Reykjavik, Island

Spør du islendinger hvem av deres landsmenn som gjør mest nytte for samfunnet, vil mange peke på den muskelsvinnrammede teknologimilliardæren Haraldur Thorleifsson. Han kunne omgått det, men insisterer på å betale toppskatten sin og gi tilbake til samfunnet som har hjulpet ham frem. Nå er han i gang med å bygge 1500 rullestolramper og gjør Island til en drømmedestinasjon for mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Han ble landskjent etter at han for to år siden solgte webdesignselskapet sitt til Twitter, hvor han nå er tilknyttet.

Under salgsprosessen ga folk ham råd om hvordan han kunne unngå å betale skatt av fortjenesten, men i stedet insisterte han på å få kjøpesummen utbetalt som lønn, så han kunne betale sin toppskatt på Island. Av den grunn var han i fjor Islands nest største skattebetaler.

Nyheten om «techmilliardæren som frivillig vil betale full skatt» gikk viralt på sosiale medier. Kontrasten er stor til norske skatteflyktninger i Sveits. Imens fulgte Thorleifsson litt undrende med fra sidelinjen.

– Det er en antagelse om at hvis du har penger, vil du gjøre alt du kan for å unngå å betale skatt av dem. Og det er svært uheldig», sier han og fortsetter:

– De fleste har slett ikke mulighet til å unngå skatt. De har en jobb, og de lever livet sitt, og det har ingen nyhetsverdi når de betaler sin skatt. Jeg tror at vi på en måte har akseptert at vi lever i et system hvor noen mennesker tror de kan slippe å være en del av samfunnet, sier den 45 år gamle islendingen.

Vokst opp i arbeiderklassen

Det lå aldri i kortene at Thorleifsson skulle satse på en karriere innen design. Og slett ikke at han skulle lykkes med å selge livsverket sitt til en teknologigigant som Twitter.

Som tenåring var han blant de første som lærte seg å bygge nettsider på Island på slutten av 1990-tallet, og dermed ble hans ferdigheter raskt etterspurt.

Etter hvert droppet han ut av universitetet som mange andre teknologigründere før ham. Karrierestigen tok den selvlærte islandske webdesignkonsulenten til byer som New York, Tokyo, Buenos Aires, Vancouver, Barcelona og Rio de Janeiro, og i 2014 grunnla han designselskapet Ueno fra kontoret sitt i San Francisco. Kundene inkluderte Google, Apple, Facebook, Twitter, Visa, Dropbox og nyhetsbyrået Reuters.

– Det skjedde mye i teknologiverdenen i de årene, det var virkelig en boom, og vi red på bølgen helt til 2021, sier Thorleifsson.

Under koronapandemien gikk han tom for energi. Samtidig var Twitter interessert i designvirksomheten hans, så oppkjøpet kom på det perfekte tidspunktet.

I dag bor han, kona og deres to barn i en toppleilighet med utsikt over hele Reykjavík – noen få gater fra der han vokste opp.

Kontrasten til barndommen er stor. Thorleifsson kommer fra en klassisk arbeiderfamilie, hvor fattigdom var en del av hverdagen.

Likevel husker han at faren ofte stoppet opp og snakket med byens hjemløse og ga dem penger eller en pølse.

– Så det er mye fra oppveksten min, hvor jeg fikk denne følelsen av at vi alle er en del av samfunnet, og at vi har et ansvar for våre medmennesker. At jo mer du har, jo flere muligheter får du, forklarer Thorleifsson.

Han har levd med funksjonsnedsettelse hele livet. To år gammel ble han diagnostisert med muskelsvinn – av typen dysferlinopati – og i slutten av tenårene begynte musklene i bena å svekkes betydelig. Det ble stadig vanskeligere for ham å gå, og som 25-åring ble han rullestolbruker på heltid.

I dag er han sakte i ferd med å miste bevegeligheten i armene og overkroppen.

– Jeg liker det ikke, men det er ikke så mye å gjøre med det, sier han.

Løsningsorientert med stor L

Som ung gutt mistet Thorleifsson sin mor i en bilulykke. Det var en tragisk opplevelse som har satt sine spor. Senere har han tenkt mye på en samtale han hadde med moren før hun døde.

– Vi gikk tur rundt i byen, og hun fortalte meg hvordan alt jeg så rundt meg, er menneskeskapt. Hun ga meg en forståelse av at jeg kunne ha innflytelse på verden, og at den ikke bare var til for at jeg kunne betrakte den, sier Thorleifsson.

Som designer har han spesialisert seg på å løse problemene en teknologivirksomhet står overfor. Som funksjonshemmet må han også «løse problemer for å komme seg gjennom dagen», og etter hvert fant han en overlapp mellom de to måtene å se løsninger på.

Da han solgte sitt eget selskap til Twitter og flyttet hjem til Island, la han merke til at hovedstaden Reykjavík – som ellers ligger foran på mange områder – definitivt ikke gjorde det når det gjaldt å være rullestolvennlig. De mange butikkene og restaurantene i den lille byen hadde ofte et par trappetrinn ved fasaden, noe som hindret rullestolbrukere i å komme inn.

– Det virket som om det hvert år var et innslag i nyhetene om hvordan en person i rullestol ikke kunne komme inn på et sted på Laugavegur (hovedgaten i Reykjavík, red.anm.), minnes Thorleifsson.

– Reporteren var alltid sjokkert, men det skjedde aldri noen endringer, sier han.

Rullestolbrukere skal ikke bli hjemme

Nå var det på tide å gjøre noe med saken. Ideen fikk navnet Ramp Up Reykjavík. Det første ydmyke målet for prosjektet var å bygge 100 rullestolramper. Siden den gang har det gått fort, og på en spasertur opp Laugavegur kan man se hvordan restauranter, frisørsalonger, butikker, kafeer og klinikker alle har lett skrånende steinramper – i upretensiøs design.

Ramp Up Reykjavik ble til Ramp Up Island, og rullestolbrukere kan nå få tilgang til steder som tidligere var utenfor rekkevidde.

– Det er i utgangspunktet et så enkelt problem å løse, konstaterer Thorleifsson.

Ramp Up hjelper butikk- og restauranteiere med alt fra byggetillatelser, veiarbeid og finansiering, hvorav halvparten kommer fra den islandske staten, men også donasjoner fra enkeltpersoner, bedrifter og organisasjoner som ønsker å bidra til å sikre tilgang for bevegelseshemmede i hele landet.

Hver rampe må installeres på forskjellig måte, men dedikasjonen driver arbeidet. Over hele Island nærmer de seg nå 500 nye rullestolramper, og målet er å nå 1500 innen mars 2025.

– En turist spurte meg nylig hvorfor det var så mange mennesker i rullestol i Reykjavík. Jeg fortalte ham at landet hans også hadde dem, men når tilgjengeligheten er dårlig, blir de hjemme.

– Det samme gjelder alle minoriteter. Hvis du ikke ser dem, er det fordi de gjemmer seg, sier Thorleifsson.