Jordreform. Et drøyt år har gått siden Julius Malema, lederen av det venstreradikale partiet Economic Freedom Fighters (EFF), la frem et forslag om å revidere artikkel 25 i Sør-Afrikas grunnlov. Det vil åpne for at eiendom kan beslaglegges og redistribueres om det er i det offentliges interesse, uten at den som blir fratatt sin eiendom kompenseres økonomisk. Ved første hinder sørget African National Congress (ANC) for at forslaget fikk den støtten det behøvde. Den politiske snøballen hadde begynt å rulle.

En komité bestående av representanter fra Nasjonalforsamlingen og Provinsenes nasjonale råd, de to kamrene i Sør-Afrikas parlament, fikk i oppgave å ta imot skriftlige svar på forslaget og arrangere offentlige høringer. I løpet av juni, juli og august ble det arrangert 34 høringer fordelt på landets ni provinser.

Den siste av dem fant sted i Goodwood, en liten forstad øst for sentrum av Cape Town. Der ble hundrevis av mennesker som hadde møtt opp i kirken «Friend of God» de siste i en lang rekke sørafrikanerne som har sagt sin mening om hvorvidt grunnloven bør endres. Da den utvidede fristen for å sende inn skriftlig svar gikk ut 15. juni 2018, hadde komiteen mottatt over 700 000 svar.

15. november la komiteen frem sin endelige rapport. I den anbefaler komiteen at grunnloven revideres slik at den eksplisitt åpner for ekspropriasjon uten kompensasjon der det er i det offentliges interesse. Rapporten ble vedtatt av begge kamrene i parlamentet. I begynnelsen av desember satte Nasjonalforsamlingen ned en adhoc-komité som skal utarbeide et forslag til revidert lovtekst.

Sterke følelser i sving. Spørsmålet om ekspropriasjon av eiendom uten kompensasjon vekker sterke følelser i Sør-Afrika. «Vi lever som sardiner, mens hvite bønder lever på eiendommer på flere hektar. Gi oss landet vårt tilbake», sa den offentlige tjenestekvinnen Nthabiseng Tshivhenga da nyhetsbyrået AFP var til stede på en offentlig høring i Vereeniging, en by med 100 000 innbyggere en time sør for Johannesburg. «Vi betalte alle for eiendommene våre. Vi stjal dem aldri», svarte John Knott, en hvit dyreoppdretter.

Det er først og fremst landbrukssektoren den foreslåtte grunnlovsendringen retter seg mot. En offentlig rapport fra The Ministry of Rural Development and Land Reformpublisert i november 2017 viser at hvite sørafrikanere eier 72 prosent av de privateide gårdene i Sør-Afrika, mens svarte sørafrikaneiere kun eier 4 prosent. Hvite sørafrikanere er nå anslått å utgjøre under 8 prosent av landets totale befolkning, mens svarte er anslått å utgjøre omtrent 80 prosent av befolkningen.

Forskjellene kan spores langt tilbake i tid. «Native Lands Act» fra 1913 gjorde det ulovlig for svarte å eie land utenfor det som er kjent som «Homelands», som blant annet omfatter «townships», hvor millioner av svarte sørafrikanere fortsatt bor den dag i dag.

«Homelands» utgjør bare 13 prosent av landet. Loven ble avskaffet i 1991, men har satt dype spor i det sørafrikanske samfunnet.

Andre går enda lenger tilbake i tid for å finne forklaringen på forskjellene. «Den opprinnelige synden strekker seg helt tilbake til da Jan van Riebeeck (fra det nederlandske ostindiske kompani, journ.anm.) gikk i land på Kapp det gode håp den 6. april 1652», har parlamentsmedlemmet Stan Maila (ANC) sagt.

Siden apartheid tok slutt i 1994 har det vært gjort en rekke forsøk på å få fart på redistribusjonen av eiendom fra hvite bønder til svarte, blant dem et «villig selger, villig kjøper»-tiltak som har gått ut på at staten har kjøpt gårder av hvite bønder og redistribuert dem til svarte. Redistribusjonsmålet på 30 prosent, som etter den opprinnelige planen skulle være nådd innen 2014, er fortsatt en fjern drøm.

Den rikeste prosenten av Sør-Afrikas innbyggere eier over 70 prosent av landets verdier, mens de fattigste 60 prosentene av innbyggerne kun eier 7 prosent av landets verdier.

Tilhengere av den foreslåtte grunnlovsendringen håper at den kan gjøre noe med de sosioøkonomiske forskjellene i Sør-Afrika. Ifølge rapporten «Overcoming Poverty and Inequality in South Africa» fra Verdensbanken er Sør-Afrika det landet i verden hvor forskjellene mellom rik og fattig er størst. Rapporten dokumenterer hvordan den rikeste prosenten av Sør-Afrikas innbyggere eier over 70 prosent av landets verdier, mens de fattigste 60 prosentene av innbyggerne kun eier 7 prosent av landets verdier.

Skrekkeksempelet Zimbabwe. Kritikerne frykter at Sør-Afrika skal lide samme skjebne som Zimbabwe, landet som før år 2000 var kjent som «Afrikas brødkurv» fordi det eksporterte store mengder hvete, storfekjøtt og sukkerrør.

Etter daværende president Robert Mugabes grep i 2000, fulgte åtte år med økonomisk nedgang og økt arbeidsledighet, fordi mange av dem som fikk tildelt gårdene som ble tatt fra hvite bønder, manglet de nødvendige pengene til å investere i dem. Andre hadde ikke interesse av å gjøre det. Eksportinntektene fra landbruket forduftet.

Kritikerne frykter at Sør-Afrika skal lide samme skjebne som Zimbabwe.

I 2009 anslo økonomen Eddie Cross, selv fra Zimbabwe, at reformen hadde kostet landet 20 milliarder dollar i form av tapte inntekter, vekst som uteble og kostnader i forbindelse med at mat måtte importeres. I 2018 satte Zimbabwe ned en kompensasjonskomité som skal betale erstatning til hvite bønder som ble fratatt sine gårder for 18 år siden. Det er anslått at det vil koste staten 11 milliarder dollar.

Skulle Sør-Afrika oppleve lignende konsekvenser, så kan det bli katastrofalt. Landet er selvforsynt med mat og er kontinentets største produsent av mais, samt verdens nest største eksportør av sitrusfrukter. Landbrukssektoren står for mindre enn 3 prosent av landets BNP, men rundt 850 000 mennesker, ca. 5 prosent av arbeidsstyrken, jobber i landbrukssektoren.

Ifølge økonomen Wandile Sihlobo, som jobber for The Agricultural Business Chamber i Sør-Afrika, har sørafrikanske bønder tilsammen omtrent 14 milliarder dollar i gjeld. Han advarer om at dersom de sør-afrikanske bøndene skulle få problemer med å betjene lånene sine, så kan det påvirke resten av landets økonomi.

Det er også den viktigste lærdommen å hente fra Zimbabwe, skriver økonomen John Robertson, også han fra Zimbabwe, i artikkelen «When the Music Stops – Learning from the Mugabe Years for Zimbabwe’s Economic Future». Kommersiell landbruksdrift er ikke en isolert industri, men er knyttet til andre industrier, og negative effekter på landbruket kan forplante seg videre til disse.

Årets valg kan bli avgjørende. Etter planen skulle forslaget til ordlyd i den reviderte bestemmelsen legges frem innen utgangen av mars. ANCs flertallsleder i Nasjonalforsamlingen, Jackson Mthembu, har innrømmet at det var et ambisiøst mål. Trolig lander spørsmålet på bordet til parlamentet først etter det er avholdt valg i år.

Årets valg kan derfor bli svært avgjørende. Den foreslåtte grunnlovsendringen krever to tredjedels flertall i nasjonalforsamlingen, og at seks av ni provinser i Provinsenes nasjonale råd stemmer for. ANC og EFF har sammen sørget for at prosessen har kommet så langt som den har kommet, men de to partiene er uenige i hvordan man skal tilnærme seg ekspropriasjonsspørsmålet.

ANC er opptatt av at eiendommer skal redistribueres til dem som har mistet sin eiendom, dem som trenger det, og fremadstormende bønder, mens EFF er for nasjonalisering av alle eiendommer.

ANC er opptatt av at eiendommer skal redistribueres til dem som har mistet sin eiendom, dem som trenger det, og fremadstormende bønder, mens EFF er for nasjonalisering av alle eiendommer.

Ifølge The South African Institute of Race Relations (SAIRR) ligger ANC an til å få 59 prosent av stemmene ved årets valg. I så fall blir de nødt til å samarbeide med andre opposisjonspartier enn EFF om de skal få vedtatt grunnlovsendringen, eller inngå et kompromiss med EFF. Det siste alternativet fremstår ikke som spesielt sannsynlig.

Det eneste som er sikkert, er dermed at siste ord ikke er sagt.