Görlitz, Sachsen. «Det gjorde noe med folk», sier Lukas Rietzschel mens han skyver barnevognen over fotgjengerfeltet. «Naboene mine, for eksempel, det var første gang de gikk i et demonstrasjonstog.»
Det den 30-årige tyske forfatteren sikter til, er de største landsomfattende demonstrasjonene i Tyskland siden 1990. For også Görlitz opplevde en stor mobilisering i vinter etter at det såkalte «treffet i Potsdam» ble kjent.
Utenfor Berlin hadde et høyreekstremt nettverk i november arrangert en hemmelig sammenkomst under overskriften Remigration. Også funksjonærer fra AfD var til stede på møtet, der konkrete forestillinger om å «re-migrere», altså deportere innvandrere ut av Tyskland ble drøftet.
Størst i øst Lederduoen for AfD, Alice Weidel og Tino Chrupalla, jubler etter å ha fått opplest de første valgdagsmålingene på valgvaken for partiet etter Europaparlamentsvalget, i Berlin 9. juni. AfD ble største parti i øst og nest største nasjonalt med 15,9 prosent etter kristendemokratene (CDU/CSU) som fikk 30 prosent. Tysklands regjeringsparti SPD fikk bare 13,9 prosent. Foto: Ralf Hirschberger/AFP/NTB
Skandalekonferansen beveget noe fundamentalt i det tyske samfunnet, og selv om de store protestene virket bekreftende på en ellers kanskje taus majoritet, sto mange tyskere rådville tilbake.
I Zittau for eksempel, nabobyen til Görlitz. På byens teater hadde et bestillingsverk av Lukas Rietzschel tilfeldigvis premiere samtidig med demonstrasjonene. Stykket hadde en fiktiv AfD-politiker i tittelrollen, og forfatteren var blitt bedt om å bli igjen etter forestillingen. Det kunne jo være publikum hadde spørsmål.
For Rietzschel ble det et veldig spesielt øyeblikk. «Alle, absolutt alle, ble sittende», minnes han. «Det var et enormt behov for å tematisere og snakke om dette fenomenet.»
Lukas Rietzschel, forfatter. Foto: Matthias Rietschel/DPA/NTB
Trang til protest
Da teaterpublikummet i Zittau endelig gikk, hadde de fått anledning til å lodde dybden på et fenomen og et parti som de siste årene har satt sitt preg ikke bare på Sachsen, men store deler av Øst-Tyskland.
Og det på rekordtid: Ved valgene til Landtag (delstatsparlament) i Sachsen og Thüringen i 2014 fikk partiet henholdsvis 9,7 prosent og 10,4 prosent av stemmene.
I 2019 var oppslutningen steget til 27,5 prosent og 23,4 prosent. En meningsmåling i vår viste 30 prosent for AfD i Thüringen, mens tallene for Sachsen var 31,3 prosent.
Valget til EU-parlament i juni bekreftet trenden: Partiet ble størst i øst, i Sachsen med knappe 32 prosent av stemmene, og i valgkretsen der Görlitz og Zittau er med, fikk partiet hele 40 prosent.
Skandalekandidater Maximilian Krah og Petr Bystron ble begge valgt inn for AfD ved Europaparlamentsvalget i juni. Partiet ekskluderte imidlertid Krah fra AfDs delegasjon til parlamentet i kjølvannet av at han ble mistenkt for å ha tatt imot penger fra Russland og Kina, og en av hans nære medarbeidere ble arrestert for å ha spionert for Kina. Krah høstet også storm da han uttalte at ikke alle i det beryktede paramilitære nazistiske SS var kriminelle. Krah kommer likevel til å møte i Europaparlamentet, utenfor delegasjonen. Petr Bystron beholdt sin plass, til tross for at han er blitt knyttet til en prorussisk propagandakanal, og er anklaget for å ha tatt imot penger fra kilder med bånd til Kreml. Foto: Wolfgang Maria Weber/Imago Images/NTB
Mot dette bakteppet var demonstrasjonene i vinter et velkomment og, for mange, etterlengtet bevis på at det også i Sachsen er sterke krefter som tar avstand fra AfD. Folk i små byer så at de heller ikke der var alene om standpunktet sitt, og avsløringene om «treffet i Potsdam» viste seg ikke å være, slik mange deltagere den gang nok håpet og trodde, en vekker for mulige nye AfD-sympatisører:
«Man vekket i grunnen bare seg selv, ikke de andre», sier Raj Kollmorgen, professor i sosiologi ved Hochschule Görlitz-Zittau med høyrepopulisme i Øst-Tyskland som spesialfelt.
Raj Kollmorgen, professor i sosiologi ved Hochschule Görlitz-Zittau.
«Det viser hvordan mange i liten grad er villige til å ta et dypereliggende oppgjør med partiets strategier. Åpenbart er selve ønsket om å protestere så viktig for mange, at man blokker ut alt annet: man vil ikke vite.»
For det er snarere frustrasjonen i seg selv, en følelse av ikke å bli tatt på alvor, ikke å bli sett, som er den viktigste grunnen til at folk søker til AfD, er sosiologens konklusjon, ikke at man står inne for alle posisjonene til partiet.
Transformasjonstraume
Det har flere forklaringer. Her øst i Sachsen er én av dem å finne i den dyptgripende omstruktureringen av økonomien som fant sted på begynnelsen av 1990-tallet, med tap av arbeidsplasser og påfølgende avfolkning.
«Det er en regelrett allergi mot transformasjonsbegrepet her», sier Kollmorgen. «Når de resterende kullkraftverkene og industrien rundt brunkull nå skal fases ut som del av det grønne energiskiftet, får det mange nærmest automatisk å se rødt.»
Sammen med Gerhard Schröders arbeidsmarkeds- og sosialreformer på begynnelsen av 2000-tallet (som traff hardere her i Sachsen og Øst-Tyskland enn i vest), førte strukturendringene til at dobbelt så mange arbeidstagere i øst, relativt sett, som i vest fikk det trangere i hverdagen. «Beveger man seg økonomisk hele tiden på grensen, har man også en vedvarende krisebevissthet og er sårbar for politiske beslutninger», sier Kollmorgen.
Og sårbarhetsstrukturer som disse er det tradisjon for i Øst-Tyskland. Det ofte nisjepregede næringslivet i store dele av både Sachsen og Thüringen har siden 1700- og 1800-tallet vært preget av jojo-bevegelser mellom oppsving og nedgang. Denne historiske konjunktursensitiviteten har også ført til en utbredt angst for å miste det man har opparbeidet seg.
En slik «Verlustangst» er utbredt langt inn i middelklassen i Sachsen og Thüringen, og den leder mange til AfD. Finanskrisen i 2008 med påfølgende eurokrise og ikke minst flyktningkrisen i 2015 forsterket frykten for å miste det man har vunnet. En frykt AfD – som jo startet som et eurokritisk parti – nører kraftig oppunder.
Mangeartet motstand Noen tegnet en hitlerbart på bildet av kansler Olaf Scholz, som på en valgplakat i Berlin i mai oppfordret til å stemme på SPD ved Europaparlamentsvalget, der Katarina Barley, var toppkandidat for det tyske regjeringspartiet. Foto: Emmanuele Contini/Imago Images/NTB
Ustø demokrater
Rundt halvparten av den stemmeberettigede befolkningen i Sachsen har ifølge Raj Kollmorgen en relativt åpen flanke mot populisme og høyreekstremisme. Rundt en tredjedel av dette velgerreservoaret er såkalt konsolidert ekstremistisk.
«De er å regne for tapt for de tradisjonelle partiene», sier han. De to øvrige tredjedelene er det derimot, med ulik vanskelighetsgrad, fortsatt mulig å overbevise i det offentlige ordskiftet. Men de har altså ingen hemninger med å velge høyreekstreme AfD. Det forteller at velgerne i Sachsen ikke bare er volatile, men at de ikke står spesielt støtt demokratisk.
Svar på tiltale Björn Höcke, delstatsleder for AfD i Thüringen, er dømt for å ha brukt forbudte nazisitiske slagord. I en demonstrasjon mot AfD i Düsseldorf i 2020 ble han karikert som nazisympatisør. Foto: AP/NTB
Her er DDR-fortiden en vesentlig forklaring. Ettpartistaten etablerte, systematisk og villet, en forventningsholdning hos innbyggerne om at den løser problemene. Samtidig var en aktiv medvirkning i politikken utover partistrukturene ikke ønsket. Blandingen av ineffektivitet og selvberikelse i partiapparatet paret med det mantraaktige løftet om å levere førte til en klar dikotomi:
«På den ene siden fordømte man dem i toppen, men forventet samtidig at politikken skal løse ens egne problemer. Politikk forstått som selvorganisering, som egeninitiativ var helt fraværende», sier Kollmorgen.
Og slik er det fortsatt langt på vei. De østtyske Bundesländer scorer langt dårligere enn i de vestlige delstatene, både på andelen som engasjerer seg i frivillig arbeid, som innehar et partimedlemskap eller som er medlem i et trossamfunn.
«Man syter og klager, men vil ikke engasjere seg», er sosiologens dom. «Samtidig forlanger man at problemene vær så god skal løses.»
Kaprer motstandsnarrativet
En stemme på AfD er altså ikke nødvendigvis en stemme på høyreekstreme posisjoner. Likevel er det ingen tvil om at mange AfD-funksjonærer, ikke minst partilederen i Thüringen, Björn Höcke, er høyreekstreme. I bøker og taler har Höcke fremmet svært ytterliggående posisjoner og også blitt rettskraftig dømt for å bruke forbudte slagord.
I mai slo en domstol fast at partiet ikke bare i Thüringen og Sachsen som hittil, men også på landsbasis, kan overvåkes av tysk etterretning under «kvalifisert mistanke om høyreekstremisme».
Kanskje mer interessant enn eventuell flørting med nazismen i mange høyreekstreme miljøer, er den historiske identifiseringen med motstanderne mot nazismen. Dette motivet var helt eksplisitt hos Pegida-bevegelsen, som for noen år tilbake inntok tysk og europeisk offentlighet.
Kaprer motstandsnarrativet Høyreekstreme miljøer har tatt i bruk såkalte «Wirmer-flagg», som her under en demonstrasjon mot islam i 2015. Flagget har navn etter Josef Wirmer, som sto opp mot Hitler i 1944, og siden ble arrestert og henrettet etter å ha støttet det mislykkede kuppforsøket mot Hitler i 1944. Foto: AP/NTB
De islam- og fremmedfiendtlige demonstrantene i Dresdens gater forsto seg ikke bare som en fortsettelse av mandagsdemonstrasjonene mot DDR-regimet i 1989, de veivet stolt det rød-blå-gule «Wirmer-flagget» og så seg selv som verdige arvtagere til motstandsmiljøet som organiserte attentatforsøket mot Adolf Hitler i 1944.
At de høyreradikale kaprer motstandsnarrativet fra Hitler-Tyskland, ser Lukas Rietzchel som del av en større trend.
«Erindringskulturen her i landet er i ferd med å erodere», sier forfatteren i Görlitz.
«En tredjedel blant de yngre tror at forfedrene var mot nazistene, mange også at de var med på å skjule jøder», sier han. «Det er umulig.»
Samtidig har det ifølge Rietzschel blitt et slags hederstegn å være høyreradikal. Mange har gått lei av advarslene om at historien kan komme tilbake, av en moralpreken som er til for å holde dem nede i sin egen stolthet.
«Forstår man seg som del av en motstandsbevegelse, er man også mer mottagelige for undergangsscenarioer, for å tenke at det er nødvendig å styrte noen. Da blir det farlig.»
Uregjerlig
«Man har aldri hatt så stor angst for et opposisjonsparti her i Landtag som for AfD», sier Franziska Schubert på en kafé i bydelen Neustadt i Dresden, en urban høyborg for Die Grünen i Sachsen. Schubert er parlamentarisk leder for partiet og representant for valgkrets Görlitz i det saksiske parlamentet i Dresden.
«Det er mange nok i CDU (Kristendemokratene, red.anm.) som blinker til høyre», sier hun. «Men man må slutte å tro at man kan kopiere originalen.»
«Nei til AfD» En demonstrasjon i Berlin 3. februar gikk under mottoet «Aksjonsdagen Hånd i hånd – Vi er brannmuren mot høyreekstremisme». Foto: Imago-images
CDU har siden Sachsen gjenoppsto som tysk delstat i 1990, uavbrutt vært største parti i Landtag, og partiet er nå merkbart nervøst for egen politiske fremtid.
Schubert, som var med på å fremforhandle koalisjonsregjeringen mellom CDU, SPD og sitt eget parti, er på sin side redd for at Sachsen skal bli uregjerlig etter valget i september.
Hun har tiltro til at Die Grünen i alle fall holder seg over sperregrensen på 5 prosent, selv om Europa-valget var en katastrofe. Hun frykter spesielt at partiene til venstre får det tøft:
«Det er nok Die Linke og SPD som vil blø.»
Hovedgrunnen til det er nystartede BSW (Bündnis Sahra Wagenknecht), jokeren ved Landtag-valgene i høst. Den karismatiske tidligere frontfiguren hos sosialistiske Die Linke tok med seg meningsfeller fra sitt gamle parti og slo inn på en tydelig nasjonalpopulistisk linje, blandet med Russland-vennlighet og innvandringsskepsis.
Nytt skudd til populisme-stammen Den karismatiske tidligere sosialisten Sahra Wagenknecht har gitt navn til og er leder for det nystartede partiet BSW («Sahra Wagenknecht-forbundet»). Snarere enn å konkurrere med AfD om stemmene mener mange at hun komplementerer dem i forsøket på å vinne velgere i det store segmentet i Øst-Tyskland som nå i større eller mindre grad er åpne for populistiske budskap. Foto: AFP/NTB
I Sachsen fikk partiet ved sitt aller første valg, EU-valget i juni, 13,6 prosent av stemmene.
«Jeg mangler fantasi til å se hvordan det skal gå opp», sier Schubert om utsiktene til en fortsatt stabil regjering.
Med AfD og BSW har den populistiske leiren vokst kraftig, og valgene i øst kaster allerede foruroligende skygger før riksdagsvalget i september neste år.