Putin som militarist

Det offentlige ordskiftet er fullt av vurderinger av Russlands president Vladimir Putin. Et perspektiv som har fulgt oss i over to tiår, er historien om «KGB-Putin», med vektlegging av Putins «silovik»-mentalitet og kontakter fra tiden i de sovjetiske, og senere russiske, tjenestene.

Denne våren har også mange snakket og skrevet om den «isolerte autokraten» – den selvgode herskeren som sitter isolert i sitt palass eller bunker med begrenset forståelse for verden og omgitt av lakeier som mater ham med fordreid informasjon.

Et tredje relevant perspektiv er mindre fremtredende, nemlig Putin som militarist: En statsleder med overdreven tro på militære løsninger, som har lullet både seg selv og store deler av samfunnet inn i en klokkertro på krigens normalitet, rettferdighet og heroisme. Russland har under Putins ledelse systematisk matet befolkningen med historier om «hellig krig» mot nazismen under andre verdenskrig. I februar igangsatte han en ekstremt ambisiøs invasjon av et stort europeisk land.

Å forstå Putin som militarist, gir oss svar på spørsmål mange har stilt seg denne våren – om Putins motivasjon, om beslutningen om å gå til fullskala invasjon, om krigsretorikken, og om folkelig oppslutning i Russland for krigen.

Et typisk kjennetegn ved en militarist er vilje til å bruke militære virkemidler, kombinert med manglende vilje til å lytte til militær ekspertise. Profesjonelle militære vil normalt være mer tilbakeholdne med å starte store kriger enn militaristiske sivile. Høyere offiserer vil ha bedre kjennskap til egne svakheter som de har holdt skjult for sin politiske ledelse. De er også bedre i stand til å forestille seg hvordan krigen vil se ut på bakken, og ikke minst risikerer de livet til sine tropper og seg selv.

Er det noe Russland gjør mye av, så er det å tenke krig. 

Katastrofale feilberegninger

Krigens første uker vitnet om katastrofale feilberegninger i Russland. De av oss som har blikket på russisk korrupsjon og styringsevne, ble ikke overrasket over at vurderingsgrunnlaget var dårlig. Men samtidig: Er det noe Russland gjør mye av, så er det å tenke krig. Det finnes utallige rapporter, beregninger og scenarioer. Plan-legging og mobilisering er både omstendelig og byråkratisk, og landet har nok militærakademier til å drukne presidenten i rapporter.

Noen i systemet må ha ant hvor galt dette kunne gå. Med velkjente svakheter innenfor logistikk og kampmoral, virker det som rene galskapen å skulle kaste seg inn i en dårlig forberedt militæraksjon av denne typen.

Russland bygget opp styrker i ukevis bare for å kjøre seg fast allerede etter noen dager. Troppene var tilsynelatende dårlig informert og utrustet. De befant seg snart i et scenario de ordinære landstyrkene ikke trener på – særlig i krigen om de mange byene og forstedene.

Også på informasjonsfronten hang Russland etter, og kritiske medier ble stengt ned ad hoc først etter et par uker. Cyberkomponenten virket famlende og dårlig integrert med øvrige virkemidler, skjønt her strides de lærde. Helhetsinntrykket er uansett at hvis det fantes en langsiktig plan, var det ikke mange som var informert.

Her kommer perspektivet på Putin som «den isolerte autokraten» til nytte. Systemet presidenten har bygget opp, undertrykker kritikk og edruelig analyse og belønner korrupsjon og glansbilder.

Kan han ha blitt forledet til å tro at Russland hadde muskler det i virkeligheten aldri har hatt? Hadde Putin sett for seg den teknikken han hadde blitt fremvist i forsvarsindustriens salgspitsjer? Hadde han sett for seg den militære disiplinen til troppene han hadde vinket til på Den røde plass på seiersdagen 9. mai, eller lojalitet slik han opplever den på sine møter med underdanige tjenestemenn?

Det han fikk, var betydelig andel utdatert materiell, lav disiplin og sviktende lojalitet. Informerte kilder antyder at Putin lenge ble dårlig informert om hvordan krigen forløp. Hvorvidt det har endret seg, gjenstår å se.

Samtidig er ikke mannen kunnskapsløs. Det kan også være han har fått varsel om risikoen og problemene, men at hans militaristiske og autokratiske disposisjon har gjort ham ute av stand til å lytte. Han har investert for mye til å snu, en vanlig menneskelig feilslutning som vil være dobbelt så fristende for en autokrat og militarist.

Selv om Putin selvfølgelig har diskutert krigen med sin nære allierte forsvarsminister Sjojgu og andre, er det mye som tyder på at Putin i liten grad har vært interessert i eksperters meninger. 

Det kan også være han har fått varsel om risikoen og problemene, men at hans militaristiske og autokratiske disposisjon har gjort ham ute av stand til å lytte. 

Nettopp fordi operasjonen var ment som en kortvarig spesialoperasjon, ble den aldri gjenstand for særlig diskusjon og vurdering. Selv deler av den øverste eliten ble tilsynelatende holdt i mørket helt til det siste. Det ser ut til at det såkalte «Nasjonale forsvarsorganiseringssenteret» ikke fikk nedsatt en egen gruppe for å planlegge krigen før den i praksis var et faktum.

Også de påfølgende ukene var det mye som skurret: Det virket som om Putin fortsatte å definere målsetninger som i praksis ikke var militært oppnåelige. Kostnadene står fortsatt ikke i samsvar med mulig gevinst, men militaristen vil fortsette å eskalere til han vinner noe han kan vise frem hjemme – eller til han mister kampevnen.

Militarisering av samfunnet

Dessverre er ikke militarismen bare et trekk ved Putins person, men også ved Russlands politiske kultur. Presidenten er både et produkt av og en pådriver for en militaristisk utvikling i det russiske samfunnet. Glorifisering av Russlands rolle i andre verdenskrig er allestedsnærværende, og militær tematikk er fremtredende i sivilsamfunnet i form av parader, men også i skolehverdagen, i fritidsklubber og lignende.

Den største såkalte militærpatriotiske klubben for unge i Russland, Junarmija, hevder i dag å ha over en million medlemmer. Den russiske militærpatriotismen spiller aktivt på sovjetnostalgi, selv om referansene til marxist-leninismen i dag er byttet ut med henvisninger til «tradisjonelle verdier».

Samtidig har Russland åpnet dører som selv ikke Sovjetunionen ville åpne – for eksempel gjennom å engasjere også barnehagebarn i denne militaristiske kvasiideologien.

Russland har åpnet dører som selv ikke Sovjetunionen ville åpne – for eksempel gjennom å engasjere også barnehagebarn i denne militaristiske kvasiideologien.

Antirussisk nazisme

Mange er blitt overrasket over anklagene om ukrainsk nazisme fra russisk hold, men dette var en del av Putins desinformasjon fra invasjonens begynnelse og kan enkelt spores lenger tilbake i tid. I artikkelen til Timofei Sergejtsev, publisert i det statlige nyhetsbyrået RIA Novosti i april, ble det hele tatt til et nytt lavmål. Her omtaler forfatteren flertallet av ukrainere som «passive nazister», kollektivt ansvarlig for folkemord på russere i Donbas. Langt på vei likestiller han Ukrainas påståtte nazisme med landets europeiske identitet.

Enda så absurd de måtte fremstå, kommer disse anklagene fra et sted. Den russiske militærpatriotismen, og den sovjetiske før den, har dyrket frem en annen forestilling om nazismens essens enn den vi har hos oss. I den russiske fortellingen er ikke holocaust og totalitarisme like sentralt. En viktigere plass er blitt gitt Tysklands angrep på Sovjetunionen og ikke minst slaviske folk. Nazismen som russiske barn lærer om på skolen, er med andre ord antirussisk, vel så mye som antisemittisk. De lærer også at deres forfedre bekjempet nazismen til en høy pris og ofret seg for å redde Ukraina fra både Nazi-Tyskland og dets ukrainske kollaboratører. Viktig er det også at krigen ble vunnet militært – gjennom en forening av statens krigsmaskineri med folkets patriotiske heltemot. I denne fortellingen er dessuten sovjetisk aggresjon mot Øst-Europa fra 1939 viet lite plass, og det samme gjelder allierte bidrag i seieren mot Hitler. 

I et forsøk på å legitimere dagens krigføring i samme del av verden, er det egentlig ikke annet å forvente enn at Russland bruker denne historien for alt den er verd. Hvordan skulle man ellers forsøke å begrunne denne angrepskrigen mot et slavisk naboland? Hvilke andre historier finnes som kan forsøke å gi mening til dette massedrapet? Demonisering av fienden kan i seg selv være en medvirkende årsak til krig, men den kan også dyrkes aktivt for å understøtte kriger som er startet av helt andre grunner.

I Ukraina så vi i begynnelsen en viss tilbakeholdenhet fra russisk side, for eksempel i møte med demonstranter i de okkuperte områdene. Senere har vi fått eksempler på at barbariet har tatt overhånd, og at meningsbærere som Sergejtsev har forsøkt å underbygge det retorisk. I russiske skoleklasser er ukrainske forsvarere blitt omtalt som «fascistiske reptiler» – et begrep fra sovjetisk krigspropaganda under Stalin.

I russiske skoleklasser er ukrainske forsvarere blitt omtalt som «fascistiske reptiler» – et begrep fra sovjetisk krigspropaganda under Stalin.

Millioner av russiske barn og unge utsettes for militaristisk tankegods nærmest daglig. Gjennom militarismen er krig blitt helliggjort – noe som ikke kan kritiseres, selv i fredstid. Det militære er blitt et symbol på Russland som stat og nasjon, og å være pasifist anses av mange som landsforræderi.

Store deler av befolkningen er passivisert og militarisert på samme tid – den sitter på tilskuerplass, blottet for evne eller vilje til å sette riktig fortegn på de historiske analogiene. Angrepskrigen er i Russland blitt et nødvendig onde – et påstått legitimt verktøy og et normalt utslag av geopolitisk konfrontasjon med den vestlige verden.

Det militære er blitt et symbol på Russland som stat og nasjon, og å være pasifist anses av mange som landsforræderi.

Ungdommen mest skeptisk til krigen

Da er vi tilbake til Putin. Presidenten ser ut til selv å være fanget i et militaristisk tankesett hvor krig er et normalt og nødvendig verktøy. Hvor referanser til nazismen har degenerert til et våpen for å underbygge samtidens kriger, og hvor «aldri igjen» blir brukt for å legitimere massakre på sivile.

Militarismen påvirker også Putins beslutningsgrunnlag gjennom å bryte ned sivilsamfunnets evne til å motsette seg politikken. Jeg frykter at militarismen kan gjøre Russlands befolkning mer tolerante for både militære tap og sanksjoner, og i dårligere i stand til å gjennomskue propagandaen. Nå virker mange ute av stand til å se på hvilken side av historien Russland faktisk står i denne krigen.

Vår beste trøst er den samme som i Ukraina: Russiske evner står sjeldent i stil med ambisjonene. Etter 20 år med militærpatriotisme er det nettopp ungdommen som er mest skeptisk til krigen.

Når Russland hele tiden har trappet opp innsatsen, er det fordi Putin så langt ikke har lykkes i å sikre seg den kontrollen han ønsker – enten det nå gjelder Ukraina eller den russiske ungdommens holdning til den.

Les mer om den russiske militarismen i Håvard Bækkens «Krise, tradisjonalisme og militarisme – Hvorfor militærpatriotismen fikk gjennomslag i det post-sovjetiske Russland» som ligger åpent tilgjengelig på nett.