Åpen grense kan bli lukket. Da den irske øya i 1921 ble delt mellom Storbritannia og det som senere skulle bli republikken Irland, ble grensen trukket langs de ulike grevskapene. Veiene tok ingen slike hensyn, men krysser grensen på mer enn 300 steder.
Hver måned foretas det 2,25 millioner grensepasseringer av private og i forbindelse med kommersiell transport, og i dag er det helt åpent. Når Storbritannia og dermed Nord-Irland forlater Den europeiske unionen, oppstår en komplisert situasjon når det gjelder hvordan mennesker og gods kan bevege seg. Nord-Irlands grense mot Irland blir den eneste landegrensen mellom Storbritannia og EU. Spørsmålene er mange, usikkerheten høy og svarene få.
Dyrene kan komme i klem. Togbroen Kilnasaggart Bridge ligger ved byen Jonesborough, like ved grensen mellom Dublin og Belfast. For de togreisende hang det en forbannelse over broen under konflikten i Nord-Irland fra 1968–1998. Broen var et så vanlig mål for IRA-bombinger at en reise fra nord til sør sjelden var uberørt.
| Fakta |
Konflikten i Nord-Irland./ Ved opprettelsen av Den irske fristaten i 1921 ble seks grevskaper i nord utskilt til Nord-Irland som forble under britisk administrasjon. / Den irske republikanske armé (IRA) motsatte seg dette, og førte væpnet kamp for innlemmelse av Nord-Irland i fristaten og senere i republikken Irland. / Like før og etter annen verdenskrig utførte de hyppige terrorangrep, men situasjonen roet seg på slutten av 1940-tallet. / Befolkningen i Nord-Irland har vært delt i to, hvor katolikkene har vært republikanere og nasjonalister, mens protestantene har vært unionister og lojalister. / I 1968 oppsto en borgerrettighetsbevegelse som krevde like rettigheter og muligheter for katolikker. / I konfrontasjonene som oppsto, stilte politiet seg på protestantenes side, og britiske militærstyrker ble først satt inn som nøytral part for å roe opptøyene. / Etter hvert utviklet situasjonen seg til en lavintensitetskrig mellom britiske styrker og IRA. / I 1972 drepte britiske fallskjermsoldater 14 demonstranter i Londonderry under det som er blitt kjent som «Bloody Sunday». / I 1997 erklærte IRA våpenhvile, og partiet Sinn Féin ble sluppet inn i varmen. / Man regner at konflikten var over i 1998 da Belfastavtalen/Langfredagavtalen ble inngått. / På engelsk kalles konflikten i Nord-Irland fra 1968–1998 for «The Troubles».
|
Med utsikt over broen, i døråpningen til låven sin, står den 87 år gamle bonden Frank Finnegan og snakker med den yngre naboen Noel Kavanagh mens solen går ned i det sørlige Armagh. Angrepene fra IRA og et landskap fylt med britiske militærposter og helikoptre er i stor grad glemt for omverdenen. Men for Frank som opplevde det på nært hold, vekker tanken på en ny grense minner fra fortiden.
– Ingen her vil ha en grense. Vi vil ikke tilbake til sjekkposter og lange køer. De fleste i Nord-Irland ville forbli i EU, så hvorfor er vi nødt til å tre ut? Britene burde jo ikke engang være her i utgangspunktet. Det er okkupert land vi står på akkurat nå, sier Frank.
Han eier selv jord i begge landene, en situasjon han deler med mange bønder langs grensen. Bøndene og deres dyr og produkter passerer stadig grensen. En fjerdedel av all melk som produseres i Nord-Irland, prosesseres i Irland før den vender tilbake for salg i nord. Et marerittscenario for bøndene etter brexit vil være høye skatter på jordbruksprodukter i handelen mellom EU og Storbritannia. For en melkebonde i Nord-Irland ville det da ikke lenger være verdt å sende melken til Irland.
– Om brexit blir noe av, så vil det påvirke de fattige, men mest av alt de rike. For meg med mine små jordlapper og mine få maskiner blir det nok ingen stor forskjell, men for naboen min blir det det, sier Frank og peker på en stor gård nede i dalen.
– Han har flere hundre hektar på begge sider av grensen, så han kommer til å få det tøft. Men jeg tror ærlig talt ikke at det kommer til å skje. Hun kommer til å få sparken, sier han og henviser til Theresa May.
– Det kommer til å gå bra med Irland.
Småbedriftene venter på beskjed. Kjører du mellom byene Clones og Cloverhill som begge ligger i republikken Irland, rekker du å krysse grensen fire ganger på knappe 10 kilometer. I den grad en merker noe, er det på asfaltens tilstand, fargen på veimerkingen og om hastigheten oppgis i miles eller kilometer i timen. Ofte ligger det også bensinstasjoner ved grensen. Ulike skattesatser gjør at nordirer drar for å fylle billigere irsk diesel. Parafin og kull til oppvarming går andre veien. Kanskje er det snart slutt på dette. Andre bedrifter ligger langs grensen selv om det ikke er slike begrunnelser, men er avhengige av at kundene lett kan krysse grensen.
I Gortnacarrow ligger familien McGaldes bedrift som kombinerer bakeri og dekkservice. Det er lørdag formiddag, og kundene kommer inn i strie strømmer til begge deler. Geraldine i bakeriet tar en fersk ladning scones ut av ovnen. Hun og kundene kjenner på stor usikkerhet for hva som vil skje. Valgresultatet var langt fra det Geraldine forventet.
– Jeg kunne ikke tro det. Hva vil skje med oss ved grensen? Det kommer til å bli som under konflikten. Ingen kommer til å krysse grensen bare for å kjøpe kake.
Bakeriet er like gammelt som fredsavtalen som ga åpne grenser i 1998. De leverer til butikker på begge sider av grensen, og de fleste av den frittstående butikkens kunder kommer fra sør.
«Det kan bli katastrofe for oss. Vi er i et slags limbo og kan ikke planlegge langsiktig. Nå er det mindre enn ett år til brexit, og vår skjebne ligger i hendene på mennesker som aldri har vært ved grensen.»
– Det kan bli katastrofe for oss. Vi er i et slags limbo og kan ikke planlegge langsiktig. Nå er det mindre enn ett år til brexit, og vår skjebne ligger i hendene på mennesker som aldri har vært ved grensen, sier Geraldine.
Følelsen av å være glemt, og at beslutninger tas i London av makthavere uten kunnskap om Nord-Irland, er utbredt. Geraldine kjenner på like store deler av sinne og overraskelse over at brexit faktisk vil bli en realitet.
Smuglingens tilbakevending? En ny grense er derimot ikke noe som kan opprøre Harold Johnston. Han har sett det meste i løpet av sine år i den lille irske byen Blacklion der han driver en sko- og klesbutikk som er fullstappet av varer og har vært i familiens eie siden 1901. På andre siden av broen over elven som utgjør grensen mellom nord og sør, fortsetter byen som nordirske Belcoo. Harold er i 80-årene og er et oppkomme av smuglerskrøner. Han finner frem et gammelt pass med stempler fra 1964. Hver gang man gikk over broen skulle man stemples ut, og på tilbakeveien inn igjen. Alt gods skulle fortolles, men Harold peker mot fjellene i horisonten hvor smuglerveiene for tobakk gikk, og han forteller også om kvinnen som smuglet billig irsk smør over broen i sin barnevogn. Kanskje kommer smuglingen tilbake med brexit.
– Er det penger å tjene, så gjør den det, sier han med et skuldertrekk.
Maguires pub vegg i vegg er godt besøkt. Gerry Cox og Ena M’Ginley, et par i 60-årene, drikker drinker. Ena jobber som frisør i sitt eget hjem like ved grensen, dit hun flyttet fra nabobyen for 34 år siden. Gerry jobber som IT-tekniker. De bor et steinkast fra hverandre på sørsiden, men Gerry er bostedsregistrert i sitt barndomshjem i Belcoo og betaler skatt i nord. Han føler trygghet i å ha tilgang til sykehuset i Enniskillen like ved. Å ha en fot i hvert land er en situasjon han deler med mange langs grensen. Det å pendle til skole, jobb og familie er enkelt nå. Alle i Nord-Irland har rett på dobbelt statsborgerskap, og med brexit har søknadene om irsk pass økt markant. Man er bekymret for at friheten etter 1998 kan forsvinne.
«Forsøk ikke å reparere det som ikke er ødelagt». Ved den nordre delen av grensen ligger Derry, eller Londonderry, avhengig av hvordan man ser på historien. Det var her den blodige søndagen fant sted i 1972, et avgjørende øyeblikk i opptrappingen av konflikten i Nord-Irland. Fremdeles er det en segregert by med nabolag tydelig inndelt i katolske og protestantiske områder.
I bykjernen driver Christine Cowley et galleri. Hun var aldri i tvil om at hun skulle stemme for å forbli i EU, noe som med god margin var den vanligste stemmen i Nord-Irland. Og hun ble overrasket over resultatet av folkeavstemningen.
«Jeg syntes det var veldig bra i unionen. Jeg tenker på ordtaket «forsøk ikke å reparere det som ikke er ødelagt.»
– Jeg syntes det var veldig bra i unionen. Jeg tenker på ordtaket «forsøk ikke å reparere det som ikke er ødelagt, sier hun og forklarer sitt syn på situasjonen. Sårene etter konflikten er knapt leget, og Christine er urolig for at brexit kan rippe opp i det gamle.
– Det finnes en grunnleggende usikkerhet i landet vårt. De fleste er påvirket av The Troubles. Vi vet ikke hva som vil skje, og det er en fare for at det blir slik det var tidligere.
Det er flere enn før som har begynt å se tanken om et gjenforent Irland som en mulighet. I fredsavtalen angis retten til når det måtte passe seg å stemme over en tilslutning til Republikken Irland. Nord-Irlands katolikker, som tradisjonelt er for dette, øker i antall. Det nye er at flere protestanter kan tenke seg et forent Irland. Christine liker tanken, selv om hun ikke tror det vil skje i nær fremtid.
– I en perfekt verden ville jeg elsket et forent Irland og glemme grenser og segregering.
Fiskerne, men ikke fisken, har grenser. I den lille irske byen Greencastle knappe tre mil nord for grensens nordligste punkt, står fiskeleverandør Eamonn Molloy og teller kasser med hvit fisk som lastes på lastebilen hans. De skal kjøres til familiebedriftens fabrikk i Killybegs, så i dag trenger han ikke krysse grensen. Det gjør han vanligvis ofte.
– Det kommer til å bli kaos, jeg passerer grensen minst ti ganger i uken. Selv om jeg skal til Dublin herfra, så kjører jeg over grensen tre ganger. Tenk alt det ekstra papirarbeidet, sier Molloy og haker av i sine papirer for at alt stemmer.
Da Molloy våknet den morgenen for snart to år siden, kunne han ikke tro at det var sant.
– Jeg var sjokkert, min familie ble sjokkert, våre kunder, ja, alle ble sjokkert. Ingen trodde på det her.
På andre siden av grensen leverer bedriften hans fisk til et 30-tall hoteller, og i Enniskillen har de en fiskebutikk. Så Molloy vil måtte fortsette å passere grensen uansett hvordan den vil bli seende ut.
– Hvordan det langsiktig kommer til å påvirke oss som bedrift, vet jeg ikke, men blir det for komplisert, får vi slutte å gjøre forretninger med nord.
Fiskeindustrien i Storbritannia skylder på EUs politikk som man mener har ødelagt fisket i landet siden det ble medlem for fire tiår siden, og støtten til brexit er høy i denne sektoren.
For hvert land i EU er det tillatt å dele sine kvoter med andre, men i Storbritannia tillater man at fiskere selv selger sine kvoter. Det har blant annet ført til at et nederlandsk selskap eier 23 prosent av Storbritannias kvote. EU importerer nesten 75 prosent av det som fanges i britisk farvann. I London vil man fortsette å gi utenlandske båter tilgang til britisk farvann, men man vil selv bestemme omfanget.
Molloy ser utover vannet. Der på andre siden av sundet ligger Nord-Irland.
«Jeg tror det kommer til å bli en grense igjen – en grense ingen her vil ha.»
– Jeg tror det kommer til å bli en grense igjen – en grense ingen her vil ha, sier han før han setter seg i bilen for å kjøre de knappe to timene til fabrikken.
Usikkerheten om hvordan grensen kommer til å bli, er stor. Vil man få til en avtale mellom Storbritannia og EU som fungerer for alle? Kan Nord-Irland få en spesiell status midt imellom?
Et sukk, en oppgitt latter og ordet «disaster» går igjen når man tar opp temaet brexit langs grensen.
Blacklions kommunepolitiker John-Paul Feeley forteller at det pågår diskusjoner om ubemannede grensekontroller med overvåkingskameraer. Han er sikker på at de ville blitt vandalisert og sier:
– Jeg er en lovlydig medborger, men kommer det opp kameraer, da kommer jeg til å være med på å slå dem i stykker.