Hvis regionen din får mye oppmerksomhet i internasjonal presse, er det gjerne et tegn på at situasjonen der er preget av kriser og uro. Statene i Sahel-beltet, den geografiske overgangssonen mellom Sahara-ørkenen og savannen, har vært kilde til en jevnt bankende nyhetspuls de siste årene.
Først fordi regionen var (og er) arena for «verdens største jihadistopprør», hvor geriljaene har kontrollert mye territorium. Dagens situasjon er mest prekær i Burkina Faso, hvor staten maksimalt behersker 40 prosent av territoriet, mens Al-Qaida-allierte Nusrat-Al Islam og Den islamske staten i Stor-Sahara kontrollerer henholdsvis rundt 40 og 10 prosent. Dette førte til at vestlige land kom på banen med militær bistand, blant annet i form av de franske «Operation Serval» og «Operation Barkhane».
Nye ledere, nye venner
De siste par årene har imidlertid overskriftene handlet mer om hvordan det amerikanske og europeiske nærværet er avviklet. Geopolitiske analytikere har begynt å bruke begrepet «kuppbeltet» om Sahel, siden seks land (Mali, Tsjad, Niger, Burkina Faso, Sudan og Guinea) har fått nye makthavere på denne måten siden 2020. De nye lederne foretrekker å samarbeide med russiske, kinesiske og tyrkiske partnere. Mest notorisk er nærværet til Wagner-gruppen.
Særlig Mali, Burkina Faso og Niger har foretatt et markant linjeskift, hvor all vesteuropeisk tilstedeværelse er uønsket. Skeps-isen omfatter selv Tyskland. I et drøyt år forsøkte tyskerne å få Nigers regjering med på at de kunne ha en «sovende flybase» i landet, som raskt kunne åpnes ved behov. Forslaget ble avvist, og i juli dro de siste tyske offiserene hjem.
På nettsiden til tenketanken The European Council on Foreign Relations, kommenterer Afrika-ekspert Will Brown den nye situasjonen: «Europas anseelse og posisjon er svekket på grunn av det som oppfattes som Frankrikes arroganse, gjentatte mislykkede forsøk på å stoppe opprørerne, manglende vilje til å gi Sahel-landenes militærstyrker våpen, samt en tsunami av russisk og kinesisk desinformasjon. Europa står nå overfor tre regjeringer som er dypt antagonistiske og ofte irrasjonelle.»
Hold kontakten!
Brown anbefaler likevel ikke å bryte båndene til juntaene. Det vil bare styrke kreftene som har fylt tomrommet.
«Å ha tre mislykkede stater på Europas sørlige grense er ikke i noens interesser – bortsett fra Putins», skriver han.
I stedet anbefaler analytikeren å holde ambassadene bemannet og videreføre bistandsinnsatsen, hvis det er mulig. Det er også lov å være litt kreativ. Hva om europeerne tilbyr militær opplæring av sahelske styrker, i et nøytralt tredjeland? Slik kan bakkanalene holdes åpne.
I tillegg må den russiske og kinesiske propagandaen avsløres. Derfor bør det investeres i kommunikasjonskanaler som henvender seg til lokalbefolkningen på deres egne språk.