Når man hører ordet vinterferie, er det mange som umiddelbart tenker på snø – også de som ikke drar til fjells. Men det er ikke alle som tenker over om det er kunstsnø eller naturlig snø.
Dagens skianlegg tiltrekker seg i stor grad urbane besøkende som er mindre fjellvante, og som ser på fjellene som et sted tilrettelagt for deres utfoldelse i bakkene. Mange unges skiferier står også i kontrast til besteforeldregenerasjonens fjellhyttetilværelse.
Skikjøring og kostbare skiferier handler i store deler av verden dessuten om sosial vellykkethet, og som et tegn på at man tilhører en bemidlet del av samfunnet.
Den franske sosiologen Jean Viard fremhever også skistedenes sosiale homogenitet. Særlig alpinkjøring har utviklet seg mot å bli en disiplin som i stor grad handler om stil for mange – og da ikke nødvendigvis kjørestil. Skistedene er blitt en arena der det er mulig å iscenesette seg selv. For skiturister, som ofte er unge, kan utstyr og antrekk være vel så viktig som teknikken i bakken.
Samtidig må man ikke glemme fjellets tiltrekningskraft og magi, spesielt i vintersolskinn. Det er et mektig syn, ikke minst for ellers urbane mennesker. Man er omgitt av natur på alle kanter. Dermed blir skikjøring også en måte å oppleve naturen på, selv om løypene er preparert og man fraktes til toppen av skiheiser.
Mange har også et nostalgisk forhold til skiferier, fordi de bringer frem gode barndomsminner. Vinterfjellet representerer også en følelse av frihet som alle kan kjenne seg igjen i.
Fjellenes tiltrekningskraft har muliggjort tunge investeringer i stadig mer teknologisk avanserte skiheiser. Hver dag i sesong frakter de tusener av skikjørere til snøkledde topper. Derfra er det på de større skidestinasjonene preparert flere hundre kilometer med nedfarter. Vintersporten er med andre ord blitt en enorm industri. Men med klimaendringer og samfunnomveltninger følger det store utfordringer for skistedene.
Fiffen i fjellet
Siden tidlig på 1900-tallet har ikoniske skisteder tiltrukket seg et velstående klientell, spesielt i Frankrike, Sveits, Østerrike og Italia. Chamonix i Frankrike var vertskap for de første olympiske vinterlekene i 1924. St. Moritz i Sveits regnes som vinterturismens fødested. Megève i Frankrike ble utviklet i 1916 av Rothschild-familien som en konkurrent til St. Moritz. Kitzbühel i Østerrike var stedet som anla de første konkurransebakkene. Cortina d'Ampezzo i Dolomittene i Italia har arrangert både ski- og alpin-VM (1927 og 1932) og vinter-OL (1956).
De storslåtte fjellresortene har kunnet tilby avslapning og eksklusivitet.
1960-tallet markerte starten på en virkelig revolusjon for vintersporten i Europa, da den ble demokratisert på grunn av flere viktige faktorer. Utbyggingen av infrastruktur, som skiheiser og adkomstveier, gjorde fjellene mer tilgjengelige enn noensinne.
Etterkrigstidens økonomiske vekst, kombinert med at mange fikk flere betalte feriedager, gjorde det samtidig mulig for stadig flere europeere å hengi seg til denne nye, mer tilgjengelige fritidsaktiviteten.
I de påfølgende tiårene fortsatte skisporten å øke i popularitet, blant annet på grunn av den massive byggingen av nye, og utvidelsen av gamle, alpinanlegg.
I Frankrike førte for eksempel Plan Neige (snøplanen), som ble lansert av myndighetene på 1960-tallet, til utviklingen av store, moderne alpinanlegg. I Les Arcs ble arkitekten Charlotte Perriand – som jobbet tett med Le Corbusier – satt til å lage modernistiske interiører. Avoriaz er fremdeles uten bilvei og transporten foregår med slede eller til fots. Også Val Thorens og Tignes så dagens lys som moderne skidestinasjoner med denne planen.
Samtidig vokste Whistler i Canada, som var forut for sin tid med moderne fasiliteter, amerikanske Aspen i delstaten Colorado og Verbier i Sveits. Disse skistedene var designet for å ta imot tusenvis av skiløpere, med innovativ infrastruktur og sammenhengende skianlegg med hundrevis av kilometer med bakker.
Utviklingen førte også til at skisporten favnet flere målgrupper. Middelklassen ble lokekt med all inclusive-pakker og kampanjetilbud og strømmet til alpinanleggene. Skikjøring ble et massefenomen, noe som førte til en homogenisering av alpinanleggene og en eksplosjon i vinterturismen.
Denne perioden var også preget av en lidenskap for skikonkurranser, og populære – og etter hvert ikoniske – alpinister som Jean-Claude Killy og Ingemar Stenmark populariserte sporten ytterligere med sine prestasjoner.
Bygging av fritidsboliger og hytter ble et utbredt fenomen, særlig for etterkrigsgenerasjonen som så en fjellhytte som et sted for restitusjon.
Miljøkritikk
På begynnelsen av 1990-tallet kom vintersporten i søkelyset på grunn av sin miljøpåvirkning. Den ukontrollerte utvidelsen av skianlegg og byggingen av megaprosjekter, som medførte store inngrep i natur, utløste økende kritikk fra miljøvernere og lokalbefolkning. Fra å være synonymt med økonomisk utvikling og et overskuddsfenomen ble skianlegg i økende grad ansett som kilder til miljøødeleggelser.
Den intensive bruken av kunstsnø som «førstehjelp» til naturen for å kompensere for fraværet av naturlig snøfall – som man observerte allerede på 1980-tallet – ble vanlig. Kunstsnøproduksjon, som forbruker enorme mengder energi og vann, reiste spørsmål om skisportens bærekraft.
Samtidig begynte konsekvensene av klimaendringene å vise seg: Skisesongene er blitt kortere, isbreene har trukket seg tilbake, og enkelte alpinanlegg i lavere høyder sliter med å opprettholde driften.
Uten fjellets «hvite gull», den naturlige snøen, blir skisporten og skiturismen stadig mer utfordret.
Parallelt har de besøkende i skianleggene også endret seg. Mange av skikjørerne, spesielt de unge fra byene, er i mindre grad knyttet til fjellet. De ser det kanskje mer som en midlertidig lekeplass enn som del av et skjørt økosystem som hver enkelt må bidra til å ta ansvar for og beskytte.
Til tross for skisportens fortsatte tiltrekningskraft og popularitet, ligger det en bekymringsfull realitet under: Fremtiden for hele aktiviteten er i det blå – høyst usikker.
Sesongene blir kortere, temperaturene høyere, og usikkerheten knyttet til snømengdene foran hver sesong, er stor. Investeringene som kreves for å kunne produsere tilstrekkelig med kunstsnø til de mange nedfartene, spiser av fortjenesten og de knappe marginene for mange alpinanlegg.
Den nåværende økonomiske modellen, som i hovedsak er basert på intensiv utnyttelse av naturressursene, vil mest sannsynlig ikke lenger være levedyktig i årene som kommer.
Skianleggene, som en gang var symboler på velstand og eksklusivitet, må derfor tenke nytt for å møte utfordringene i det 21. århundret.
Nye markeder
Over 3,6 millioner par alpinski ble solgt til forhandlere og distributører i løpet av regnskapsåret som endte i mars 2023, ifølge Federation of the European Sporting Goods Industry (FESI). Salget av alpinski har økt, mens toppturski og langrennsski har hatt en liten nedgang på verdensbasis.
Markedet for skiklær forventes å vokse betydelig i Asia og Stillehavsregionen, drevet av at den yngre generasjonen i disse delene av verden bruker stadig mer penger på fritidsaktiviteter.
Land som India og Kina, samt Russland og andre asiatiske og østeuropeiske land har opplevd sterk vekst i skisektoren, og det forventes at myndighetene i disse landene bygger ut infrastrukturen for skisport ytterligere. Særlig i Kina ble markedet stimulert av vinter-OL i Beijing i 2022, noe som førte til en betydelig økning i antall skisteder og besøkende.
Det globale skimarkedet endrer seg gradvis. Det bygges flere innendørs skianlegg, blant annet i Dubai og Kina, som et alternativ til tradisjonelle alpinanlegg.
Slike anlegg gjør det også mulig å stå på ski året rundt, uavhengig av værforholdene utendørs. De nye, unge, urbane skientusiastene i disse landene har ikke nødvendigvis noe forhold til fjell, og i enda mindre grad til natursnø. Slike skitilbud fremstår som en litt eksotisk, nærmest urban aktivitet, langt borte fra fjellene.
Landene i Midtøsten vil ha sin del av kaken og utfordrer verden ved å arrangere de 10. asiatiske vinterlekene i 2029, som skal finne sted i Saudi-Arabia. Det vil være en historisk begivenhet at det arrangeres et vintersportsarrangement i en region som er bedre kjent for svært høye temperaturer og ørkenklima. Lekene skal arrangeres i Neom, en futuristisk, kunstig vintersportsby som for tiden er under oppføring nordvest i Saudi-Arabia, nær Rødehavet.
Prosjektet til 5000 milliarder kroner inkluderer et område kalt Trojena, som skal bli et vintersportskompleks midt i ørkenen, med fjell som når opp til 2600 meters høyde. Trojena lover ultramoderne fasiliteter for ski, snowboard og andre vinteraktiviteter. Arrangøren skilter endog med miljøvennlig infrastruktur og avansert teknologi for produksjon av kunstsnø.
Flere eksperter og miljøaktivister kritiserer valget av Saudi-Arabia og ser det som overdreven bruk av ressurser i prestisje-øyemed. Andre ser på det som sportsvasking, der kontroversielle regimer bruker idrettsarrangementer til å forbedre sitt internasjonale image.
Kun for de få?
Så snart som i 2050, om bare 25 år, kan rundt halvparten av Europas nåværende skidestinasjoner være ute av stand til å opprettholde driften, på grunn av mangel på natursnø.
Eksperter anslår at det på sikt kanskje bare vil være et trettitall europeiske ski-anlegg som kan fortsette sin virksomhet. Det vil påvirke prisnivået og kanskje gjøre skistedene til en (enda mer) eksklusiv ferieform kun tilgjengelig for de bemidlede.
Tusenvis av arbeidsplasser ved alpinanlegg og i fjelldestinasjonene står også i fare.
Skianleggene som ligger 2000–2500 meter over havet, er trolig de som vil klare seg best.
Et moderne skianlegg må tilpasse seg skikjørerne. Det er avgjørende med tilstrekkelig kapasitet for å frakte hordene av skikjørere opp til toppen så raskt som mulig.
Skiturister tar en pause på balkongen. Situasjonen i eiendomsmarkedet på fjellet speiler situasjonen i byene, der prisene stagnerer og trenden går mot bygging av flere luksusboliger. Hyttekonseptet frister ikke lenger like mye, og nye kjøpere velger oftere å investere i leiligheter. Alle foto: Didier Bizet
Mange restauranter og utesteder på vintersportdestinasjoner har et litt retro image, og i løpet av de siste 15 årene har mange satset på VIP-områder og høy champagneføring. Til tross for støyforurensningen, som lokalbefolkningen kritiserer sterkt, er disse nye barene ofte fulle og tiltrekker seg et yngre klientell.
Som i Venezia eller Barcelona står fjellturistene tett i tett i bakkene. På grunn av mindre snø i lavere høyder er alpinanleggene som ligger mellom 2000 og 2500 meter over havet, de mest populære og ofte fulle. Parkeringsplassene er fulle, kassene er overfylte, og det er lange køer ved restauranter og heiser. Alle foto: Didier Bizet
Opptil 15 000 skiløpere tar denne taubanen hver dag. Skidestinasjoner har i mange år drevet forebyggende kampanjer og informasjonskampanjer for de besøkende for å begrense skader, og de fleste anlegg har i dag hjelmpåbud.
Menyen i fjellbarene har endret seg fra den tradisjonelle varme sjokoladen eller gløggen til flasker med rosé eller champagne, som noen ganger serveres i VIP-områder.
Med utgangspunkt i topografiske og geologiske begrensninger, samt økonomiske krav, valgte arkitekt Michel Bezançon å konstruere en unik bygning med en kapasitet på rundt 2500 senger. Bygningen, som også er kjent som «Paquebot des neiges», ligger i La Plagne og er et eksempel på 1960-tallets estetikk og fjellarkitektur. Konsentrasjon av bygninger for å frigjøre plass og en kollektiv, funksjonell tilnærming til fritidsaktiviteter var kjennetegnene for denne perioden. I april 2008 ble bygningen fredet som et arki-tektonisk kulturminne fra 1900-tallet. Alle foto: Didier Bizet
For å unngå overbelastning av sykehusene i skoleferien har fjellfolk lansert en forebyggende kampanje kalt «Ski Cool». Hver vinter blir i gjennomsnitt 130 000 til 140 000 personer skadet på skistedene i Frankrike. Utviklingen av «Ski Cool»-løyper tilbyr blant annet relativt rolige rundløyper og kontrollert kryssing i løypenettet.
En skiløper slapper av på terrassen til en restaurant i høyden. En av de sterkeste sidene ved alpin skikjøring er det sosiale samværet med familie og venner. Faktisk er det bare 14 prosent av skiløperne som sier at de står på ski alene. Dette sosiale samværet kommer til uttrykk ved at 61 prosent går på ski med familien, 24 prosent som par og 43 prosent som venner. Vi ser også at det begynner å dukke opp byråer som arrangerer helge- eller uketreff for single. Konsepter fra badebyene kommer til fjells. Alle foto: Didier Bizet
Skianleggenes politikk for å utvikle og holde på kundene har ført til at lokal mat og lokalt håndverk er blitt viktige faktorer for turismeutvikling og skistedenes image, særlig etter at skiindustrien er blitt utpekt som en forurenser.
På skisteder med ake- og bobslalåmbaner, som La Plagne i Frankrike, er attraksjonen i full gang hver dag etter skitiden. En kunde venter tålmodig før nedstigningen annonseres om to minutter. For å vinne turistenes lojalitet må hver time som tilbringes på feriestedet brukes til moro, oppdagelser og høydeglede. Alle foto: Didier Bizet
Generelt kommer 20–30 prosent av de besøkende til skianlegg for å drive med andre aktiviteter enn alpint. Det inkluderer aktiviteter som fotturer, trugeturer, vintervandringer eller bare det å nyte naturen og velværefasilitetene. Denne trenden har økt de siste årene i takt med fremveksten av «soft tourism» eller firesesongsturisme, særlig på grunn av miljøbevissthet, en aldrende befolkning og feriegjester som ønsker mindre sportslige ferier.
Konkurransen mellom alpinanleggene går ut på å tilby mest mulig skikjøring i høyest mulig terreng. Det er et sikkert kort for fremtiden og overbevisende for ski-entusiaster. Men det får også mange naturvernere til å grøsse. Eksperter spår at det i Frankrike bare vil være litt over 20 alpinanlegg som fortsatt vil være åpne i 2100, mens bare halvparten av alle anlegg fortsatt vil være i drift i 2050. Alle foto: Didier Bizet
På «hundevennlige» skianlegg er det som regel forbudt for hunder å ferdes i bakkene. Derimot er det tillatt å ha hunden i bånd i gatene, og den kan til og med ta taubanen.
Alle bildene i denne saken er fra de to skidestinasjonene La Plagne og Les Arcs, begge del av det enorme Paradiski-området i de franske alper, mot grensen til Sveits.