Tyrkia hadde mye å stri med selv før jordskjelvene, som hadde en styrke på opptil 7,8 og som fikk bygninger til å rase sammen, tok livet av flere titall tusen mennesker og gjorde mer enn én million mennesker hjemløse.

Landet har slitt med en valuta i fritt fall, tiltagende inflasjon og en stadig mer svekket økonomi. Men selv om regjeringen til president Recep Tayyip Erdogan befinner seg på skjelvende politisk grunn, vil det ikke bli lett å velte Tyrkias «sterke mann».

Seyla Benahabib, professor i statsvitenskap 

De voldsomme jordskjelvene har ødelagt store deler av det sørøstlige Tyrkia og nordøstlige Syria. Over 55 000 mennesker har mistet livet. Skjelvene kan også føre til et politisk jordskjelv.

Tyrkere er sinte. Katastrofen avdekket at myndighetene har godkjent lyssky byggekontrakter til tross for innføringen av nye byggeforskrifter etter jordskjelvet i 1999 i Izmir- og Kocaeli-regionene, kun 200 kilometer fra Istanbul. I tillegg har store deler av skattebetalernes penger som skulle ha gått til Tyrkias krisehåndteringsmyndigheter (AFAD), forsvunnet på mystisk vis, og redningsarbeidet har vært dårlig utført. Korrupsjonen og klientilismen som har preget Erdoğans styre gjennom 20 år, har nå – klart og tydelig – vist seg som en dødelig trussel.

Selv før jordskjelvet var Erdoğans Rettferdighets- og utviklingsparti (AKP) i ferd med å miste oppslutning. Og regjeringspartiet forsøkte å svekke opposisjonskoalisjonen bestående av seks partier. Etter press fra regjeringen ble det reist en tvilsom påtale mot Ekrem Imamoglu, Istanbuls karismatiske borgermester. Imamoglu, som sekspartikoalisjonen kunne ha utpekt som opposisjonsleder i president- og parlamentsvalget, ble beskyldt for å ha «fornærmet» medlemmer av Tyrkias øverste valgstyre (YSK) og utestenges fra politikken i to år.

Imamoglu er ikke den eneste opposisjonspolitikeren som er angrepet av myndighetene. Selahattin Demirtas – leder av det prokurdiske Folkets demokratiske parti (HDP) – har sittet i fengsel siden 2016. HDPs kandidater fikk 10 prosent av stemmene i 2015, og partiet har bred støtte i flere av områdene som ble rammet av jordskjelvet.

Men selv om Erdoğan skulle klare å bruke katastrofen til å stagge sine politiske utfordrere, vil han måtte ta tak i den enorme oppgaven med å gjenoppbygge de jordskjelvrammede områdene. Hvordan vil én million mennesker som nå er hjemløse på grunn av skjelvet, kunne returnere til sitt liv og hjem?

Kan myndighetene, med sin velkjente tilbøyelighet til «magisk» økonomisk tenkning, klare å få tillit og hjelp fra internasjonale markeder?

Sebnem Kalemli-Özcan, professor i økonomi

Jordskjelvene har tatt livet av mer enn 48 000 mennesker, bare i Tyrkia. Og tusenvis av mennesker er fortsatt savnet. Samtidig har mer enn én million mennesker mistet hjemmet sitt, og flere millioner har behov for hjelp. Kostnadene knyttet til økonomisk hjelp og gjenoppbygging vil være enorme.

En så stor katastrofe kan bli en politisk «gamechanger» ettersom politiske ledere blir stilt til ansvar for alt som kan ha bidratt til krisen eller forverret dens virkninger – fra mangelfulle og dårlig håndhevede byggeforskrifter til en treg krisehåndtering. Dette ville åpenbart ha vært tilfellet i et velfungerende demokrati, med et pålitelig politisk system preget av maktfordeling basert på prinsipper om transparens og ansvarlighet.

Men når demokratiet ikke fungerer eller er satt til side, blir politisk ansvar erstattet av menneskelig lidelse. En naturkatastrofe vil alltid være ødeleggende uansett hvor den inntreffer, men den er spesielt skadelig i ikke-demokratier. Når demokratiet først er skadet, er det ikke klart om noe – ikke engang en stor naturkatastrofe med enorme økonomiske og menneskelige kostnader – kan bli en politisk «gamechanger».

Tyrkiske forskere og ingeniører har i årevis advart om at en slik katastrofe kan komme – men til ingen nytte. I stedet har den politiske ledelsen i Tyrkia brukt de siste 20 årene på å gi byggeforskriftsmessige unntak, «byggeamnestier», til bygninger som ikke oppfyller visse standarder. Disse standardene ble utviklet spesielt for å sørge for at bygningene kunne stå imot jordskjelv.

Geologer sier at slike «byggeamnestier», i stedet for å håndheve hensiktsmessige byggeforskrifter i et land som befinner seg i et geografisk område med to store forkastninger, er intet mindre enn en forbrytelse. Når grådighet og kameraderi er standarden som råder, bør det ikke komme som en overraskelse at mennesker mister livet.

Men Tyrkias problemer oppsto lenge før de nylige jordskjelvene. Økonomien var allerede kraftig svekket som følge av en inflasjon på over 80 prosent, en valuta som har falt raskt i verdi og en stadig økende gjeldsbyrde. Og i stedet for å iverksette mottiltak som er standard i den økonomiske politikken, har Tyrkias ledere valgt en uvanlig tilnærming, som å senke rentene for å bekjempe inflasjon, noe som har forsterket landets økonomiske problemer.

Ikke overraskende har jordskjelvene og de enorme kostnadene katastrofen vil påføre offentlige myndigheter, gjort at folk forventer enda større økonomiske utfordringer i tiden fremover. Men dette trenger ikke å være tilfellet, spesielt fordi mesteparten av den økonomiske krisehjelpen vil komme fra utenlandske givere, internasjonale organisasjoner og globale finansmarkeder.

Men selv om de økonomiske etterskjelvene skulle bli små, betyr ikke det at det ikke er noe som må «reddes».

Man kunne ikke ha funnet et bedre tidspunkt for å redde det tyrkiske demokratiet og landets institusjoner fra kameraderiet som jordskjelvene har avdekket så klart og tydelig.

Sinan Ülgen, leder av tankesmien EDAM

Omfanget av katastrofen er så enormt at den påfølgende politiske debatten om kriseberedskap og -håndtering utvilsomt vil på-virke valget.

Etter 20 år ved makten kan Erdoğan og hans parti (AKP) neppe legge skylden på noen andre. Det ene skjelvet var riktignok Tyrkias kraftigste registrerte. Og de enorme ødeleggelsene ville ha vanskeliggjort selv det mest effektive hjelpearbeidet. Men i siste instans ligger ansvaret hos styresmaktene – spesielt et regime som har sittet ved makten så lenge. Det er de som har ansvar for å forberede seg på naturkatastrofer for på den måten å redusere det destruktive potensialet ved slike katastrofer og minimere menneskelig lidelse.

Tyrkias avgjørende president- og parlamentsvalg vil tvinge de rivaliserende politiske alliansene til å overbevise velgerne om at de i betydelig grad vil gjøre landet bedre rustet til å håndtere slike kriser. Dette gir opposisjonen en klar fordel, siden det nåværende politiske lederskapet i Tyrkia allerede er blitt testet på dette området – og står til stryk.

Men for å dra nytte av denne fordelen, må opposisjonen effektivt kommunisere grunntrekkene i sitt eget kriseberedskapsprogram. Samtidig vil styresmaktene forsøke å styrke sin egen troverdighet gjennom å gi rask og effektiv hjelp til dem som er rammet av jordskjelvene.

Tyrkia har opplevd noe lignende tidligere. Jordskjelvet med en styrke på 7,6 som rammet landet i 1999, avdekket en lite effektiv stat og blir generelt ansett som opptakten til det politiske sjokket som brakte Erdoğans AKP til makten i 2002.

Kanskje historien vil gjenta seg.

© Project Syndicate, 2023. Oversatt av Marius Gustavson.

Om kommentatorene: Tyrkisk-amerikanske Seyla Benhabib er professor i statsvitenskap og politisk filosofi (emerita) ved Yale University og forsker tilknyttet Columbia Law School. Sebnem Kalemli-Özcan er også tyrkisk-amerikansk, tidligere rådgiver for Det internasjonale pengefondet og er professor i økonomi ved University of Maryland, College Park. Sinan Ülgen er en tidligere tyrkisk diplomat. Han er leder av den Istanbul-baserte tankesmien EDAM og er for tiden tilknyttet Carnegie Europe.