Jordens hukommelse. Mercantour er Frankrikes nest største nasjonalpark (685 km²), beliggende ved foten av alpene. I fjellandsbyen St. Martin de Vesubie, omringet av fjellkjeder på over 2000 meter, gresser kyrne uforstyrret av økoturister som holder seg langs parkens 600 kilometer med merkede stier.
Seks mil fra Middelhavets strender er det de truede dyreartene som trekker publikum. Her har dyrene funnet seg til rette i det storslagne landskapet, til dels med menneskets hjelpende hånd. Mercantour er ett av flere steder i Europa der villdyr, som det engang var skuddpremie på, nå er fredet – og skaffer millioner av euro i turistinntekter, selv langt utenfor allfarvei.
| Fakta |
Rewilding./ Et begrep for det å tilbakeføre naturen til sin opprinnelige ville tilstand, med menneskets hjelp, som ledd i kampen for å motvirke menneskeskapte endringer i økosystemene. / Én form for rewilding går ut på å sette ut dyr høyt oppe i næringspyramiden – rovdyr eller store beite-dyr – som en gang levde i slike områder. En passiv variant av rewilding går ut på å overlate naturen til seg selv, for eksempel ved å la skogen ta over for landbruksarealer. / Kritikere av rewilding mener det kan gjøre mer skade enn godt, fordi mennesket ikke fullt ut forstår hvordan økosystemene påvirkes. Sykdomssmitte er også en bekymring, som på øya Bornholm i Danmark. Da man i 2012 hentet europeisk bison fra Polen til øya, viste det seg at dyrene hadde parasitter fra vertslandet, noe som førte til at tre av dyrene døde i 2015. / Passiv rewilding med gjengroing kan lage problemer dersom skogen vokser inn over jordbruksland i lavlandet og beitemarker i fjellene. Trær suger mye vann fra jorden og kan føre til at grunnvannet synker i tørre områder. / Kritikere mener det er viktigere å beskytte mangfoldet i naturen slik det til enhver tid er, enn å gjøre kunstige grep for å gjenskape en vill natur. / En mer ekstrem form for rewilding forkaster menneskets plass i naturen og verdiene som mange ser i samhandlingen mellom menneske og natur. Kilde: FORSKNING.NO
|
Naturen er Jordens hukommelse. Trærnes årringer, breenes tilbaketrekninger, morenenes rynker, villdyrenes stier og menneskets fotavtrykk er alle veivisere til fortiden. Samtidig er de også advarsler om hva som er i vente. Vi nedstammer fra dyktige jegere som utryddet mesteparten av Europas megafauna etter siste istid. For 5000 år siden besto det europeiske kontinentet av et savannelignende landskap, ispedd skog. Her beitet store villhestflokker og urokser. Rovdyr som ulv og gaupe var stadig på jakt, mens gribber med enorme vingespenn speidet etter åte (den sjeldne lammegribben er tilbake i Mercantour). Mange av dyreartene som da var dominerende i Europa, er i dag enten utryddet eller sterkt truet.
Fortiden gir svar. Et nytt, fascinerende narrativ har begynt å fange oppmerksomhet. Det går under navnet rewilding, et gedigent EU-støttet prosjekt som viser alle tegn på suksess. Rewilding handler om plassering av forsvunne arter i deres opprinnelige habitat. Mye foregår via Rewilding Europe (rewildingeurope.com), en ideell organisasjon som har til hensikt å revitalisere en million hektar europeisk landområde gjennom naturlige, organiske prosesser.
Den kjente svenske naturfotografen Staffan Widstrand er en av initiativtagerne til det som er blitt et europeisk flaggskip og har inspirert en rekke tiltak, fra Lappland i nord til Andalucia i sør.
Mens organisasjonen jobber med en rekke konkrete rewilding-prosjekter spredt over ti regioner, virker den også som et rådgivende organ og inspirator for 27 europeiske nasjoner. Norge er ikke en del av dette nettverket.
Rewilding tar flere former. Mens den ‘passive’ varianten lar ubenyttet jord ta form av villmark, inngår vanntilførsel og kontrollert brannvern i den ‘aktive’ formen. Ved ‘økologisk restaurering’ anvendes reintroduksjon for å bidra til biologisk mangfold med sikte på et selvregulerende økosystem.
«Rewilding», presiserer Widstrand, «handler om å gjøre Europa villere igjen. Det betyr ikke at vi skal ha bjørner gående i Oslo sentrum, men at mer av vår opprinnelige naturarv får komme tilbake – og i større utstrekning klare seg selv. Vi mennesker trenger det ville i vårt liv, ikke bare av praktiske, økonomisk grunner, men også av dypere, menneskelige årsaker. Slikt forstår vi dessverre ofte først når det er for sent. Det ville i miljøet gir mening til begreper som frihet og arv. Uten blir vi historieløse og ufrie.»
Oppgaven byr ikke bare på politiske utfordringer, men biologiske og geografiske:
I Øst-Europa er det ofte mangel på store planteetende dyr i rewilding-regionene, mens i Vest-Europa er kjøttetende villdyr ‘the missing link’ som kompliserer tilbakeføringen av store områder til sitt tidligere utseende.
Å reintrodusere villdyr til økosystemer de engang forlot, har i stadig flere tilfeller skapt vinn-vinn løsninger. Et velkjent eksempel er tiltaket som gikk ut på å øke ulvebestanden i Yellowstone National Park, som samtidig skremte rådyrene til steder i utkanten av parken hvor de var vanskelige å jakte på. Dette førte i sin tur til vekst av biomangfoldet i parken totalt. Ikke bare dukket flere ørner og hauker opp i det store park-området – men også flere besøkende som gjennom avgifter og forbruk i dag bidrar til å finansiere bevaringen av verdens første nasjonalpark. Yellowstone-eksempelet har ansporet utallige andre parker til å reintrodusere nøkkel- og megafauna-arter verden over.
Verdifull villmark. Rewilding-narrativet har en positiv tone. Flere av Europas økosystemer* viser synlige tegn til å vokse seg vekk fra en kulturlandskapspreget versjon av naturen som er mindre motstandsdyktig mot trusler utenfra. Også i Norge har såkalte «uberørte» nasjonalparker innslag av jord- og skogbruk – som gir mindre plass til å ønske røslige villdyr med behov for romslig bevegelsesfrihet velkommen.
Den raske urbaniseringen i Europa (åtte av ti europeere bor i byer) fører til at vi overlater deler av naturen til seg selv, som blir til villmark. Bønder og grunneiere begynner å vise interesse for kontrollert jakt kombinert med økoturisme. Stadig flere ser også på miljøregnestykket: dyr, miljøfiendtlig import av kraftfôr og soyaimport fra Sør-Amerika versus fordelene ved å bidra til bevaring av truede dyrearter og redusert avskoging.
Etter hvert som arealbruken får en viktigere rolle for å redde oss ut av klimakrisen, øker oppmerksomheten omkring arbeidet til WWF Verdens naturfond og IUCN (International Union for the Conservation of Nature) med å utvide antall og omfanget på verdens nasjonalparker.
Elvedeltaet Rapa (samisk; Ráhpaädno) i Sarek nasjonalpark i Lappland i Norrbotten lengst nord i Sverige, står som én av fire nasjonalparker på Unescos verdensarvliste. Satsingen på kontrollert villdyr-turisme i regionen har vært svært vellykket for selskapet «Wild Sweden», der samarbeid med samebefolkningen via blant annet Norrbottens «Rewilding Lapland»-initiativ dekker et område på rundt 3 millioner hektar – et område noe større enn Belgia – og tar sikte på å verne både større dyr som reinsdyr og elg, men også fredning av fjellrev og fiske i regionens elver. Foto: STAFFAN WIDSTRAND/WILD WONDERS OF EUROPE
Et kappløp med tiden. Arter dør nå ut i et tempo vi aldri tidligere har sett, i takt med forringelse av store økosystemer. I Naturpanelets** siste rapport fra august i år, krever panelet (bestående av mer enn tusen forskere fra hele verden) at tempoet i kampen for å hindre en ytterligere, faretruendede svekkelse av vårt biomangfold må økes umiddelbart.
Globalt er 1,3 millioner km² skog blitt borte siden 1990. De siste 50 årene er urørt natur på land og i vann halvert. Bare en fjerdedel av mangroveskogene er igjen, og omtrent halvparten av korallrevene er ødelagt.
Naturpanelets eksperter frykter at såkalte «kaskade-effekter» vil få store økosystemer til å rakne, både som følge av et mer intensivt skog- og landbruk, og spredning av urbane områder, hyttebyer og infrastruktur. Dette vil igjen føre til at nøkkelarter forsvinner, mange av dem store rovdyr. Og vil man beholde rovdyr, trengs store arealer med beitende byttedyr.
Det lar seg gjøre å restaurere ødelagt natur, mener panelet, men prioritet nummer én må være å stanse ødeleggelsen av hva som fortsatt finnes i intakt tilstand.
I Norge vedtok Stortinget i 2016 at 10 prosent av norsk skog skal være vernet. Cirka 4 prosent er dagens status – et tempo som imponerer de færreste. Påvirkningseffekter overfor naturmangfoldet må måles, på linje med andre samfunnsindikatorer som BNP, ledighets- og helsetall.***
MDG-politikeren Per Espen Stoknes fremmet i 2018 et representantforslag i Stortinget, om «naturfornyelse, rikere økosystemer og større opplevelsesmuligheter». Utdrag fra dokumentet røper at Stoknes også er en dyktig skribent:
«Minnene om nær uendelige villmarker, fugletrekk som fylte hele himmelhvelvet, fjorder som kokte av fisk er nesten utslettet fra den kollektive hukommelsen ... Bare i vår tid har rypene i fjellet og laksen i elvene og sjøfuglene langs kysten blitt langt færre. Helt siden den industrielle revolusjon har arealinngrep, miljøgifter og grenseløs jakt utryddet arter og svekket bestander i et tempo som er unikt i menneskenes historie. Mye av livet på Jorden har forsvunnet før noen rakk å dokumentere den rikdommen som fantes. Men det betyr også at potensialet for restaurering av en rikere og villere natur derfor er større.»
Forslaget ble nedstemt. Rewilding-ideen, som vern av ulv, er et kontroversielt tema både i Norge og Sverige, ikke minst blant sauebønder. I denne sammenheng er sauer å betrakte som Indias hellige kuer, bemerker Staffan Widstrand.
Villdyrekspert, naturfotograf og nå stortingsrepresentant for SV, Arne Nævra, er enig i at vi har en svært avventende holdning til det høyaktuelle tankegodset bak rewilding. Hvorfor? Det er en blanding av politiske kjepphester, biologisk uvitenhet og en iboende skepsis mot å blande naturvern og økoturisme, mener Nævra.
Et av de største verneinngrepene i Norge foregår på Dovrefjell, i regi av Forsvarsbygg (budsjett: 600 millioner kroner). Det som har vært militært skytefelt på Hjerkinn i over 80 år, og som omfattet 165 km², skal tilbakeføres til naturen. Restaureringen av vidde og morenerygger begynner nå å gi resultater (bildet er fra 17. september 2019), og ørn og moskus er på vei tilbake. Villreinen har vært mest utsatt i forbindelse med skytefeltet og oppryddingen av dette. Rein krever svært store arealer for å klare seg og er en art Norge har et spesielt internasjonalt ansvar for, fordi dyrene anses som de siste livskraftige bestandene av vill fjellrein i Europa. Prosjektet skal fullføres i 2020. Foto: STIAN LYSBERG SOLUM/NTB SCANPIX
Nostalgi eller nødvendighet? At intakt, uberørt naturskog er i bedre stand til å takle effektene av klimakrisen, som erosjon, utarming av jorden og skogbrannfare, er også nytt for mange.
I «Den tause våren» skrev Rachel Carson at vi mennesker «lider av en trangsynt holdning til planter og dyr, og nøler sjelden med å avlive arter som er brysomme.» Hennes bok-klassiker kom ut i 1962, som et angrep på vår skjødesløse bruk av livsfarlige plantevernmidler. Hennes advarsel mot bruk av giftige stoffer inneholdt også en påminnelse om å være varsom med teknologi vi ikke kjente rekkevidden av.
Kritikere av rewilding har avskrevet det som svermerisk nostalgi, og at det ikke finnes noen opprinnelig natur fordi mennesket har påvirket naturen til alle tider.
Andre er utvilsomt blitt skremt av Crispr-teknologien, som gjør det mulig å erstatte DNA-sekvenser i dyrearter med andre, som noen har kalt for et «utryddelsesverktøy» fordi Crispr er i stand til å påvirke Darwins naturlige utvelgelsesprosess. Velvoksne mammuter til skogrydding? Ikke-stikkende moskitoer? Kompliserte etiske spørsmål tårner seg opp når man tar snarveier med Moder Jord.
Rewilding Europa-organisasjonens mål er ikke å bedrive science fiction, men å ta utgangspunkt i prosesser som ble til etter istiden, der mennesket, i stadig økende tempo tok livet av større nøkkelarter, noe som ikke bare endret kontinentets utseende, men bidro til å utarme det, sett fra et biomangfold-ståsted.
| «Ett vildare liv» |
Forsiden av boken «Ett vildaere liv» (Magnus Lundgren og Staffan Widstrand m.fl.) prydes av en moskus (Ovibos moschatus) fotografert av Vincent Munier i Dovrefjell nasjonalpark. Arbeidere ved jernbanen på Dovre hadde funnet benrester etter moskus fra før siste istid, og noen fikk ideen om å sette dyrene tilbake i området. Et titall dyr ble hentet fra Grønland og satt ut på Dovrefjell i 1932, men dyrene ble borte under andre verdenskrig. Siden ble det satt ut enda drøyt 20 moskuskalver, og disse utgjør stamdyrene til dagens rundt 230 moskus. Det blir årlig født mer enn 50 kalver på Dovre, men etter 2004 har sykdommer som lungebetennelse og munnskurv begrenset tilveksten. Moskusen er tilpasset et kaldt klima og tåler ikke for mye varme. Ifølge Miljødirektoratet er det ingen holdepunkter for å hevde at moskusen utgjør noen trussel mot økosystemer eller andre arter på Dovrefjell.
|
Staffan Widstrand gir annen, høyaktuell grunn til å re-wilde: «Fordi naturlige, uberørte økosystemer gir bedre forsvar mot klimaforandringer. Global oppvarming i kombinasjon med tett treplanting og gjengrodd skog øker for eksempel brannfare radikalt, noe vi opplever i Europa i dag. Gammel, vill skog brenner sjelden. Savanneaktige landskaper med varmetolerante, stedegne trær fungerer som brannskjold. Opprinnelig skog binder dessuten karbon mye bedre enn den som er plantet, både trærne og ikke minst i jorden.» Han legger til:
«Nærvær av flere store, ville beitedyr hjelper til å holde våre habitat og skoger åpne, og ikke gjengrodd.»
Undrenes dal. På fjellveggene, bare noen mil fra Middelhavets strender, i Mercantour-parkens Vallée des Merveilles – Undrenes dal – er tusener av år gamle riss av menneskets tidlige forsøk på å skildre nærkontakt med truende villdyr. Mercantour er bare ett av utallige steder hvor restaurering gir resultater, selv om enkelte sauebønder også på disse kanter kan styre sin entusiasme over ulver som krysser grensen på vei inn fra Italia.
Svartedauden, som tok livet av to tredjedeler av Europas befolkning i det 15. århundret, var ulvenes storhetstid. Samtidig dukket caccia medieval-tradisjonen opp, som ga adelen enerett til viltjakt. Flere steder varte denne tradisjonen helt til slutten av andre verdenskrig. I tiden som fulgte, ble Europas jord lagt undrer plogen så hurtig det lot seg gjøre – et biprodukt av den raske befolkningsøkningen.
I dag er Europas ville natur snart en saga blott. Kontinentet huser 750 millioner mennesker, som brenner av fossilt brensel i et tempo som fører til 30 ganger så raske endringer som dem som ledet frem til nedsmeltingen av isbreene fra toppunktet for siste istid for 21 000 år siden.
Takket være konsentrasjon av befolkningen i byer og vernetiltak støttet av EU, er Europa nok en gang i ferd med å utvikle vill natur og bli et spennende kontinent miljømessig, skriver den Pulitzer-vinnende forskeren og forfatteren Tim Flannery i sin nye bok «Europe: A Natural History». Selv om også han oppfordrer til nøkternhet overfor kunstige inngrep i naturens egne prosesser, synes Flannery at avskogingshastigheten er så skremmende, at det kan bli nødvendig å introdusere megafauna som engang var en del av kontinentet.
«Hvordan», spør han provoserende, «kan vi forlange at Afrika skal rydde plass for klodens store dyr, som neshorn, løver og elefanter, hvis ikke Europa er villig til å gjøre det samme?»
Som Tim Flannery er også andre ledende miljøeksperter – fra biologen Dag O. Hessen til George Monbiot, den amerikanske miljøverneren Bill McKibben og sjeføkonom for FNs miljøprogran Pavan Sukhdev – bekymret over at vi med våre store fotavtrykk har begynt å frakoble naturens rolle og betydning fra vår bevissthet.
I franske Undrenes Dal, er naturens og villdyrs nærvær en påminnelse om at vi også er tenkende vesener, og – når vi er på vårt beste – derfor klodens samvittighet, i stand til å fatte sammenhengene i økosystemenes kompleksitet og gjensidige avhengighet.
Hva vi foretar oss i de kommende tiår, vil etter all sannsynlighet bli det mest dramatiske kapitlet når historien skal skrives om vår tid på Jorden. Hva slags natur etterlater vi oss til våre etterkommere – en gave eller gjeld? Hva blir inskripsjonen på vår generasjons gravstein – eller på huleveggene der vi kanskje ender opp med å tenne bål og søke ly for en natur vi undervurderte?
Vil det være en figur med utstrakte armer, håndflat-ene vendt oppover, i resignasjon? Eller blir det – i graffiti-form, lett omskrevet – det utsagnet fra avtroppende EU-president Jean-Claude Juncker om dagens politiske virkelighet:
«Vi visste jo hva som måtte gjøres. Vi visste bare ikke hvordan vi skulle klare å bli gjenvalgt etter at vi hadde gjort det.»
* Det kommende tiåret (2021-2030) er FNs tiår for restaurering av økosystemer.
** Naturpanelet IPBES (tilsvarende FNs klimapanel) skal forme grunnlaget for en global naturavtale som skal fremforhandles i Kina i 2020.
*** Grønn Skattekommisjon lanserte et forslag om innføring av naturavgift på inngrep som rammer biologisk mangfold, men utfallet lar vente på seg.