Istanbul. «Samtalen varte ikke et halvt minutt en gang», sier Ece Temelkuran over en sen frokost på en kafé i sentrum av Istanbul. Rett over nyttår 2012 ringte redaktøren i avisen Habertürk den erfarne journalisten: ‘Ece, jeg er lei for det, men vi kan ikke samarbeide lenger’, lød oppsigelsens korte ordlyd. ‘Du vet hvorfor’. «Og det gjorde jeg», oppsummerer hun.
Temelkuran hadde kommet på kant med myndighetene. Hun hadde skrevet om et bombeangrep gjennomført av det tyrkiske militæret mot angivelig PKK-opprørere øst i landet. 34 kurdiske sivilister, som ingen av dem hadde hatt med PKK å gjøre, hadde mistet livet i angrepet, de fleste av dem var gutter i tenårene på vei fra Irak med sigaretter til svartebørsen.
«Den offisielle linjen var at Uludere-massakren skulle forties», forteller Temelkuran, som ikke bare mistet jobben, men også i ukene etter fikk føle et langsint regimes nyutviklede maktmiddel. «AKP-trollene gjøv løs på meg i flokk», sier 43-åringen om en orkestrert shit storm hun aldri hadde opplevd maken til. «Det var fryktelig, en regelrett karakter-lynsjing», sier kvinnen som frøs Twitter-kontoen sin, trakk seg tilbake fra det offentlige ordskiftet og begynte å jobbe for et humormagasin. I 2015 kom hun med en bok (oversatt til tysk under tittelen «Euphorie und Wehmut») hvor hun tar et kraftig identitetspolitisk oppgjør med Tyrkia og totalitarismen til «systemet Erdogan».
Slagmark Twitter. «AKP-trollene er en gruppe fanatiske unge mennesker regimet har hyret til å angripe opposisjonelle i sosiale medier», sier Asli Tunc, professor i medievitenskap ved Bilgi-universitetet i Istanbul. «Er du kvinne, får du gjennomgå etter noter», legger hun til om den sexistiske sjargongen som preger de verbale utfallene rettet mot kritikere av regjeringen, partiet og presidenten. I tillegg til tidvis å ville «utrydde» Twitter, har Erdogan med sin «hær av troll» samtidig omformet det sosiale mediet til et virkningsfullt våpen mot opposisjonelle, en organisert motoffensiv som ble åpenbar først etter de såkalte Gezi-protestene i Istanbul i 2013.
I tillegg til tidvis å ville «utrydde» Twitter, har Erdogan med sin «hær av troll» samtidig omformet det sosiale mediet til et virkningsfullt våpen mot opposisjonelle, en organisert motoffensiv som ble åpenbar først etter de såkalte Gezi-protestene i Istanbul i 2013.
«Jeg må innrømme at jeg er blitt mer forsiktig selv», sier professoren som ved flere anledninger har fått føle AKP-trollenes vrede for sine kritiske bemerkninger om regimets mediepolitikk.
Tunc beskriver blant annet journalistene i de regimenære tyrkiske mediene som direkte servile.
«De er livredde for å stille kritiske spørsmål til politikere. Det er det bare utenlandske journalister som kan i Tyrkia nå», sier hun om «poolen» av offisielle medier, der debattprogrammer og intervjuer i mange tilfeller er avtalt og innstudert på forhånd. «Myndighetene gir ikke akkreditering til pressekonferanser eller til politikerreiser i utlandet til medlemmer av den opposisjonelle pressen.»
Men heller ikke utenlandske journalister er på noen måte fredet: Aftenpostens Midtøsten-korrespondent ble erklært uønsket (hovedsakelig motivert i samboerens kurdiske familiebakgrunn), en utenriksjournalist fra Politiken ble utvist etter å ha dekket flyktningkrisen, og én nederlandsk og to britiske journalister ble utvist fra landet etter å ha dekket kurderkonflikten i øst. En irakisk kollega av de to sitter fortsatt i tyrkisk fengsel.
Helt siden 1980-tallet har Tyrkia opplevd en pågående konsentrasjon av medie-eierskap parallelt med at mediemarkedet er blitt kraftig deregulert.
Eierskap. Ikke bare undertrykking, også strukturelle forhold legger en tung demper på ytringsfriheten i landet. Helt siden 1980-tallet har Tyrkia opplevd en pågående konsentrasjon av medie-eierskap parallelt med at mediemarkedet er blitt kraftig deregulert, problemer som ifølge Tunc ble mer akutte og kroniske fra midten av 1990-tallet.
«Det var ledsaget av en utvikling der fagforeningene ble sterkt svekket; det var ingen jobbgaranti lenger, og solidariteten eroderte», sier hun om en prosess der de ansatte mistet innflytelsen innenfor bedriftsstrukturer som raskt utviklet seg fra klassiske mediehus til industrikonglomerater med en medie-arm.
I motsetning til tidligere hadde ikke lenger eierne redaksjonell bakgrunn, men brukte avisene i sin egen forretningsstrategi, særlig i konkurransen om offentlige kontrakter. Ved å innynde seg hos regimet og angripe kritikere på spalteplass, kunne særlig entreprenører i bygg- og anleggssektoren sikre seg lukrative avtaler. Medieporteføljen i industrikonglomeratene oppfattes derfor mer som en «driftsutgift» enn en rentabel investering i seg, forklarer Tunc.
Samrøret mellom næringsliv og politikk er særlig de siste årene blitt åpenbart, og utviklet seg til et vesentlig hinder for et fungerende mediemangfold. Samtidig er det tyrkiske lovverket som skal regulere medie-eierskap, ifølge medieviteren, «særdeles dysfunksjonelt».
«Den situasjonen vi har i dag er ille, kanskje verre enn noen gang tidligere», sier professoren om de strukturelle og institusjonelle betingelsene for Tyrkias offentlige ordskifte.
Utrenskning. Etter Gezi-protestene i Istanbul våren 2013 og korrupsjonsanklagene som omfattet Erdogans nærmeste krets samme høst, ble myndighetenes aggressive tone og repressive arsenal av virkemidler mot meningsmotstandere styrket: Folk i sikkerhetsapparat og justisvesen, samt journalister med reell eller påstått tilknytning til nettverket rundt predikanten Fetullah Gulen som hadde vært med på å rulle opp korrupsjonsskandalen, ble rensket ut i rekordtempo og flere havnet i fengsel.
De siste par årene har også flere kritikere av Erdogans Syria-politikk fått sparken fra mediene de arbeidet for. Men mer påfallende er de mange injuriesakene som ruller og går i rettssystemet, motivert i loven om «ærekrenking av offentlig person». Nylig meddelte Tyrkias justisminister at departementet siden 2014 har åpnet 1845 søksmål mot enkeltpersoner anklaget for å ha fornærmet presidenten.
Emrah Serbes, en av Tyrkias mest populære og talentfulle unge forfattere, er blant dem som er blitt forfulgt av det nye rettsregimet etter Gezi-opptøyene. Det er riktignok ikke bøkene hans som bringer ham i trøbbel (til tross for at hans siste roman er en utilslørt satire over AKPs Tyrkia, nylig oversatt til engelsk med tittelen «The King of Taksim Square»).
«Å uttale seg på de større tv-kanalene er det farligste for meg», sier forfatteren på sin stampub i det fotballgale Besiktas, på den europeiske siden av Bosporos
Utmattelse. Et eksempel var et innslag på tyrkiske CNN i 2014. Serbes skal ha uttalt følgende om en episode i etterkant av en stygg gruveulykke der daværende statsminister Erdogan slo til en gutt som buet på ham under et arrangement: «En statsminister burde ikke oppføre seg slik; han burde oppføre seg som en mann». Serbes ble umiddelbart stevnet for retten.
Et ordspill på Erdogans mellomnavn (som minner om det tyrkiske ordet for «trykk», hvilket i forbindelse med Gezi-opptøyene ble forstått som «vanntrykk», og dermed en åpen referanse til den omfattende bruken av vannkanoner for å spre demonstrantene under protestene) var den mest profilerte saken som ble anlagt mot ham rett etter Gezi, og dommeren skal angivelig ha mistet jobben fordi saken ikke endte med domfellelse.
Den pågående rettssaken, den tredje rettet mot ham siden opptøyene, har på sin side antatt kafkaske dimensjoner: Tidvis dukker selv ikke dommeren opp, men prosessen fortsetter likevel.
«De vil at det hele tiden skal være en sak gående slik at jeg ikke får fred», sier forfatteren, og viser til de mange som er i samme situasjon. «Vi er nesten blitt vant med dette nå, og det er selvsagt trist, men vi har også begynt å spøke med det. 'Hvor mange år er det de vil gi deg?' spør vi hverandre. 'Å, ikke mer? Da slår jeg deg lett'».
Stengningsrekord. Kurdiske medier er de som har det aller vanskeligst i dagens tyrkiske medievirkelighet. Med hjemmel i en stadig mer drakonisk internettlov, har myndighetene stengt en rekke kurdiske nyhetssider. Blant 108 000 stengte nettsider, handler det ved siden av pornografiske nettsteder i all hovedsak om kurdiske opposisjonssider. Et kurdisk nyhetsbyrå har opplevd å bli stengt hele 29 ganger i perioden 24. juli 2015 til ultimo februar 2016.
«Tyrkia er det desidert verste landet å ha en Twitter-konto i, særlig hvis du er en regjeringskritiker.» Yaman Akdeniz, jusprofessor ved Bigli-universitetet til Reuters.
Også Twitter er et yndet objekt for tyrkiske myndigheters iver etter å regulere ytringsfriheten. Ifølge Twitters transparency-rapport for 2015 var 4670 av de totalt 5887 Twitter-meldingene som tjenesten fjernet, basert på begjæringer fra tyrkiske myndigheter. Det utgjorde 80 prosent på verdensbasis, det samme prosenttallet som i perioden 2012–2015. I siste halvdel av 2015 sto de tyrkiske begjæringene om stengning for 95 prosent av totalen, og 90 prosent av de effektuerte stengningene.
«Tyrkia er det desidert verste landet å ha en Twitter-konto i, særlig hvis du er en regjeringskritiker», sier jusprofessor Yaman Akdeniz ved Bigli-universitetet til Reuters. Den kjente nettaktivisten har klaget til Twitter, samt klaget inn størstedelen av stengningene til tyrkiske domstoler, særlig de som er motivert i korrupsjonsanklager eller kritikk av offentlige personer.
Reportere uten grenser rangerer Tyrkia på 149. plass av 180 land på indeksen over ytringsfrihet, og statistikk fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen fra 2014 viser at Tyrkia slår alle de andre 46 medlemslandene i Europarådet når det gjelder rettssaker som omfatter brudd på ytringsfriheten.
Europeisk jumboplass. Reportere uten grenser rangerer Tyrkia på 149. plass av 180 land på indeksen over ytringsfrihet, og statistikk fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen fra 2014 viser at Tyrkia slår alle de andre 46 medlemslandene i Europarådet når det gjelder rettssaker som omfatter brudd på ytringsfriheten. Ved utgangen av 2015 satt 14 journalister i fengsel og 30 var under etterforskning for «terrorist-propaganda» eller «ærekrenking av presidenten». 25. mars begynte første høring i rettssaken mot Cumhurryet-redaktørene Can Dündar og Erdem GülI, som risikerer livstidsstraff for sine avsløringer rundt den tyrkiske etterretningstjenestens involvering i våpensmugling til Syria. Siden 1992 er 27 journalister blitt drept i Tyrkia.
I takt med at polariseringen i det tyrkiske samfunnet blir stadig større, har «hate speach», ikke bare i sosiale medier, men også i TV, tiltatt i omfang, særlig fra mainstream-kanalene. «Forrædere» henges ut med bilde – et eksempel er de mer enn 1000 representantene for kultur og vitenskap som i januar undertegnet et opprop mot den tyrkiske regjeringens krigføring i de kurdiske områdene øst i landet – og omtales gjerne i antisemittiske og homofobe ordelag som svikefulle undergravere av tyrkisk suverenitet.
Som svar på akademikernes opprop ble 33 av dem arrestert, og 15 hittil tvunget til å forlate stillingene sine. «Dette er en heksejakt fra regjeringen», sier nevrologen Caghan Kizil ved Technische Universität Dresden i Tyskland til tidsskriftet Science. En annen signatar, politologen Sinem Arslan ved University of Essex, sier at mange kolleger i hjemlandet nå er gjenstand for heftige hetskampanjer fra organiserte grupper. «Mange er veldig redde», sier hun til Science.
Pionér. Det skal altså svært lite til for å falle i unåde hos tyrkiske myndigheter, og i særdeleshet hos presidenten. En måte å unngå det på er å følge oppskriften til Haluk Kalafat, nyhetsredaktør for det kjente nettstedet Bianet. Veteranen innen tyrkisk online-journalistikk, som var med på å grunnlegge nyhetsportalen i år 2000, bruker knapt nok adjektiver lenger, og er svært forsiktig med karakteristikker.
«Jeg kaller aldri Erdogan noe annet enn president», sier han. Korrekt tiltale, ingen forhåndsdømming i rettssaker, dyptgripende kjennskap til det tyrkiske lovverket og et pålitelig nettverk av lokale kilder rundt om i landet, særlig i øst, er den redaksjonelle forsen til Bianet.
Portalen ble grunnlagt som en reaksjon på den sentralistiske informasjonsstyringen fra Ankara på 1990-tallet, og er et av nettmediene som er blitt tilfluktssted for journalister som av diverse grunner har mistet jobben i klassiske printmedier. Bianet har gjennom årene utviklet seg til et rettsjournalistisk kompetansesentrum, som i tillegg til nyhetsrapportering, regelmessig publiserer tematiske rapporter om borgerrettigheter. Bianet har med årene også blitt en foretrukken informasjonskilde også for andre journalister, for eksempel angående situasjonen i øst.
Men alle forholdsregler til tross, heller ikke Bianet unngår vreden til hårsåre og aggressivt toneangivende miljøer i den tyrkiske offentligheten. En rapport med tittelen «Menns vold», utarbeidet som reaksjon blant annet på nyhetsportalens egen research rundt det urovekkende omfanget av voldtekt og vold i hjemmet i Tyrkia, skapte forargede reaksjoner og trigget sedvanlige anklager om statsfiendtlighet og subversive, antityrkiske holdninger.
Enhver kritikk, eksplisitt eller implisitt, av politikk eller samfunnsforhold, synes i dagens Tyrkia å være én kritikk for mye.