Ambohitantely, Madagaskar. Mannen som er blitt kalt «feltbiologiens Michael Jordan» står på en smal sti i det fremdeles mørke daggryet. Han har tynne ovale briller, en floket hestehale under en begynnende måne, og på føttene har han et par plastsandaler av billigste modell.

Rundt omkring ham står de som skal ta over: De er skogvoktere, naturvernere, insektspesialister og lemurkonservatorer. De er unge grassere som ved hjelp av Steve Goodmans erfaring skal påta seg oppdraget med å redde det som reddes kan av sitt lands unike, men svært truede natur.

Vi befinner oss på verdens fjerde største øy. Madagaskar, et land med en natur der så godt som hvert eneste dyr og hver eneste plante man ser, er endemisk, det vil si at de bare finnes her. I løpet av en kort spasertur med Goodman i nasjonalparken Ambohitantelys skoger peker han dem ut én etter én: Der står et tre av podocarpus-slekten som har funnes her siden dinosaurenes tid, der høres lyden fra en svart papegøye og like etterpå fra en gassisk gjøk.

Steve Goodman beskriver seg selv som en oppdagelsesreisende biolog av viktoriansk stil. For ham har dyr og natur i alle verdens hjørner alltid funnes der for å bli oppdaget, undersøkt i detalj og katalogisert etter art og slekt. Som alle ekte oppdagere er en del av de nyoppdagede artene blitt oppkalt etter ham. Han ler når han forteller om en av dem – den som nå kalles Goodmanflåtten – som han fant på sin egen kropp.

– Det var på et hotellrom i Egypt, og jeg fant flåtten på, la oss si, noen mer private deler.

I løpet av sine 40 år som feltbiolog har Goodman vært med på å oppdage mer enn 300 nye arter. Men den gassiske naturen som han har kommet så nær, er truet. Skogene desimeres, og art etter art nærmer seg utryddelse.

– Noe må skje i løpet av de nærmeste fem årene. Etter det vil det være for sent å gjøre noe med det, sier han med tungt alvor.

Endemiske arter trues. Steve Goodman er født i Detroit, men har nå bodd flere år på Madagaskar enn i USA. Han har fått nye røtter, og oppdagertrangen har fått selskap av en ansvarsfølelse. Om det skal finnes noen naturarv igjen til kommende generasjoner, så gjelder det at noen tar tak i saken, resonnerer han. Og det er derfor han står på denne stien en tidlig morgen sammen med 12 yngre kolleger og lærlinger.

Rundt om i terrenget har hundre små feller stått utplassert i løpet av natten, og nå samles de inn én etter én. Stressede rotter og mus løper frem og tilbake i de små burene i søken etter og håp om en vei ut.

Goodman tar tak med pekefingeren og tommelen og løfter opp en liten spissmusunge etter nakkeskinnet. Han ler varmt mot den lille skapningen som skriker og spreller i mislykkede forsøk på å komme løs fra grepet hans. Dette, forklarer han, er en av Madagaskars 36 endemiske spissmusarter. Musen hører hjemme i skogen her og er på den måten en viktig del av økosystemet.

Reaksjonen er en annen når marinbiolog Mirana Fabiola Andrianantenaina, som leder et prosjekt for å redde Madagaskars havskilpadder, kommer bærende på et bur der en betydelig større gnager sitter stivt sammenkrøpet.

De er brunrotter, skipsrotter, eller som Goodman omtaler dem, som «forbannede rotter». Til forskjell fra spissmusen hører de ikke til i denne skogen. De kom til Madagaskar som blindpassasjerer i handelsskipenes lasterom. Med sine høye fødselstall og sykdommene de sprer, holder de nå på å fortrenge de lokale gnagerne.

Når de to fangede gnagerne så bæres opp mot biologenes leir, er det to helt ulike skjebner som venter dem. Prosessen begynner riktignok ganske likt: begge får bestemt kjønn og alder, måles og renses for lopper som i sin tur sendes til et laboratorium for å testes for sykdommer. Men der musen slippes ut i skogen igjen, havner rotten i stedet under skalpellen og blir øvelsesobjekt når Goodmans lærlinger skal lære seg å dissekere pattedyr.

Komplekst system. Men hvorfor skal de som jobber med skilpadder, lemurer og gjenplanting av skog, lære seg å sortere innvollene til en brunrotte?

– Fordi det alltid er helheten som teller når det gjelder våre økosystemer, svarer Steve Goodman.

Det er også derfor Mirana Fabiola Andrianantenaina – skilpadderedderen – setter seg med en tannbørste for å børste lopper av en spissmus. Og det er derfor hun dagen før var ute på «insektsafari». Da lærte hun om Madagaskars tusenvis av endemiske maurarter, og at nettopp maur er en bra bioindikator – i en sunn skog finnes det mange maur og mange ulike maurarter.

Andrianantenaina har bidratt til den ellers skogsfokuserte gruppen med sin kunnskap om havet.

– Skogen er ikke et avgrenset system. Hav og fastland utgjør et økosystem sammen. Alt hører sammen, sier hun.

Men en del av økosystemet glemmes ofte: Mennesket. Det er trolig derfor Goodman, som et mantra, gjentar følgende: – Madagaskars problem er ikke et naturproblem, men et sosioøkonomisk problem.

Som eksempel nevner han innbyggerne i en av byene ved nasjonalparken. Tidligere på dagen dukket noen av dem opp i leiren med to høner som de håpet å få solgt til de ressurssterke besøkende. Deres klær var fillete, og flere manglet sko. Andrianantenaina kjenner igjen deres vanskelige situasjon og hva den fører til. Ved kysten der hun jobber, utgjør de lokale innbyggerne en vedvarende trussel mot havskilpaddene.

– Jeg blir lei meg og urolig når jeg tenker på det. Det er altfor mange fattige, og de har ikke noe annet valg enn å jakte på dyr eller brenne jord for å dyrke den. Så lenge de er så fattige, har de ikke råd til å ta hensyn til naturen.

Kan ikke snu seg bort. Under kveldens middag holdes et foredrag om et forskningsprosjekt som forsøker å gi svar på et viktig spørsmål: Hva er minste mulige størrelse på et skogsområde for at det skal kunne opprettholde et fullt fungerende økosystem?

Når utregningen er klar, vil naturvernere over hele landet kunne gjøre harde, men viktige prioriteringer. Ressursene settes inn i skogsområder som er store nok, mens de som er mindre, overlates til sin egen skjebne.

Dette er en kunnskap som kan bli gull verdt for Jacyntha Ambinnintsoa som leder et forskningsprosjekt på lemurer i Madagaskars beskyttede naturområder. De endemiske primatene er Madagaskars aller største turistmagnet og symboldyr. Det har både fordeler og ulemper, ifølge Goodman.

– De blir ofte viet for mye oppmerksomhet. Det kan i og for seg fungere bra bare å prate om lemurer når man søker penger til prosjektene sine. Men det praktiske arbeidet blir ikke verdt noe om man ikke tar med helheten.

Og det å være populær hjelper lite for et dyr. Omkring 95 prosent av de rundt hundre artene av lemurer er utrydningstruede. Det er noe Ambinnintsoa ser med egne øyne så godt som hver eneste dag.

– I alle de fire områdene jeg har jobbet, synker populasjonen av lemurer. Fortsetter det slik, kommer de til å være helt borte om 50 år.

Og kanskje er det allerede i dag en urealistisk tanke at de fleste lemurartene er mulig å redde. Det er i alle fall en innsikt som har slått rot i Steve Goodman for lenge siden. Men for en naturverner går det ikke an å tenke negativt.

– Man kan ikke snu seg bort bare fordi det ser ut til å være for vanskelig. Madagaskar og dets natur er ingen plass for de sorgløse, sier han.

Ingen tid å miste. Middagen ryddes bort, og Andrianantenaina, Ambinnintsoa og deres unge kolleger tar frem lokalt brygget rom og danser leende i en ring. Da takker Goodman for seg. Det er ikke fordi han har noe imot de unges lystighet, men fordi han følger sin vanlige rytme.

Klokken tre om morgenen kommer han til å våkne utsovet og med hodelykt begynne dagens arbeid i teltet sitt. Utrydningstruede arter venter ikke på noen som trenger sin skjønnhetssøvn. Og realisten i ham vet at mange av dem kommer til å forsvinne. Fremover kommer arbeidet ikke bare til å handle om å redde, men om å dokumentere den naturen som lever i dag.

– På den måten kommer det i hvert fall til å finnes et arkiv over alt verden har mistet. Det er den harde sannheten, sier han. 

Arbeidsmaur Klokken tre om morgenen våkner Steve Goodman og begynner dagens arbeid inne i teltet sitt.