksjon er ingen abstrakt øvelse for de involverte. Dette er en bransje, en arbeidsplass. I samfunn som blir stadig mer etnisk mangfoldige, vil fargeblind rollebesetning derfor ha en svært konkret karrieremessig betydning, ved at den gjør det mulig for alle skuespillere å spille alle roller – også historiske dramaer.

Ideen gjør det dessuten mulig for regissører å la skuespillernes karisma veie tyngst, slik Kenneth Branagh gjorde da han ga rollen som Don Pedro i «Stor ståhei for ingenting» (1993) til Denzel Washington, eller da han lot Idris Elba spille den norrøne guden Heimdall i «Thor» (2011).

Diskusjonen om fenomenet er nok også mindre preget av ideologiske føringer og oppdelinger enn mange tror. Motargumentene mot fargeblind rollebesetning er aldeles ikke bare riff over temaet «bekymring for overdreven politisk korrekthet», og den mest fruktbare delen av ordskiftet har vært nøye med å sortere i når og hvordan dette praktiseres.

Mytologiske figurer, guddommer og legender i fantasifortellinger, samt rent litterære skikkelser er tross alt noe annet enn reelle historiske personer. Derfor bør det være mindre kontroversielt med en indisk Gawain og en svart Heimdall enn en svart Anne Boleyn, lyder argumentasjonen. Vi har jo også sett skandinaviske skuespillere i rollen som egyptiske guder (Nikolaj Coster-Waldau spilte Horus i «Gods of Egypt», 2016), noe mange reagerte negativt på. Bakenfor ligger dessuten en lang historie med hvite skuespillere i fargede roller.

Fargeblind rollebesetning oppfattes altså helst som potensielt problematisk i forbindelse med dramaer som etterstreber en realistisk tilnærming til spesifikke epoker og historiske figurer.

Idyllisering og fantasi

I en episode av podkasten «Hyped!», som historikerne og populærkultur-entusiastene Zoe Strimpel og Tom Stammers står bak, ble «Bridgerton» diskutert i dette perspektivet. Programlederne påpekte at serien foretar en plutselig glidning i retning kontrafaktisk historie, når den i én enkeltstående replikkveksling forsøker å forklare hvorfor det eksisterer svarte adelsfamilier i London anno 1813: Kongen forelsket seg i en svart kvinne. Dette mener Strimpel og Stammers er problematisk, siden serien dermed forsøker å ri to hester sam-tidig: Den vil både gi en tilsynelatende troverdig epokeskildring, samtidig som den veldig lettvint omskriver historien. «Bridgerton» etterlater et inntrykk av datidens overklasse som langt mer mangfoldig og likestilt enn den var.

Dette argumentet, at serien idylliserer fortiden, er en gjenganger i kritikken mot «Bridgerton». TV-kritikeren Erin Osgood har spurt: «Dersom intensjonen med «Bridgerton» var å være mer underholdende enn utfordrende, hvorfor valgte så serien i det hele tatt å ta opp rasetemaet? (…) En slik antydning, at institusjonalisert rasisme og segregering ble oppløst takket være ett ekteskap, er i beste fall villedende ...»

Det kan være interessant å sammenligne med «The Great», som utspiller seg i hoffet til Katarina den store av Russland (Elle Fanning). Serien blir eksplisitt presentert som «anti-historisk», og har credoet «Sporadisk sannferdig» i tittelsekvensen. Dette grepet forsterkes av at det dreier seg om en temmelig vilter komedie. «The Great» er mye tydeligere på at handlingen foregår i et fiktivt univers, og ber ikke om å bli tatt seriøst som historisk skildring.

De som vektlegger det autentiske, bekymrer seg altså for at fortiden skal fordreies, bli en slags fantasi. Hva om slike fremstillinger blir dominerende? Hvordan vil det prege publikums oppfatninger av historien? Her kan de urolige vise til forskning: Film og serier farger våre inntrykk av tidligere epoker.

Produsenten av «Downton Abbey», Gareth Neame, gjorde rede for sitt prinsipielle syn på saken i 2014: «Det var ikke en multikulturell tid. Vi kan ikke plutselig befolke serien med mennesker av alle mulige etnisiteter. Det ville ikke være riktig.»

Fargeblind fordekning?

Et helt annet kritisk resonnement peker på at fargeblind casting kan føre til at ikke-hvite identiteter og erfaringer viskes ut eller fordekkes. Det vil skje dersom fargede skuespillere tolker roller skrevet for hvite personer uten å ta hensyn til hva ytre fremtoning betyr i samfunnet hvor dramaet utspiller seg. Temaet opptok den svarte amerikanske dramatikeren August Wilson, som i 1996 holdt en tale hvor han blant annet sa:

«Å lage en svart oppføring av «En handelsreisendes død» eller et annet stykke skapt for hvite skuespillere som utforsker den menneskelige tilstand i en spesifikk hvit kulturell sammenheng, er å fornekte vår egen menneskelighet, vår egen historie og behovet for å foreta våre egne utforskninger fra vårt kulturelle ståsted som svarte amerikanere.»

Wilsons perspektiv på problemstillingen er åpenbart svært tett forbundet med amerikanske forhold, men hovedinnsikten har en viss overføringsverdi. Han etterlyser ikke fargeblindhet, men «fargesynlighet». Han vil at fargede mennesker (eller minoriteter) skal få formidle sine egne fortellinger. Det bør altså skapes mer nytt, spesialskrevet drama.

Historiker Miranda Kaufmann har vært inne på hva dette kan bety i praksis, i en britisk sammenheng. Hun mener miniserien «Anne Boleyn» kan berede grunnen for nye prosjekter som handler om ukjente historiske skikkelser.

Siden hun også er forfatteren av «Black Tudors: The Untold Story» har Kaufmann noen helt konkrete forslag å bidra med.

Faktum er at boken hennes allerede har inspirert til en serie kalt «Southwark», som er i produksjon nå. 

Kilder: Hyped!, HistoryExtra, Smithsonian Magazine, Weekendavisen, New York Times, The Atlantic, LitHub, NPR, BBC, The Guardian, American-theatre.org, Redbrick.