Donetsk, mandag 4. mai 2015.

Det er mandag, men skole nummer 58 skal ikke åpne denne dagen. I stedet har lærerne kommet for å rydde opp i glasskår og takrester. Vinduene på rektors kontor er blåst ut og er erstattet av plast og teip. Ett hjørne av skolen er blitt til en steinhaug. Tretoppene i skolegården er kvestet.

Gymsalen har vært ubrukelig i mange måneder allerede. Ifølge lærerne på skole nummer 58 er skolen truffet av eksplosiver fem ganger i løpet av ett år. Likevel har de vært heldige. Mens naboskolen mistet en lærer under et angrep, er ingen elever eller ansatte på skole 58 blitt skadet eller drept av angrepene.

Rektor Klaudia Vasilijovna Kharkovskaja dirrer i hele kroppen. De nysminkede leppene skjelver. Hun vifter oss vekk med et verbalt smell:

– For femte gang rydder vi skolen for glasskår, fordi disse ikke-menneskene på ukrainsk side bomber oss. Ikke-mennesker, det er det de er! Hvorfor skal det være så fryktelig vanskelig å forstå: Vi vil ikke være med i Europa! Vi vil ha vårt eget land!

Hun ber oss om å forlate området. Det hjelper ikke uansett hva vi skriver, sier hun. De blir bare bombet, igjen og igjen.

Skole nummer 58 ligger i Kievskij distrikt, som er bare et par kilometer fra flyplassen i Donetsk. Siden 26. mai 2014 er flyplassen blitt revet mellom Ukraina og de prorussiske opprørerne. Flyplassen, som sto nyoppusset til EM i fotball i 2012, er blitt krigens fremste slagmark.

15. februar 2015 startet våpenhvilen, der partene lovte å trekke tilbake tunge våpen fra frontlinjen og sende tilbake utenlandske leiesoldater. Det ble noen blodige uker i februar, men så gikk krigen over i en frossen tilstand. Få nye landområder ble tatt, det ble færre trefninger, og soldatene begynte å kjede seg på frontlinjen. Likevel har det vært brudd på våpenhvilen så godt som hver eneste dag.

Helge Blakkisrud ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI)forsker på postsovjetiske utbryterstater, og tror Donetsk og Lugansk vil føye seg inn i rekken av frosne konflikter i øst.

– Det som kjennetegner frosne konflikter er at ingen har interesse av en aktiv krig, men at befolkning og landområder isteden brukes som pressmidler. Samtidig, jo lenger konfliktene varer, jo vanskeligere blir det å finne en løsning som begge parter kan akseptere, sier Blakkisrud.

Hva tror du vil skje med Donetsk i månedene som kommer?

– Jeg ser ingen snarlig løsning på konflikten. Russland spiller nøkkelrollen, og slik situasjonen ser ut i dag, ville det være et enormt prestisjetap for Moskva hvis Donetsk og Lugansk igjen kommer under Kievs kontroll. Utbryterstatene i Øst-Ukraina er også et forhandlingskort for russerne i forbindelse med sanksjonene fra Vesten. Hvis Russland lykkes i å bruke syriakonflikten som et nytt pressmiddel, blir muligheten for en snarlig løsning ytterligere redusert, sier Blakkisrud.

«Jo lenger konfliktene varer, jo vanskeligere blir det å finne en løsning som begge parter kan akseptere.» Forsker Helge Blakkisrud ved NUPI

Donetsk, tirsdag 5. mai 2015.

Dagen etter opprydningen er skole nummer 58 allerede åpnet igjen for undervisning. Rektor Kharkovskaja er ikke glad for å se oss.

– Jeg sendte elevene hjem klokken tolv. Det er mest bomber om ettermiddagen, sier hun.

Hvorfor har dere ikke stengt skolen?

– Vi har spurt foreldrene om de vil ha barna på en annen skole, men det vil de ikke. Dette er deres nærskole. Det er her de vil sende barna sine, sier Kharkovskaja.

I bakgrunnen hører vi drønn som kommer stadig nærmere.

– Det er høylytt i dag, sier hun tørt og ser kort mot det plastdekkede vinduet.

– Vi må komme oss vekk, sier vi og nikker mot rektoren for å få henne med.

Men rektor Kharkovskaja blir sittende.

Krig blant sivile. Skolen blir ikke truffet denne dagen, og åpner igjen morgenen etter til atter en skoledag. Noen dager senere kommer rapporten fra OSSE (Organisasjonen for samarbeid og sikkerhet i Europa) om hva som skjedde helgen før. Den forteller at nabolaget ble truffet av artilleri sent på kvelden 2. mai 2015.

De kan ikke si med sikkerhet hvor angrepet kom fra, og ryktene begynner å gå på sosiale medier. Noen skriver om interne oppgjør opprørerne imellom. Andre harselerer med at skolen ble truffet av «europeiske verdier».

Vi tar kontakt med det ukrainske forsvarsdepartementet, og får til svar at det kan være dem som har truffet skolen.

«De russiskstøttede geriljasoldatene har plassert et stort antall militært personell og tunge våpen i skogen Putolivski, som er under en kilometer fra skole nummer 58. Når geriljasoldatene angriper ukrainske styrker fra denne skogen, kan ild fra våre bombe- og granatkastere falle i nærheten av skolen», skriver Aleksej Makukhin, rådgiver for forsvarsministeren i Ukraina, i en e-post.

Han understreker videre at Ukraina alltid holder seg til våpenhvilen som ble inngått i Minsk, og at de ikke skyter før de har pålitelig etterretning.

Likevel fortsetter ukrainske raketter å treffe sivile områder i Donetsk.

På opprørernes side forteller soldatene åpent til oss at de skyter fra sivile posisjoner. Det betyr at de som fortsatt bor ved frontlinjen, risikerer å havne i kryssild hver dag.

Donetsk, mandag 16. november 2015. 

Korridorene på skole nummer 58 er nymalt, og det er lenge siden de har vært fylt av så mange barnestemmer som nå.

For et halvt år siden var de åtte elever i sjette klasse, mens i dag teller klasse 7A 22 elever. De veksler mellom å flørte med hverandre eller strekke hendene høyt opp for å få oppmerksomhet fra læreren. Noen av dem ser stjålent på mobiltelefonen, mens hvitt kritt tegner mattestykker på brun tavle. Det er begynnende hormoner over nylært brøk.

Akkurat nå kunne vi vært i hvilken som helst mattetime i Europa.

«Jeg vil bli soldat.» Diana Zakalova, 12 år gammel

I friminuttet stimler elevene rundt oss med store øyne og nysgjerrige ører, mens læreren gransker dem på avstand.

– Jeg vil bli soldat, utbryter plutselig en av jentene.

Hun heter Diana Zakalova og er 12 år gammel.

– Pappa er soldat, og jeg vil bli som ham. I sommer gikk jeg på en leir med andre barn der jeg lærte å skyte, sier hun.

Lunsj på ukrainsk. Klokken ringer inn, og et strengt inspektørfjes sier at det er på tide for journalistene å gå til kantinen. Det skal serveres russisk nødhjelp, i dag i form av semulegrøt. De som har penger, kan kjøpe pizza. Vi kan ta bilder om vi vil.

Men i stedet rister vi av oss inspektøren, sniker oss opp trappene, og inn på lærerværelset. Det er bare én lærer som sitter der. Det er Valentina Kolosova (27), som jobber som ukrainsklærer. Hun har en kladdebok – og en ensom elev foran seg.

– Jeg har færre timer som ukrainsklærer nå enn før krigen begynte. Da vi var i Ukraina hadde jeg 27 timer i uken, mens nå har jeg bare åtte, forklarer Kolosova.

Det er språket som skiller øst fra vest i Ukraina. Syv av ti ukrainere har ukrainsk som morsmål, men i Donetsk er statistikken omvendt. Her snakker tre av fire innbyggere russisk.

Det er språket som skiller øst fra vest i Ukraina. Syv av ti ukrainere har ukrainsk som morsmål, men i Donetsk er statistikken omvendt. Her snakker tre av fire innbyggere russisk.

Da den nye regjeringen tok over i Kiev etter Maidanrevolusjonen, stoppet de en lov om å anerkjenne russisk som andrespråk. Det provoserte øst-ukrainerne voldsomt og bidro sterkt til hatet mot den nye makten i Kiev. 

På lærerværelset til skole 58 kommer en eldre lærerinne inn i rommet. Hun slenger en blomstrete bærepose på bordet og går til verbalt angrep på den yngre kollegaen når hun hører hva vi snakker om.

– Det tidligere systemet var diskriminerende med for mange ukrainsktimer. Du snakker om at det er en endring. Og ja, nå er det rettferdig! raser lærerinnen.

Valentina Kolosova kremter og ser ned i skolepulten.

– Jeg bare sier at jeg jobber mindre nå enn før. Det er færre ukrainsktimer i uken, og tidligere hadde jeg også ansvaret for skoleavslutninger. Nå er alt dette på russisk, sier Kolosova.

Lønnen hennes er halvert, fra 1500 til 750 kroner i måneden. Det er en inntekt det nesten er umulig å leve av i Ukraina.

Hvordan er det å lære bort ukrainsk under de prorussiske opprørerne?

– Det er det samme som før, for barna må engasjeres med nye lærermetoder uansett. Og jeg er flink til å gjøre faget interessant, sier Valentina Kolosova.

Noen foreldre vi snakker med, forteller imidlertid en annen historie: Nesten alle barna på skole 58 har valgt bort ukrainsk som hovedmål etter at opprørerne tok over Donetsk.

Hjemme hos Diana. En av elevene som byttet skolespråk, var Diana Zakalova, jenta som vil bli soldat. Etter at skoledagen er over, tar hun bussen til morens kontor i sentrum i Donetsk. Her sitter hun på en krakk med ytterjakken på, mens moren serverer te med småkaker. Fra dette kontoret styrer moren Jana nødhjelpsarbeid for trengende familier i Donetsk.

– Jeg jobbet egentlig ved universitetet, men klarte ikke å jobbe for et statlig, ukrainsk universitet når jeg så hva de gjorde mot oss, sier Jana.

Det var sommeren 2015 at datteren Diana Zakalova (12) bar våpen for aller første gang. Krigen hadde vart i ett år, og det hadde ikke blitt noe ferie det året. Faren spurte henne om hun ville være med på en ungdomsleir i skogen. Det var egentlig bare for sønner av soldatene, men hvis Diana ville, så kunne hun jo alltids melde seg på.

– I ti dager var vi i skogen. Vi lærte å bruke våpen, vi laget bål, sang militærsanger og hadde diskotek om kvelden, forteller Diana.

Da hun kom tilbake den sommeren, ønsket hun seg militæruniform til bursdagen sin.

– Så hun brukte alle pengene hun fikk på å kjøpe uniform, den minste vi fant, sier Jana.

De siste månedene har Diana mast om å få begynne på militærtrening. Fem dager i uken møtes ungdommer mellom ti og 17 år til en slags heimevernsøvelse, der de lærer militære øvelser.

– Jeg vet ikke hva jeg skal si. Du har ikke tid, for du må gjøre leksene dine. Og dessuten er det ikke noe for jenter, sier moren Jana til Diana.

12-åringen vingler med føttene, mens hun ser sint tilbake på moren.

– Jeg interesserer meg for det, selv om jeg er jente, sier hun.

Moren ler.

– Ja, dette er virkelig noe nytt. Og du som besvimer når du ser blod.

– Det gjør jeg ikke. Løgn! roper Diana.

Det er ett år siden faren ble skadet i et rakettangrep ved fronten. Han fikk splinter i armen og i hodet, går med armen i fatle og stammer når han snakker.

– Husker du første gang du hørte en eksplosjon? spør vi Diana.

Hun rister på hodet, og moren svarer for henne.

– Det var sommeren 2014, og du hadde nettopp kommet hjem fra sommerferie ved kysten. Det smalt voldsomt, og vi flyktet inn i gangen. Du gråt, og gråt og gråt. I gangen var vi jo beskyttet fra splintene, men ikke hvis en rakett skulle treffe selve bygningen. Da ville vi vært ferdige, sier Jana.

Så legger hun til.

– Vi snakket om å flykte, men mannen min ville ikke. Og vi kunne ikke reise uten ham.

Hvor lenge tror dere krigen varer?

– Jeg tror den kommer til å vare lenge. Fire–fem år, sier Jana.

Lenge nok til at Diana blir soldat?

Jana ler gledesløst, og begynner å snakke om noe annet.

Det ble en tung høst i Donetsk. Stridsmateriell blir plassert nærmere fronten. Flere av de tunge våpnene er bare tilbaketrukket på papiret, og ikke i virkeligheten.

Donetsk, 8. desember 2015.

Syv skuddsikre firehjulstrekkere kjører inn på parkeringsplassen på Park Inn Hotell i Donetsk. I en av bilene sitter Alexander Hug, nestkommanderende for inspektørene på OSSEs Ukraina-oppdrag. Når han kommer inn i presserommet på hotellet, er ansiktet hans lagt i alvorlige folder.

– Situasjonen her i Donetsk er svært ustabil, sier han.

Det har vært en tung høst i Donetsk. Stridsmateriell blir plassert nærmere fronten. Flere av de tunge våpnene er bare tilbaketrukket på papiret, og ikke i virkeligheten.

I slutten av oktober ble Leger uten grenser beskyldt for å være spioner og kastet ut av opprørernes territorium. FN har ikke fått nødrasjoner over den provisoriske grensen siden sommeren 2015. Vinteren i Donetsk kan med andre ord bli tyngre enn høsten for sivilbefolkningen.

Da Alexander Hug kommer til pressekonferansen, snakker han aller først om barnesykehuset i Donetsk. Det er moderne, har kompetent personale og 180 senger.

– Det er bare ett problem, sykehuset er stengt, sier Hug og tar en kunstpause.

På grunn av militære mål i nærheten, står barnesykehuset i akutt fare for å bli angrepet. Det har allerede skjedd to ganger, og legene har ikke noe sted å evakuere de syke barna om det skulle bli truffet igjen.

Etter pressekonferansen setter Alexander Hug seg ned med oss og tegner et grovt kart over Donetsk på hotellets brevpapir. Vi har bedt ham om å forklare hvorfor krigen i Ukraina utkjempes midt blant sivilbefolkningen.

– De vestlige delene av Donetsk er byens forsvar og kontaktlinje mot Ukraina. Dermed har de intet annet valg enn å plassere sine militære posisjoner i dette nabolaget. De skyter mot nabolaget Pisky i Ukraina, og det fører til motangrep fra ukrainsk side. Hvor eksplosivene lander, er høyst uforutsigbart. Det kommer an på vindforholdene, sier Hug.

«Vi kan ikke gjøre noe annet enn å forklare til begge sider at det er viktig med soner uten militære mål.» Alexander Hug, nestkommanderende for inspektørene
på OSSEs Ukraina-oppdrag

Hva kan man gjøre med dette?

– Vi kan ikke gjøre noe annet enn å forklare begge
sider at det er viktig med soner uten militære mål.

Alexander Hug setter øynene i journalisten, der han sitter med blå skuddsikker vest med OSSEs logo. Selv ikke her inne i presserommet tar han den av.

– Lokalbefolkningen kommer etterhvert til å stille spørsmål ved hvorfor det blir skutt fra hjemmene deres – og hvorfor de selv er blitt militære mål.

Donetsk, 11. januar 2016.

Det er første skoledag etter russiskortodoks julaften, men skole nummer 58 er tom for elever.

– Sent i går kveld fikk vi beskjed om at myndighetene er redd for at det skal bryte ut en virusepidemi, så ferien er forlenget med en uke, sier skolens inspektør Irina Ponomarinko.

Et juletre lyser opp den grønndunkle skolekorridoren. En mann i en skittenbrun frakk sjangler inn.

– Jeg vil si godt nyttår til rektor, snøvler han.

– Jeg gikk på skolen selv. Det var den beste, den aller beste.

Inspektøren ser trist på oss.

– Skolen er fortsatt god, vi har bare færre elever, forklarer hun.

Før var de over 800. Nå er de 220. Tre-fjerdedeler av barna har altså flyktet.

Tror du de kommer tilbake?

– Ja, de kommer tilbake når det blir fred ... eller ... det håper vi i hvert fall. 

Rektor Klaudia Kharkovskajas høye hæler kommer klikkende inn i korridoren. For første gang jager hun oss ikke vekk, isteden ønsker hun velkommen inn på rektorkontoret. I dag er det avmakt, og ikke sinne, som fyller rommet.

– I april er det valg i Donetsk, og kanskje vil de nye myndighetene pusse opp klasserommene. Men det er vanskelig å si om valget i det hele tatt vil finne sted, sier hun.

Hva synes du om at begge sider har posisjoner i nærheten av skolen?

– Jeg håper at soldatene våre tar over større deler av Donetsk fylke. Da blir posisjonene flyttet lenger fra oss. Vi forsøker å holde humøret oppe, men selvfølgelig er vi redde.

Hun lener seg tilbake og smiler plutselig fornøyd.

– Vi har fått nye fag. De minste elevene lærer ideologi. De eldste guttene får undervisning i militære øvelser, slik at de en dag kan bli en del av styrkene til Folkerepublikken Donetsk.

Teoritimene er allerede i gang, fire timer i uken. Om noen lange vintermåneder er det mai.

Da starter den praktiske delen av krigstreningen på skole nummer 58 i Donetsk.