I skyggen av landets kvinner. En påstand: Det britiske kongehuset har under sine diverse familier, aldri klart å produsere et ordentlig kongsemne.

Vi forbigår Henrik 8. med sine seks koner, hvorav to fikk halsen skåret over, i stillhet. Stuart-monarkene som regjerte på 1600-tallet så Charles 1. bli halshugget og Charles 2. få tilnavnet Old Rowley etter den kåte hingsten sin. Den neste, Georg 1, snakket ikke engelsk og satte sin kone Sophia på celle. Georg 2. var avskydd på grunn av sin påtagelige tungnemhet. Georg 3. mistet Amerika og ble gal. Georg 4. var alkoholiker, veide 120 kilo og skal visstnok også ha blitt gal. Georg 5. likte seg best når han kunne leke med frimerkesamlingen sin og er ellers mest kjent for å være et spitting image av sitt søskenbarn tsar Nikolaj 2.

Og så: Den virkelig store skandalen i Huset Windsor, da Edvard 8. sa opp jobben som konge for å gifte seg med fraskilte Wallis Simpson, og som siden gakket hen og ble en stor beundrer av Hitler. Deretter Georg 6., som døde tidlig og dermed brakte en av landets formidable kvinner til makten: Elizabeth II.

Det ble det andre Elizabeth-styret, og den tredje sterke kvinnen i det engelske kongehuset – med dronning Victoria imellom dem. Prinsen av Wales inngår i en lang rekke kongelige mannebein som konsekvent er blitt stilt i skyggen av landets kvinner.

Prinsen av Wales inngår i en lang rekke kongelige mannebein som konsekvent er blitt stilt i skyggen av landets kvinner.

Det var robuste lille prinsesse Anne – Charles’ søster – som var pappa Philips yndling. Det var prinsesse Diana som strålte når de to ektefellene opptrådte sammen. I dag er det Camilla Parker Bowles som definerer prinsen av Wales.

Samfunnet glefset mot Charles da den traumatiske skilsmissen med Diana var et faktum. I dag har britene nølende slått inn på en vei mot full aksept av rivalinnen Camilla som den fremtidige kongens partner. For Charles sin del kan man si at han har kommet hjem; hjem til kvinnen han alltid har elsket, men som han i mange tiår ofret på monarkiets alter.

The Black Spider memos. Camilla, selv født inn i det britiske aristokratiet, skjønte antagelig dette offeret bedre enn mange andre. Ekteskapet med Camilla har gitt Charles en reell livspartner – og endret både ham og måten han oppfattes på. Tidligere statsministre og fungerende statsråder, menn og kvinner fra finansverdenen – bond villains i Charles parlør – utenlandske statsoverhoder, aristokrater, bønder, arbeidere og intellektuelle i alle lag er blitt uventet positive i sine omtaler av prinsen.

Og det til tross for at han har gjort sitt aller beste for å provosere mange av dem.

Charles’ brev til parlamentarikere og ministre – de såkalte Black Spider memos – er viden kjent, og gjenstand for rettslig behandling etter at mediene krevet tilgang til dem. Det har de i skrivende stund ikke fått. Men noen av brevene er lekket.

Egentlig trenger man ikke brevene heller for å vite noe om Charles’ politiske standpunkter og hans – hevder kritikerne – brudd på kongelig etikette og konstitusjonell rollefordeling. Så vel venner som fiender sier om ham at han ikke har noe filter mellom hjerne og tunge. Det kommer ut slik han tenker det, der og da. Det er veldig mye lèse og veldig lite majesté når prinsen buldrer ut sitt budskap.

«Som en monstrøs blemme i ansiktet på en elsket og elegant venn.» Slik uttalte prinsen seg om arkitektenes forslag til britenes nye National Gallery. Da kritikere mente at han ikke burde uttale seg om ting han ikke forsto seg på, svarte han dem: «Problemet med akkurat den type kritikk, er at du vil oppdage at det ekskluderer de fleste politikere fra å uttale seg om de fleste saker.»

Det var prinsen i fri flyt, en korstogsfarer mot det han anser som modernistisk, brutal arkitektur som «ødelegger våre bysentre og historiske steder, graver opp alle hekkene, kutter ned alle trærne og lager skrekkelige prærier dekket med kjemikalier».

Det var ikke nok for Charles. I 1989 kom han ut med sine personlige betraktninger om arkitektur i boken «A Vision of Britain» – og så kom Poundbury.

Prinsens Kingdom Come. Poundbury er en eksperimentell, urban forlengning av Dorchester i Dorset, sør i England, laget over de arkitektoniske prinsipper som prinsen mener man skal bruke – en slags modernisme «med et menneskelig ansikt». Alt er bygget opp fra bunnen, tilrettelagt for at mennesker skal trives og med en blanding av gamle og moderne byggeskikker som høster mer anerkjennelse for ideen enn for resultatet.

Men de litt over 2000 innbyggerne elsker det. Så er dette kanskje et slags Kingdom Come for prinsen?

Kanskje vil det bli hans eneste kongedømme. Ikke alle er sikre på at han noensinne vil bli konge. Dronningen, som fyller 89 år 21. april, later til å ha en utmerket helse – hennes mor levde til hun var 101 år – og Charles er pensjonist, sånn formelt.

Tidsperspektivet føyer seg sømløst inn i prinsens personlighet. Kan en mann som omtaler Russlands president som verdens nye Hitler, bli monark? Kan en som har sett sine mest intime samtaler bli offentliggjort – blant annet den om Charles som Camillas tampong – noensinne bli respektert? Og hva med forholdet til Kina, hvis ledere Charles en gang omtalte som «noen avskyelige voksmodeller»?

Kan en mann som omtaler Russlands president som verdens nye Hitler, bli monark? Kan en som har sett sine mest intime samtaler bli offentliggjort – blant annet den om Charles som Camillas tampong – noensinne bli respektert?

Ønsker han i det hele tatt å bli konge?

Ja, det gjør han. Han mener han har en oppgave i å bygge et nytt og moderne monarki der mennesker kan leve i harmoni. Et moderne monarki basert på britiske tradisjoner, riktignok, men med plass til alle religioner og kulturer, på en grønn og bærekraftig plattform.

Hans omtale av seg selv som Defender of the Faiths snarere enn Defender of the Faith har skapt hodebry i den anglikanske kirken. Ser den potensielle monarken for seg at England skal bli et slags økumenisk eksperiment der alle trosretninger står likt? Og hvordan skal kirken håndtere det faktum at de får en leder som har skåret over ekteskapets ubrytelige lenker?

Hans omtale av seg selv som Defender of the Faiths snarere enn Defender of the Faith har skapt hodebry i den anglikanske kirken. 

Som konge vil Charles ha en sterk institusjonell posisjon. Han vil ikke bare være den anglikanske kirkens overhode, men også sjef for de væpnede styrker. Han vil ha makt til å oppløse parlamentet – å avsette de samme politikerne han jevnlig refser – og hans signatur er nødvendig for at lover skal tre i kraft.

En hardt arbeidende filantrop. Han er oppdratt til å fylle disse rollene. Allerede som fireåring ble han utnevnt til verdens mest velkledde mann, og som 13-åring ble han prins av Wales. Som ung mann bar det videre til Cambridge, der han leste antropologi, historie og arkeologi. Han var den første kongelige med en universitetseksamen og avtjente deretter sine pliktår i Royal Air Force og i marinen.

Det var slik det måtte være for en ung mann hvis oppgave er å føre en institusjonell anakronisme videre. Men det gnisset mot hans egentlige jeg, og gjør det fortsatt.

Han liker seg best hjemme. Og hjemme, det er fire residenser, inkludert hertugdømmet Cornwall på 53 000 hektar som har vært det aristokratiske setet for alle arvinger til tronen siden 1937. Men først og fremst er det Highgrove House i Gloucestershire, der Charles har anlagt «et av de mest inspirerte og innovative hageanlegg i England», og der han «snakker med sine planter», som han uttalte i 1986.

Det var en spøk, skriver Catherine Mayer i sin rykende ferske bok «Charles: The Heart of a King». Men det gikk rett inn på avisenes førstesider i det som skulle komme til å bli et syklisk fenomen i britisk presse: prinsemobbing.

Charles’ tragedie er at han bare havner på avisenes førstesider hver gang han lager skandale. Men under radaren driver han en rekke ulike velgjørenhetsorganisasjoner, og han er en ren bølle i å inndrive pengestøtte fra de samme bond villains som nevnt over. Fra hertugdømmet Cornwall har han også 2,5 millioner pund til eget forbruk, hvorav en del går til sønner og svigerdatter. Mye går til filantropi.

Takket være Charles blir unge utdannet, arbeidsløse får jobb, og slitte bydeler blir restaurert. Unge med et kriminelt rulleblad, immigranter, sosialt ekskluderte, barn fra fattige familier, flomofre og endog dyrevelferd og grøntanlegg er alle poster på budsjettet i The Prince’s Trust.

Etter urolighetene i Tottenham i 2011 var det prinsen som skramlet sammen arkitekter, næringslivsledere, lokale innbyggere og ikke minst penger for å bygge bydelen opp igjen. Det gir ham integritet, men ikke nødvendigvis kongelig kompetanse.

Prinsen har ikke alltid vært klok i sitt valg av vismenn, som innbefatter den sørafrikanske «filosofen» Laurens van der Post – stadig på jakt etter menneskets opprinnelige sjel i Afrikas «buskmenn».

Holisme og filosofi. I sitt eget manifest, boken «Harmony: A new Way of Looking at Our World» binder prins Charles sammen sin filosofi på så ulike områder som arkitektur, medisin, økologi, utdanning, tro og ernæring. Det er arbeid preget av holistiske tanker; at menneske og natur er en helhet – og ligger nærmere en lang monarkisk tradisjon for diffuse -ismer enn dagens rasjonelle diktat. Et islett av anti-modernisme, kanskje – antagelig en intuitiv forståelse av at monarkiet bare kan bevares innenfor tradisjon og gamle ritualer.

Men han er praktisk også, og rent kongelig i stilen mange ganger. I takt med dronningens økende alder har han tatt på seg flere representasjonsoppdrag. Han brukes aktivt av Foreign Office, er omfavnet av den muslimske verdenen, men bevisst uhøflig mot regimer han ikke liker. Han var den første som satte søkelyset på Romanias planlagte utslettelse av ungarske landsbyer i Transilvania og en av de første som påpekte fordrivelsen av kristne fra Midtøsten.

Han er en globetrotter, kjenner gud og hvermann i den store verden og har et hus i Romania som han bruker til å tilfredsstille sitt behov for å være alene. Isolasjonen er ingen fiende av Charles. Han vokste opp i den, og det var bare delvis selvforskyldt. Det sies dog at han har et nært, endog varmt, forhold til sine sønner. Men kanskje har Charles manglet et sterkt emosjonelt nav i livet sitt. Diana, med sine utfordringer var ikke en sånn person for prinsen. Camilla er det. Derfor er han mer avslappet i dag, lykkelig i sin nye tilværelse.

Prins William står klar til å overta, med sin perfekt rojalistiske familie i form av sønnen Georg, et nytt barn med ankomst denne måneden, og kona Kate, som bærer tittelen Catherine, hertuginne av Cambridge – monarkiets nye sterke kvinne.

Kanskje er det like greit om Charles fortsetter å hvile i Camillas favn.