Identitetsmarkører. I boken «Stuff White People Like: A Definite Guide to the Unique Taste of Millions», presenterer Christian Lander en liste over ting mennesker i den vestlige delen av verden bruker for å presentere seg selv som enestående, eller for å knytte sosiale bånd. Ett av disse punktene er kaffe.

Ifølge Lander er vår kjærlighet til denne drikken knyttet sammen med et behov vi har for å være eksperter i forskjellige emner. Det er nemlig ikke bare det at man drikker kaffe. Man vitenskapeliggjør prosessen sånn at det slett ikke blir likegyldig hva slags type kaffe man drikker eller hvordan man lager den. I forhold til kaffe gjelder det å finne sin indre barista, som man deretter kan vise frem til resten av verden.

Selv om kaffe dermed har en viktig plass i våre identitetsskapende prosesser, spiller den en mindre viktig rolle enn et annet tema som vi elsker å være eksperter på. Dette temaet er barn.

Lander peker på at man for eksempel viser denne ekspertisen ved å presentere egne barn som uvanlig evnerike, enten de er det eller ikke, noe som tar seg særdeles bra ut i en sosial sammenheng. Her finner vi også grunnen til at vi ofte først får barn når vi nærmer oss slutten av 30-årene.

På dette tidspunktet har man akkumulert opp nok penger til at man har råd til å flytte inn i et anstendig nabolag, samt skaffe seg alt tilbehøret man trenger for å sørge for at de viktige tidlige årene blir gode nok til at barnet blir velfungerende og til slutt ender opp med å fullføre studier ved universitetet og gjøre karriere.

Lykkelige barn. Christian Lander påstår altså at vi i den vestlige verden er opptatt av innpakning. Vi vil at barna våre skal fremstå på en viss måte, fordi dette speiler hvem vi selv er og hvor vi befinner oss på skalaen over vellykkethet. Selvsagt er ikke dette den eneste grunnen. Vi vil også at barna våre skal være lykkelige. Dette kan vi sikre gjennom at vi lager situasjoner hvor de får følelser av mestring og sosial tilhørighet. Men hvordan gjennomfører vi dette rent praktisk? Her trenger vi faglig assistanse. Det er nemlig ikke nok med råd fra besteforeldre med dårlig hukommelse eller venner som har gjennomgått lignende kriser.

Vi vil at barna våre skal fremstå på en viss måte, fordi dette speiler hvem vi selv er
og hvor vi befinner oss på skalaen over vellykkethet.

Dermed ser vi en vitenskapeliggjøring av barneoppdragelsen som ikke bare tar for seg barnas første år, men også de månedene hvor de befinner seg inni mors mage. Om noen føler seg usikre på hvordan de skal forholde seg til at femåringen ikke klarer å sovne inn på egen hånd finnes det alltid en teoretiker som kan informere om innsovingsteknikker eller andre strategier som kan brukes for å løse problemet og få familien inn på rett kjøl.

Gro Nylanders bøker «På vei» og «Mamma for første gang» med sine små historier om gravide par som ikke spiser sunn nok mat og forslag til mødre som lurer på hvorfor barnet gråter, finnes i tusener av bokhyller, mens barneoppdragelse har vært en populær del av Aftenpostens A-magasinet.

Hvordan å oppdra et rusfritt barn. I USA har det lenge vært populært med selvhjelpsbøker om hvordan man skal oppdra barn. Der ser man i tillegg en del spesialiserte studier, som blant annet tar for seg hvordan man kan fostre frem alt fra et rusfritt, tenkende, jødisk, eller økonomisk ansvarlig barn.

I det siste har man endog sett fremveksten av litteratur som teoretiserer over at man bør være mer avslappet i forhold til barneoppdragelse. Tom Hodgkinson har skrevet «The Idle Parent» (2009), hvor hovedrådet går ut på at foreldre bør ta det litt mer med ro. Han mener at dersom foreldrene fokuserer på egne behov og gir barna rom til å ta egne initiativ vil alle parter bli mye lykkeligere.

I det siste har man sett fremveksten av litteratur som teoretiserer over at man bør være mer avslappet i forhold til barneoppdragelse.

Forfatter Lenore Skenazy foreslår lignende tiltak i boken «Free Range Kids» (2009), som for eksempel råder oss til å være konsekvente i å la ungene gå alene på lekeplassen eller sykle på egen hånd til trening. Slik gir vi både oss selv og barna anledning til å omfavne livet.

Skenazys bok presenterer blant annet en teori om at mange av avgjørelsene våre i forhold til barn bestemmes av frykt, for eksempel ved at vi følger dem til skolen fordi vi er redde for at de skal bli påkjørt eller kidnappet. Her er vi inne på noe interessant. For om Christian Lander sier noe om hvordan noen valg eller holdninger styres av forfengelighet, har Skenazy et poeng angående hva det er som ligger og vaker rett under overflaten i mange foreldres liv.

I april i år kunne forsker Nattavudh Powdthavee ved University of York, fortelle at barnløse ektepar var betydelig lykkeligere enn par som hadde valgt å produsere avkom. Powdthavee mener at man får barn fordi man velger å fokusere på bilder av kakebaking og kakao på termos, mens virkeligheten er at store deler av dagene brukes til å små irritasjonsmomenter, som ‘klarer jeg å få hentet i barnehagen i tide?’, og foreldreskapet forøvrig preges av mer underliggende og konstante bekymringer for at ungene for eksempel skal få en alvorlig sykdom.

Ifølge Powdthavee er det disse elementenes dominans som gjør at undersøkelser om lykke ender opp med å slå ut til fordel for par som er barnløse.

Barn i fare. Om Powdthavee har et poeng i forhold til alle de små irritasjonsmomentene i hverdagen, er det kanskje enda mer interessant å se på denne mer ubevisste uroen. Denne kan nemlig knyttes opp mot et kulturelt fenomen som har dukket opp i løpet av de siste årene og som omtales som «barnefare»-litteratur (child-peril lit).

Denne typen skjønnlitteratur tar utgangspunkt i barn som blir utsatt for forskjellige trusler eller kriser.

Eksempler på dette finnes særlig innenfor krimsjangeren. Bøker som Karin Fossums «Varsleren» (2009), Torkil Damhaugs «Døden ved vann» (2008) og Harlan Cobens «I den skogen» («The Woods» 2007), samt svenske Johan Theorins «Skumringstimen» (2007) og Mons Kallentofts «Sommerdøden» (2009) konsentrerer seg alle om barn som opplever grusomme overgrep, mord eller forskjellige grader av omsorgssvikt.

Peter Jacksons filmatisering (2009) av Alice Sebolds bestselger «Alle mine kjære» («The Lovely Bones», 2002), handler om en ung jente som fortsetter å passe på familien sin fra et parallelt univers, etter at hun selv er blitt voldtatt og drept av en nabo.

I tillegg til disse krimbøkene finner vi forfattere som Jodi Picoult, som ser seg selv som en slags sosial kommentator i forhold mellom barn og voksne. I Picoults univers skjer forferdelige ting med barn av middelklasseforeldre. De blir dødssyke, livstruende skadet, skutt, drept i ulykker, mobbet, kidnappet eller traumatisert på andre vis.

Gjennom disse tematiseringene har Picoult blitt en bestselgende forfatter i over førti land. Bare i USA har de seks siste bøkene hennes solgt i over fem millioner eksemplarer. Den mest kjente av Picoults bøker her til lands er nok «Min søsters vokter» («My Sister’s Keeper», 2004), som også er blitt filmatisert og nylig ble sluppet på norske kinoer. Her treffer vi Anna, en ung jente som er blitt satt til verden for at beinmargen hennes skal brukes til å kurere hennes eldre og leukemisyke søster. Det er en sjokkerende bok, med en slutt som ble opplevd som så spekulativ av anmelderen i The New York Times at hun uttalte at hun mest av alt hadde lyst til å plassere boken under hjulene til en større bil.

Ambivalens. Men hva er det som gjør at vi liker å lese om disse tingene som skremmer oss som foreldre aller mest i hele verden? Noe av grunnen er kanskje å finne i nettopp denne underliggende uroen som ligger hos foreldre, og som faktisk ligger latent allerede før vi har valgt å få barn. Mens Christian Lander peker på materielle grunner til at vi velger å få barn sent i livet, har det også muligens noe å gjøre med at vårt samfunn preges av en kollektiv ambivalens til det å få barn i utgangspunktet.

Denne ambivalensen er også noe som tas opp i skjønnlitteraturen. Mange av Jodi Picoults bøker handler nettopp om hvordan det å få barn er mer enn hva vanlige mennesker klarer å hanskes med, og i «Harvesting the Heart» (1993) møter vi en mor som velger å forlate mann og barn nettopp av den grunn. Noe lignende ser vi i «Resten av livet» (2007), hvor Ellen og Heidi Linde beskriver den dype panikken som setter seg i et menneske som nettopp er blitt mor.

Det disse bøkene setter ord på er delvis det at mens hverdagen ellers i stor grad preges av kontroll, blir man som foreldre satt i en situasjon hvor graden av orden oppleves som minimal. Ikke bare fordi man skal være hundre prosent tilstede for barna og fordi de skal få ta del i alle livets gleder og dermed delta på minst to forskjellige aktiviteter i uken i tillegg til fabelaktige fødselsdagsselskap som lager minner som skal vare livet ut, men fordi fæle ting kan skje med disse fantastiske små menneskene som fortjener å ha det bra.

I bunn og grunn kan det se ut som disse fiktive fortellingene fungerer som monstrøse dramatiseringer av den angsten som preger oss som foreldre. I så måte har de en psykologisk funksjon som faktisk kan knyttes helt tilbake til antikken.

Allerede i «Om diktekunsten» påpekte Aristoteles (384–322 f.Kr.) at denne typen drama hadde en samfunnspsykologisk rolle. Den frykten og sorgen som tilskuerne opplevde når de så katastrofene som rammet Ødipus eller Antigone ble nemlig balansert av en lettelse over at det som utspilte seg på scenen tross alt ikke hadde skjedd med dem. Dermed gjorde tragedien virkelighetens utfordringer lettere å bære.

For moderne foreldre som i utgangspunktet har en ambivalent holdning til det å få barn, kan denne litteraturen muligens ha en lignende funksjon.

Den minner oss på at det nesten alltid kunne vært verre.