Det er ikke lett å sette fingeren på hva som er den mest minneverdige opplevelsen i det drømmeaktige landskapet ved Okavangodeltaet.

Det kan være når du glir gjennom myriadene av øyer og kanaler i en tradisjonell mokoro – en uthult trestamme – dypper hånden ned og drikker fra det krystallklare vannet, løfter blikket ved lyden av fiskeørnen i tretoppen eller passer på ikke å komme for nær flodhesten som plasker uti etter sin nattlige vandring på en flytende øy. Eller når du oppdager en svømmende snorkel og finner at den tilhører en elefant på vei gjennom deltaet.

Kanskje er det først når du slår leir for natten, bretter ut soveposen og dropper den overflødige myggnettingen (du befinner deg på tusen meters høyde).

Når du sovner, er det med vissheten om at du er på likefot med 480 fuglearter, med leopard, hyene, løve, sitatunga-antilope, villhund – i alt 130 pattedyrarter, mer enn tusen plantearter, fisk og krypdyr i overflod – og deltaets sanne arkitekter: 130 000 elefanter.

Okavango er et gigantisk innlandsdelta, som til slutt siver ut i Kalahariørkenen i det sørlige Afrika. Det er viktigste vannkilde for en million mennesker i Botswana, Namibia og Angola. Rundt 10 milliarder kubikkmeter vann renner årlig gjennom våtmarken, der det gir tilflukt for viltliv i tørkeperioder.

Mer enn 95 prosent av vannet stammer fra regn som faller i Angolas høyland. Der fanges det opp av kilder og elver, filtreres gjennom gressletter og torv før det strømmer ut i sideelver. Etter å ha bygget seg opp i deltaet gjennom uker, flommer vannet over og danner Boteti-elven, som til slutt ender i Makgadikgadi-sletten, en av verdens største saltsletter.

Truet paradis

Unesco ga deltaet status som verdensarvsted i 2014, noe som gir viktig beskyttelse. Men den gjelder ikke for hele økosystemet, som teller 1600 kilometer fra kilde til sand. Lokalsamfunn har gjennom tidene opprettholdt en livsstil i pakt med elvene og økosystemet de nærer seg på.

Imidlertid byr nå utviklingen på problemer. Landminer fra den lange borgerkrigen i Angola er blitt fjernet, veier anlegges, verden på utsiden trenger seg på de isolerte samfunnene og den uberørte villmarken. Konsekvenser er økning av den illegale kommersielle handelen med bushmeat, uregulert boligbygging, kullgruvedrift, trehogst. Den største trusselen er påsatte branner, forårsaket av jegere og uansvarlige bønder.

Våtmarkens redning

Blant dem som har engasjert seg, har National Geographic Society det mest storstilte initiativet: Okavango Wilderness Project. På 12 forskningsekspedisjoner har de siden 2015 dekket mer enn 6000 kilometer til fots, i kano, på fatbike og motorsykler. De har samarbeidet med lokale krefter, ulike eksperter fra fjern og nær samt regjeringene i Angola, Namibia og Botswana.

I månedsvis har de fulgt vannveien fra begynnelse til slutt, slept kanoene gjennom uveisomt og uutforsket terreng, notert nye fugle- og dyrearter, plukket opp miner underveis og produsert filmer. Dokumentaren «Into the Okavango» er å finne på strømme-tjenesten Disney+.

National Geographic Societys uttrykte håp er å bevare en afrikansk naturjuvel for fremtidige generasjoner ved hjelp av vitenskap, skolering, historiefortelling og tradisjonell visdom.

Den som er så heldig å få sette sin fot i denne juvelen, kan også gjøre sitt ved å spre budskapet. Førstegangsopplevelsen vil være bevisstgjøring på flere plan. Det handler blant annet om å lære seg selv å kjenne – i et miljø der man er gjest blant ville dyr.

Ingen bærer våpen, for i Botswana er det forbudt. Som del av en liten gruppe må man kanskje holde vakt i svarte natten. Man hører alle villmarkens lyder, men ser ingenting utenfor de flakkende flammene fra leirbålet og streifene av landskap i lyset fra lommelykten. Kanskje kommer det en nysgjerrig hyene på besøk. Om en løve viser seg, er det på tide å vekke guiden.

Ganske langsomt siger det inn at man befinner seg i en naturlig, intakt virkelighet. Frykten for det «ville» viker plassen.

I stedet får man en merkelig varm følelse av å høre til på et sted man før ikke ante eksisterte.

Flodhest. Foto: Ranveig Eckhoff

Flodhest. Foto: Ranveig Eckhoff