Králíky, Tsjekkia. «Folk snakker ikke om annet», sier David Hrda og rigger det innpakkede kjøleskapet opp på vippetrallen. «Da forslaget kom opp, fikk folk panikk, og da det ble vedtatt, fikk de enda mer panikk».
Butikksjefen i elektronikkforretningen ved torget i Králíky, en småby nordøst i landet, beskriver hvordan den tsjekkiske regjeringens nølende vedtak om å innrette et asylmottak i et nedlagt barnehjem skapte sinne og fortvilelse blant kundene i butikken. «Stemningen her i byen ble svært dårlig», sier han og bukserer kjøleskapet inn i kassebilen parkert på fortauet.
Det statlige vedtaket, som inntil videre er blitt lagt på is, skapte en voldsom bølge av motstand i småbyen på drøye 4000 innbyggere ved den tsjekkisk-polske grensen. En underskriftskampanje skal ha mobilisert 3000 underskrifter. Folk frykter for egen frihet, de er redd for terrorister, for at regionens viktige turistnæring skal lide.
«Og så er folk blitt veldig ufine mot hverandre», sier Jana Ponocná, ordfører i Králíky. Selv er hun blant dem som har forsøkt å virke modererende på den hysteriske debatten. For dette har hun fått gjennomgå etter noter på kommunens Facebook-side.
Det offentlige ordskiftet har rent over av rasistiske, antireligiøse og direkte lovstridige utspill, og det i et land som overhodet ikke opplever noen flyktningkrise: Fra januar til medio desember 2015 ble det registrert 1425 asylsøknader i Tsjekkia.
Ekstremisme. Trusler og personangrep har også Magda Faltová fått sin dose av: «Jeg har jobbet i ti år med migrasjonsspørsmål, men det siste året er debatten blitt drastisk radikalisert», sier lederen for Organisasjonen for migrasjon og integrasjon i Praha om et offentlig ordskifte som har rent over av rasistiske, antireligiøse og direkte lovstridige utspill, og det i et land som overhodet ikke opplever noen flyktningkrise: Fra januar til medio desember 2015 ble det registrert 1425 asylsøknader, hvorav 71 ble innvilget, og 385 søkere gitt midlertidig opphold.
«Det er ikke akkurat noen bølge», sier Faltová. «Den eneste suksessen til tsjekkisk asylpolitikk er at man har vært veldig flink i å forhindre folk fra å søke asyl overhodet». Ifølge Eurobarometer er Tsjekkia det landet i Europa som mest resolutt avviser flyktninger, og med større støtte i befolkningen enn knapt noe annet sted. Tsjekkerne svarer seg også frem til jumboplass på spørsmålet om de synes det er greit at sønnen eller datteren har et forhold til en muslim: Bare 12 prosent synes det. I nasjonale spørreundersøkelser sommeren 2015 stilte tre av fire tsjekkere seg negative til å ta imot flyktninger.
I nasjonale spørreundersøkelser sommeren 2015 stilte tre av fire tsjekkere seg negative til å ta imot flyktninger.
Magda Faltová trekker oppgitt på skuldrene over det hun mener er et i bunn og grunn medieskapt samfunnsproblem:
«Få, om noen medier har forsøkt å gå i dybden og forklare bakgrunnen for flyktningkrisen», sier hun. I stedet har populistiske politikere nærmest fått mikrofonstativ, og stereotypiene fritt spillerom – i et samfunn som etter annen verdenskrig, på lik linje med Polen, Slovakia og Ungarn, opplevde en etnisk homogenisering, og som under kommunismen var skjermet for fremmede kulturer. I Tsjekkia er det én regulær moské, i Brno.
En av de viktigste målbærerne for den fremmedfiendtlige retorikken er landets egen president: I sitt årlige «julebudskap» erklærte han seg «dypt overbevist» om at den europeiske flyktningkrisen ikke dreier seg om spontane bevegelser av mennesker, men om en «organisert invasjon» i regi av muslimbrødrene. Han har omtalt muslimer som «uintegrérbare», og flyktninger som måtte ha innvendinger mot landets kultur, har han bedt «stikke av». Men det foreløpige høydepunktet kom 17. november 2015:
I forbindelse med årsdagen for kommunistregimets fall i 1989 hadde han latt seg invitere av den høyreekstreme bevegelsen Blok proti Islamu. Side ved side med lederen for Blokk mot islam, Martin Konvička, som blant annet har krevet «konsentrasjonsleirer» for muslimer og nå står under politietterforskning for hetspropaganda, stemte presidenten i nasjonalsangen. Tilreisende fra Králíky viftet med plakater hvor de ba presidenten «redde» hjembyen, andre forkynte «lenge leve Zeman».
«Café Praha». «Det er jo ikke til å fatte», sier Milan Znoj om opptrinnet. «De fleste andre steder ville det ha vært politisk selvmord.»
Statsviteren ved Karlsuniversitetet i Praha understreker at en motreaksjon kom, men i all hovedsak fra et miljø som Zeman mer enn gjerne høster politisk gevinst på bekostning av, «Café Praha». Dette er det nedlatende begrepet «vanlige» tsjekkere bruker om hovedstadens akademiske og kulturelle offentlighet.
«Det er de bablende intellektuelle, det er skribentene, det er tullingene som ikke gjør noe ordentlig arbeid», oppsummerer akademikeren med et oppgitt smil på sitt kontor med utsikt over den tsjekkiske hovedstaden. Han er selv en av 3400 tsjekkiske vitenskapsfolk og kulturarbeidere som har undertegnet et opprop som tar sterkt avstand fra den fremmedfiendtlige retorikken som har preget den tsjekkiske offentligheten siden sommeren 2015.
Zeman bruker flyktningkrisen som et instrument i forsøket på å skaffe seg større innflytelse i tsjekkisk politikk og er samtidig med på å legitimere ytterliggående posisjoner i debatten, mener Znoj. En ond sirkel ifølge politologen som kan vise til mange støttedemonstrasjoner for Zeman i regi av høyreradikale. En av talerne nylig var en ytterliggående nasjonalist tidligere landskjent for sin hets mot romfolk.
Slovakia klaget i likhet med Ungarn EUs kvoteordning inn for den europeiske domstolen i Luxemburg.
Slik Znoj ser det, har den tsjekkiske asyldebatten utartet til en slags retorisk overbudskampanje der stadig flere populister ser sitt snitt til å høste politisk gevinst, blant dem Václav Klaus: Landets ekspresident betegner flyktningene som «horder» oppsatt på å ødelegge Europas kultur og levemåte, og mener EU-institusjonene og ledende Europa-politikere bruker flyktningstrømmen som et instrument for å oppløse nasjonalstatene.
Foretrekker kristne. Samtidig som flyktningkrisen i Europa har splittet det tsjekkiske samfunnet, har den mer enn noe annet tema ført de såkalte Vysegrad-statene sammen igjen, de fire landene som under tiltredelsesforhandlingene med EU på slutten av 1990-tallet utgjorde et slagkraftig strategisk forum.
«Utspillene mot kvoteordningen var en samlende gest», sier Milan Znoj om «V4»-gruppens avvisning av EUs appell til solidaritet med medlemslandene som er kraftigst berørt av flyktningstrømmen. I slutten av september 2015 vedtok EU å fordele 160 000 flyktninger fra Italia og Hellas på andre medlemsland, men ved årsskiftet var totalt bare 232 flyktninger omfordelt.
Slovakias statsminister Robert Fico kalte kvoteordningen et «diktat», og landet klaget i likhet med Ungarn EU-vedtaket inn for den europeiske domstolen i Luxemburg. For det er Slovakia blitt sterkt kritisert, blant andre av den tyske utenriksministeren: «Europeisk solidaritet er ingen enveiskjørt gate», sa Frank Walter Steinmeier i desember og advarte mot juridiske boomerangeffekter. (I februar 2016 kritiserte Amnesty Slovakia kraftig for ikke å ta flyktningers rettigheter på alvor. Red.anm.)
Slovakia har riktignok, under medvirkning av et av landets bispedømmer, nylig tatt imot 149 angivelig integrérbare kristne syrere, i all hovedsak barnefamilier. Kirken vil tilby dem «åndelige betingelser» slik at de ikke skal miste sin kristne tro. At de snakker arameisk – «språket til Jesus Kristus» – gjør dem attraktivt eksotiske ifølge en av landets nyhetsportaler.
Mens snaue syv av ti slovaker tilhører den katolske kirken, er tallet ni av ti for polakker. Biskopen av Krakow, Tadeusz Pieronek, uttalte til avisen Fakt i september 2015 at Polen bør åpne døren for kristne syrere. Muslimske flyktninger, derimot, vil det ifølge biskopen bli stadig vanskeligere å skille fra IS-krigere. Angsten for dem er derfor «berettiget».
Bare 9 prosent av polakkene er villige til å ta imot mer enn 10 000 flyktninger, som EU-kommisjonen opprinnelig foreslo.
Flyktningkrisen har også i Polen utløst en opphetet offentlig debatt. Det ledende konservative nyhetsmagasinet Do Rzeczy konstaterte på en forside i høsten 2015: «De er ingen flyktninger, de er aggressorer» og oppfordret regjeringen til å stenge grensene. Bare 9 prosent av polakkene er villige til å ta imot mer enn 10 000 flyktninger, som EU-kommisjonen opprinnelig foreslo. Polen er et land med over 38 millioner innbyggere, der 70 prosent frykter religiøse og sosiale konflikter. Da Polen i september 2015, under den forrige og til dels Europa-vennlige regjeringen, brøt med Vysegrad-landene og sa seg villig, i løpet av en toårsperiode, til å akseptere 7000 flyktninger, raste opposisjonen og mente man ikke bare undergravet V4-samarbeidet, men satte Polens sikkerhet på spill, etter påtrykk fra Berlin.
Forbilde. Likevel er ikke demoniseringen av flyktningene kommet like langt i Polen som i Ungarn, mener en polsk diplomat over en kopp kaffe i sentrum av Budapest.
«Her sauser man sammen terrorister og flyktninger, man snakker om flyktninger som skadedyr, om Brussel som det nye Moskva», observerer utsendingen fra Warszawa, og mener grensen for hva man får si i et offentlig ordskifte forlengst er overtrådt.
Selv om diplomaten mener Viktor Orbán langt på vei har ruinert landets image, er Ungarns statsminister like fullt en trendsetter for de andre V4-landene, særlig for Polen:
«Orbáns føreridé begeistrer Kaczynski», sier han om den mektige og ikke altfor grå eminensen i polsk politikk. Lederen for Pis (Lov og rettferdighetspartiet) ble godt hjulpet av den europeiske flyktningkrisen da partiet overtok regjeringsmakten i Polen etter valget høsten 2015.
I åtte år bygget Orbán systematisk opp sin egen politiske plattform i Ungarn, en base av medier, egne oligarker og institusjoner. Etter valgseieren i 2010 kunne han så sette i gang med å rense ut motstandere i dommerstand, embetsverk og medier, forklarer diplomaten.
EU-parlamentets president Martin Schulz har uttalt at det som skjer i Polen har «statskupp-karakter».
Denne fremgangsmåten har Polens Jaroslaw Kaczynski, som i likhet med Orbán ble felt etter kort tid under sin første regjering, fulgt opp i høyt tempo. EU-parlamentets president Martin Schulz har uttalt at det som skjer i Polen har «statskupp-karakter».
Også på det symbolpolitiske området hermer Polens nye nasjonalkonservative regjering etter ungarsk forbilde. Trassig demonstrativt fjernet landets nye statsminister Beata Szydlo EU-flagget fra det offisielle pressekonferanserommet.
I ungarsk politikk har den blågule fanen lidd samme skjebne på flere prominente arenaer. Til gjengjeld har man her og der heist flagget til den store ungarske minoriteten i Romania, et politisk kort Orbán og partiet hans, Fidesz, gjerne spiller.
Tilsvarende sentimental omgang med polakker utenlands, gjorde Beata Szydlo seg skyldig i under valgkampen: Med henvisning til polske emigranter i Kasakhstan og andre postsovjetiske republikker, sa hun at før man tar inn «negre og arabere» bør man ta seg av «polakker fra øst». Den forrige regjeringens løfte til Brussel om å ta imot 7000 flyktninger, har Pis-regjeringen varslet at den vil «omformulere».
Selv om flyktningkrisen i Europa har gjort kløften mellom de nasjonalkonservative og de liberale miljøene i Polen enda dypere, og de gjensidige retoriske angrepene råere, er det fortsatt flystyrten i Smolensk i 2010 som bestemmer hvilken leir man tilhører, betoner diplomaten: «Alt dreier seg om hvorvidt du tror på konspirasjonsteorien eller ikke». Om du er «nasjonalkonservativ» eller «liberal».
Diplomaten i Budapest tror skillet mellom de to «moralske stammesamfunnene» (for å låne formuleringen til en polsk sosiolog) vil fortsette: Blant studenter og unge er mange som identifiserer seg med nasjonalkonservative, høyst antiliberale politiske krefter. Det er nok en parallell til Ungarn, hvor partiet Jobbik, som av blant andre den renommerte ungarske historikeren Kristian Ungvary er blitt kalt en «nynazistisk formasjon», har urovekkende stor støtte blant studenter.
Brennemerking. Det er i stadig velgerkonkurranse med dette partiet at Orbáns parti Fidesz henvender seg til den ungarske offentligheten. Hittil med suksess: En meningsmåling i desember 2015 ga partiet 51 prosent oppslutning, Jobbik fikk 21 prosent.
«Fidesz har i flyktningdebatten benyttet seg av en svært krigslignende retorikk helt fra starten av», sier Giörgy Dragoman. «Man dehumaniserer flyktningene og åpenbarer en fullstendig mangel på empati. I statlige nyhetskanaler kan du høre formuleringer som at den og den byen er blitt en ‘migrantfri sone’», sier den systemkritiske forfatteren.
«I en aggressiv tone har man skapt en fiende man nå forsvarer landet mot.»
Her er takhøyden liten for begreper som for eksempel ‘solidaritet’, et ord Dragoman for øvrig mener ennå ikke har funnet sin plass i det ungarske språket etter at det ble sterkt misbrukt og tømt for mening under kommunismen.
Helt siden fredsavtalen i Paris i 1920, som amputerte det opprinnelige Ungarn til 1/3 av sin opprinnelige størrelse, har ideen om liberalt demokrati vært oppfattet som et attributt ved seiersmaktene fra den gang, og tjent nærmest som et skjellsord.
«Det er som et tomt slangeskinn», opplever forfatteren. Også begrepet ‘liberalt demokrati’ klinger dårlig i mange ungarske ører. Helt siden fredsavtalen i Paris i 1920, som amputerte det opprinnelige Ungarn til en tredjedel av sin opprinnelige størrelse, har denne ideen vært oppfattet som et attributt ved seiersmaktene fra den gang, og tjent nærmest som et skjellsord.
Og selv om landet i mellom- og etterkrigstiden opplevde to diktatoriske regimer etter hverandre, der den autoritære staten ikke viste seg særlig i stand til å levere, har ungarerne stadig vekk tiltro til den, konstaterer Giörgy Dragoman som mener alternative politiske merkelapper først og fremst er egnet til én ting:
Å brennmerke politiske motstandere. Som for eksempel sivilsamfunnsorganisasjoner.
En av dem «systemet Orbán» har fått i vrangstrupen er Migszol, en sammenslutning av aktivister som har gått de ungarske myndighetenes flyktningpolitikk etter i sømmene.
«De kaller oss en Soros-organisasjon», sier en av Migszol-medlemmene på en kafé i sentrum av Budapest, der gjestenes oppsyn og klesstil tyder på et politisk ståsted svært langt fra Orbáns Fidesz.
George Soros, den amerikanske finansmannen av ungarsk-jødisk avstamming, fremstilles regelmessig av landets høyrekrefter som en sabotør med hensikt å destabilisere Ungarn.
«Se på boligannonsene. Du finner knapt en hvor det ikke står ’bare for ungarere’.» Ung systemkritisk ungarer
Den unge mannen på kafeen, med hipsterbriller og ildrød genser, ser i den ungarske asylforvaltningen et «system av avvisning»: Mens bolig forutsetter sosialstøtte, forutsetter sosialstøtte bolig, og det ungarske boligmarkedet er ifølge asylaktivisten hermetisk lukket for asylsøkere, i særdeleshet for muslimer:
«Se på boligannonsene. Du finner knapt en hvor det ikke står ’bare for ungarere’», sier han.
Overalt. På et kjøkken i en bygård litt utenfor sentrum av Budapest putrer en gulasjgryte på komfyren. Ved kjøkkenbordet sitter Katalin, latinlærer ved et medisinsk fakultet. På bordet ligger en lokalavis oppslått.
«Det er vårt mål at den ungarske befolkningen ikke skal måtte leve i angst for forbrytere, terrorister og illegale innvandrere», står det.
Katalin leser videre at Europa befinner seg under en «invasjon», at kontinentet ser ut som en «slagmark». Regjeringen Orbán ser bare toppen av isfjellet, for 10 millioner nye flyktninger, heter det i avisen, kan komme til å bryte opp i retning Europa. Fellesnevneren for problemene skal være at Europa ikke bekjenner seg til «seg selv», altså til «kristendom, fornuft, militære dyder og nasjonal stolthet», men til «sekundære ting» som «menneskerettigheter, fremskritt, åpenhet, nye former for familie og toleranse».
Kvinnen, som er gift med en EU-borger fra et vesteuropeisk land, rister vantro på hodet.
«Det er rett og slett overalt», sier hun, slår av kokeplaten og tar gulasjgryten av komfyren.
Det er ingen god tid for Ungarns «liberale», EU-vennlige og – i total mangel på en troverdig og overbevisende politisk opposisjon – partiløse minoritet.