Lagos, Nigeria. Vi sitter i trafikkork i millionbyen Lagos i Nigeria. Israeleren Meir Berger ruller ned bilvinduet og peker utover en sanddyne som snor seg langs Atlanterhavet:
– Her bygges Afrikas Dubai, dette blir Afrikas New York!
Berger er fra Israel og kom til Nigeria for å starte møbelproduksjon. Nå ansetter har flere hundre i fabrikkene sine – alle nigerianere.
Utenfor bilvinduet jobber gravemaskiner og menn i gule hjelmer intenst. Store stålkonstruksjoner og betongvegger reiser seg mellom gresstustene. Dette er byggeplassen for et av verdens største byggeprosjekter akkurat nå – Eko Atlantic. Her blir det boliger til 250 000 mennesker og arbeidsplasser til 150 000, i hvert fall ifølge investorene. På arkitekttegningene som er satt opp i sanden, glinser blanke høyhus og fortauskafeer. Det er tegnet inn vannkanaler med seilbåter mellom høyhusene og pene mennesker som smiler i rene gater.
Berger fester blikket på husene som ennå ikke står der, og tenker på alle leilighetene som skal møbleres når de står ferdige. Aller helst med hans møbler, naturligvis.
– Kom tilbake om to år, da skal vi drikke cocktails i solnedgangen, ler han begeistret.
Afrika – den siste utpost. Eko Atlantic er ikke den eneste byen som er planlagt på det afrikanske kontinentet. Nye hypermoderne urbane sentrum glinser fra arkitektenes tegnebrett: Centenary City i Nigeria, Hope City i Ghana, La Cite de Fleuve i Kongo, Safari City i Tanzania og Konza Technology City i Kenya er fem av dem.
Vanessa Watson fra University of Cape Town i Sør-Afrika er ekspert på byplanlegging i Afrika. Hun forteller at disse planlagte storbyene dukket opp etter 2008 da mange eiendomsinvestorer vendte blikket mot Afrika etter den økonomiske krisen. Mange ble også inspirert av store medieoppslag om Afrika som «den raskest voksende økonomien i verden». Både The Economist og The Times hadde forsidetittelen «Africa Rising». En ny historie om Afrika var født – et kontinent med en raskt voksende middelklasse med mobiltelefoner, internett og kjøpekraft.
– Afrika blir kalt the last frontier for internasjonale storskala byggeprosjekter, sier Watson.
– Spekulativ urbanisme. På det afrikanske kontinentet skal befolkningen vokse med én milliard mennesker frem til 2050. Én milliard! Det er 42 millioner mennesker i året og betyr at man kunne fylt opp et tomt London fem ganger hvert år.
Tilsammen vil 2,4 milliarder mennesker trenge tak over hodet. Landene her må bygge – for hvor skal alle bo? Men Watson tror ikke de planlagte byene vil løse boligmangelen.
– For hvem skal egentlig bo der? spør hun.
Hun har kikket prosjektene nærmere i kortene i rapporten «Afrikanske urbane fantasier – drøm eller mareritt?» Her kaller hun prosjektene for «fantasier og spekulativ urbanisme.»
– Prosjektene ser ut til å overse at det store flertallet av befolkningen sør for Sahara lever i fattigdom i slummer og i enkle hus på bygda, skriver Watson.
Ta Kigali, hovedstaden i Rwanda. Her bor 90 prosent av befolkningen i slum. Likevel er myndighetenes svar på boligkrisen å bygge satellittbyer med luksus-skyskrapere og med motorveier inn til Kigali så alle må pendle med bil.
I Nigeria lever 80 prosent av befolkningen under fattigdomsgrensen.
For selv om middelklassen i Afrika sør for Sahara har vokst, slik Financial Times og The Economist har skrevet om, er det viktig å huske at Verdensbankens definisjon på middelklasse er de som lever på mellom 3 og 30 USD dagen. Hvordan skal de få råd til leiligheter som koster 100 000 eller 300 000 USD? Eller til bilen de trenger for å komme seg de lange avstandene mellom satellitt-byene og områdene rundt, spør Watson seg.
– Den afrikanske virkeligheten står i skarp kontrast til skyskrapere av glass, friserte hager og de kunstige innsjøene på arkitekttegningene, skriver hun.
– Et nytt «apartheid». I flere av utbyggingsprosjektene er fattige blitt tvangsflyttet.
– Folk blir presset ut for å gjøre plass til en «drømmeby» hvor fattigdom ikke eksisterer. Men i stedet for å utrydde fattigdom, er myndighetens strategi å utrydde de fattige, sier aktivist og forfatter OluTimehin Adegbeye (over t.h.) i sin TED-talk «Who belongs in a city».
Hun er fra megabyen Lagos i Nigeria, samme sted som Eko Atlantic nå bygges, og jobber for en nigeriansk organisasjon kalt Justice and Em-powerment Initiative. Adegbeye har vært med på å starte kampanjen #SaveTheWaterfronts. I september var hun invitert til Nasjonalbiblioteket i Oslo for å snakke om blant annet dette.
Hun mener myndig-hetene definerer slummene som en trussel, fordi på den måten kan de rettferdiggjøre å utslette dem. Men at det er hva som skaper slummene som er den virkelige trusselen: fattigdom og dårlig styresett.
– Myndighetene skal ikke bare sikre de som bor i luksusvillaer, men også de som vasker dem. Fattige mennesker forsvinner ikke selv om vi tar fra dem alt de har, sier Adegbeye.
Her hjemme har Erik Berg jobbet med urban utvikling i Sør hele sin yrkeskarriere. Nå er han styreleder i Habitat Norge – en organisasjon som setter urbanisme på agendaen. Han mener disse luksusbyene er en katastrofe.
– De fattige tvinges enda lenger ut av bykjernen, og vekk fra området hvor de har sitt levebrød, som å vaske bilvinduer, selge småprodukter og andre tjenester. Dette vil til slutt også bli en utfordring for de rike – alle byer er avhengige av serviceyrker. Men nå vil de som utfører dem, ikke lenger ha råd til å bo der tjenestene deres trengs.
Berg mener det også er et stort politisk problem når de mektige og pengesterke lever komplett adskilt fra de fattige.
– Fordi de aldri behøver å forholde seg til de fattiges elendige levekår, føler de heller ikke noe press for å gjøre noe med det, sier han.
Watson ser på dette med samme øyne som Berg. Hun mener disse byene vil skape en sosial og geografisk avstand mellom rik og fattig som vi aldri har sett tidligere.
Professoren skriver at for eksempel i Konza Technology City i Kenya ville myndighetene ha en to kilometer «buffersone» rundt byen «for å bevare villmark og dyreliv», og i ytterligere åtte kilometer utenfor denne sonen vil det bli «kontrollert bygging».
– Rike enklaver isolerer seg selv fra den skitne, kaotiske og bråkete virkeligheten utenfor, skriver Watson.
Erik Berg går enda lenger:
– Dette er et nytt «apartheid», sier han. – Dette skal være «rene» samfunn hvor gateselgere, gatekunstnere, hjemløse og søppelplukkere stenges ute.
– Jobb til tusenvis. Men langt fra alle deler Adegbeye, Watsons og Bergs bekymringer. Optimistene ser tvert imot for seg økonomisk boom, velstand og millioner av arbeidsplasser – også for de fattige.
Og riktig nok, da jeg besøkte fabrikken til Nigerias største sementprodusent, Dangote, gikk maskinene varme:
– 24 timer i døgnet, 365 dager i året, produksjonen stopper aldri opp. 3000 lastebiler kjører i skytteltrafikk. Og 1600 jobber på fabrikken, alt fra dem som feier gulvet, til sveisere, sjåfører, ingeniører, medisinsk personell og økonomer.
Det fortalte Armando Martinez, fabrikksjefen, da jeg besøkte dem i desember 2015. Han hadde aldri vært med på noe lignende sa han. Dangote leverer sement både til Eko Atlantic og mange andre byggeprosjektet på kontinentet. Tidligere importerte Nigeria nesten all sement, nå produseres mer enn behovet, og overskuddet selges til nabolandene.
Og på byggetomten til Eko Atlantic var det også full aktivitet og hundrevis av arbeidere i blå kjeledress og gule hjelmer. På kontoret til utbyggerne, en brakke i to etasjer, drikker jeg tyrkisk kaffe med en av dem. Vi går ut på plattingen og ser utover stranden.
– Alle som vil tjene penger, det er bare å komme hit. Tenk deg, over 40 millioner flere mennesker hvert år, tenk deg markedet som vil komme her!
– Men når 80 prosent lever under fattigdomsgrensen, hvem har egentlig råd til å kjøpe leilighetene som kommer her? spør jeg. Martinez svarer:
– Du vet, hvis bare én prosent av befolkningen i Nigeria har penger nok, så er det fortsatt nesten to millioner mennesker som kan kjøpe.
Professor Watson tror mange av byggeprosjektene vil bli hengende på oppslagstavlen.
– Men innsatsen som nå blir gjort for å realisere dem, vil like fullt ha enorm innvirkning på livet til alle de som blir berørt av planene. Det er likevel mulig at størrelsen på disse utbyggingene vil mobilisere slumboere, ungdom og sivilsamfunnet nok til å sette en stopper for dem, sier hun. Watson forteller at sivilsamfunnet mange steder har protestert, noen ganger gjennom rettssystemet, andre ganger ved politisk påvirkning. Nylig var det store protester mot byplanene i Addis Abeba, og flere av demonstrantene ble drept. Protestene er likevel et godt tegn:
– I mer undertrykkende regimer, som for eksempel Rwanda, er det få som våger å protestere.
Planlagte byer.
Eko Atlantic, Nigeria.
Utbyggerne lover boliger til 250 000 mennesker og arbeidsplasser til 150 000. Det skal bli sykehus, skoler, båthavn og gondoler. Byen bygges på opparbeidet grunn, tonnevis med sand er pumpet opp fra havbunnen. Den nye byen blir en forlengelse av millionbyen Lagos. Byggingen startet i 2014. En betongvegg på seks kilometer er ferdig konstruert og fungerer som bølgebryter mot Atlanterhavet. Et veinett, broer og en kanal er bygget. I tillegg er noen få høyhus under oppføring. Prosjektet er kritisert for ikke å planlegge for trafikkavvikling og energitilførsel. Aktivister har kritisert prosjektet for å beslaglegge de siste offentlig tilgjengelige strandområdene i Lagos.
Hope City, Ghana.
I denne bydelen i utkanten av Accra, skal Afrikas høyeste hus bli bygget. Seks store tårn skal lenkes sammen med broer, og det høyeste tårnet vil bli på 270 meter. Hope er forkortelse for home, office, people og environment. Myndighetene har ment at dette skal bli landets – men helst, hele Afrikas teknologihovedstad. Byen skal skape dobbelt så mange jobber som det skal bo mennesker der: 50 000 arbeids-plasser og 25 000 innbyggere. Men fem år etter lanseringen av prosjektet mangler fortsatt finansieringen.
Centenary City, Nigeria.
Centenary City er planlagt som en ny bydel i utkanten av Nigerias hovedstad, Abuja. Her skal 137 000 mennesker få sitt nye hjem, og byen skal skape 400 000 nye jobber. Nigerianske myndigheters ambisiøse mål er at denne byen skal bli en turistdestinasjon for både afrikanere og europeere. De lover offentlig transport, ren luft og god plass. Byen er planlagt å være en frihandelssone uten skatter og avgifter. Etter fire års forsinkelser varslet nigerianske medier i september 2018 at byggingen skal begynne. Prosessen har vært preget av anklager om korrupsjon og landkonflikter.
Safari City, Tanzania.
Vi skaper en link mellom mennesker, natur, villmark og luksus, skriver utbyggerne om denne byen som er planlagt 25 kilometer fra byen Arusha, midt i Tanzanias safari-område. I motsetning til de andre by-prosjektene, er dette ikke tegnet som en skyskraperby, men med lave bygninger og store grønt-arealer. Til forskjell fra de fleste andre nye byene som er planlagt i Afrika, er dette drevet frem av den tanzanianske staten. Myndighetene har annonsert at prosjektet også skal ha hus for fattige familier. Byggingen har ikke begynt.
La Cite du Fleuve, Kongo.
La Cite du Fleuve er planlagt bygget i utkanten av hovedstaden Kinshasa på opparbeidet grunn i Kongo-elven. Navnet betyr «elvebyen», og prosjektet ble lansert i 2008, og grunnarbeidet kom i gang i 2009. I dag kan du gå inn på utbyggernes nettside og kjøpe deg en leilighet; en treroms er priset til omtrent 160 000 USD. Men lite minner om arkitekttegningen, det som finnes foreløpig, er enkle rekkehus og leiligheter i fire etasjes bygninger. Utbyggingen har skapt negative overskrifter fordi rettighetene til landområder i Kongo er uklare, og utbygger-ne bygger på land som andre hevder å eie. Fiskere som bor på andre siden av elven, hevder at den kunstige øya vil hindre gjennomstrømning og gjøre dem mer utsatt for kolera og flom.
Konza Technology City, Kenya.
Africas Silicon Savannah kaller utbyggerne denne planlagte byen som skal ligge 60 kilometer utenfor Nairobi. Målet er at dette skal bli en teknologihovedstad og økonomisk driver for Kenya – navnet spiller på Silicon Valley som er teknologibyen i USA. Målet er å skape jobber og huse 250 000 innbyggere. I oktober 2014 begynte konstruksjonen av veiene inn i området, og i november 2016 begynte konstruksjonen av den første bygningen. Byens hovedkvarter skal stå ferdig i desember 2018, ifølge utbyggerne. Prosjektet ble lansert i 2008, men er blitt forsinket på grunn av manglende finansiering. Utbyggerne sier det vil ta 10 til 20 år å fullføre prosjektet.