Sivil ulydighet. De tre kokkene titter opp fra løksuppen. Vis-à-vis bistroen hvor de nyter lunsjen, brytes det tradisjonelle parisiske bybildet av Solar Hôtels fasade som er kledd med glitrende solcellepaneler. Uten tillatelse fra myndighetene har hotelleier Franck Laval installert solceller på byggets fremside for å vekke parisernes interesse for solenergi.

«Bygningsmyndighetene i Paris er svært konservative. Her er det nesten like strengt som det var i Sovjetunionen, byen har nesten ikke endret seg på hundrevis av år. Jeg hadde ikke tid til å vente i årevis på en byggetillatelse.»

Hotelleieren tok derfor saken i egne hender. Han inviterte bydelsborgermesteren på besøk og redegjorde for sit brudd på gjeldende byggeregler i et leserinnlegg trykket i storavisen Le Monde. Lavals hotell skal nemlig være et utstillingsvindu for miljøvennlige hoteller.

«Jeg redder ikke verden med disse solcellepanelene, de dekker kun 5 prosent av hotellets strømforbruk. Det er reduksjonen av energiforbruket som er hotellets fremste miljøtiltak. Samtidig håper jeg at solcellene på hotellets fasade kan vekke interessen for solenergi blant parisere generelt, og andre hotelleiere spesielt. Hotellene står for et massivt energiforbruk her i Frankrike. Vi må gjøre det vi kan for å få dette forbruket ned.»

Lokal energiproduksjon. Solar Hôtel føyer seg inn i rekken av en større trend. Over hele Europa monterer private eiendomsinnehavere innretninger for produksjon av fornybar energi. Det tradisjonelle systemet i Europa, hvor elektrisitetsbehovet ble dekket av relativt få gigantiske kull-, gass- eller kjernekraftverk, er i endring. I økende grad produseres strømmen lokalt (se illustrasjon til høyre).

I en rapport fra april 2012 hevder konsulentselskapet McKinsey at det globale markedet for solcelleinstallasjoner i husholdninger vil være på flere hundre gigawatt det neste tiåret. Ifølge en undersøkelse utført av National Farmers Union har én av fem gårder i Storbritannia installert solcellepaneler og andre innretninger for fornybar energi med en total kapasitet på 200 MW. Det er nok til å dekke energibehovet til omtrent 40 000 britiske hjem.

Tyskland leder an i utbyggingen av fornybar energi i Europa, noe som også gjenspeiles i landets omfattende utbygging av mikrokraft. 31. mai i år satte Tyskland verdensrekord da over 50 prosent av landets elektrisitetsbehov i noen timer ble dekket av solenergi. I mai dekket solenergi 10 prosent av elektrisitetsforbruket. En stor andel av denne solenergien stammer fra solcellepaneler installert på taket til tyske huseiere. I solrike perioder går således strømmålerne i pluss, slik at private husholdninger produserer mer strøm enn hva de bruker selv.

I solrike perioder går således strømmålerne i pluss, slik at private husholdninger produserer mer strøm enn hva de bruker selv.

Foregangsland. Intet annet sted har utviklingen av mikrokraft kommet lenger enn i den tyske byen Freiburg im Breisgrau. Siden starten på 90-tallet har innbyggerne i bydelen Vauban utviklet et grønt boligområde hvor jordvarme, solcelletak og biogassanlegg dekker store deler av energibehovet. I startfasen var det mange kritiske røster til prosjektet. I dag strømmer byplanleggere fra Kina, Sør-Korea og resten av verden til Vauban på studietur. Bydelen blir ansett for å være et ledende forbilde for bærekraftig byutvikling. En av pionérene bak Vauban, Andreas Delleske, er godt fornøyd med hva de har oppnådd.

«Følelsen av 'empowerment' har vært sterk. Vi ventet ikke på myndighetene, men satte i gang med de endringene som vi selv ønsket å se i samfunnet. Muligheten for å bygge bedre, mer energieffektive hus som på samme tid var rimeligere enn andre alternativer på markedet, var naturligvis viktig. Vauban er ikke et paradis, men vi har lært utrolig mye om planlegging og forhandlinger gjennom prosjektet.

Subsidier. Umiddelbart høres mikrokraft genialt ut. Ved hjelp av tak dekket med solcellepaneler og minivindmøller i hagen kan husholdninger og virksomheter helt eller delvis dekke eget elektrisitetsbehov. Med god isolering og smart arkitektur åpner dette for såkalte plusshus, det vil si hus som produserer mer energi enn de forbruker. Pål Frisvold, styreleder av Bellona Europa, er positiv til den voksende trenden med mikrokraft.

«Småskala energiproduksjon er definitivt et av våpnene i den globale klimakampen. Det er et godt prinsipp at husholdninger skal kunne levere fornybar energi til nettet.»

Fornybar energi fra sol og vind har imidlertid et stort problem. Det er dyrt. Elektrisitet utvunnet fra kull-, gass- og atomkraftverk er mye billigere. Det var dette problemet de to tyske politikerne Hermann Scheer og Hans Josef Fell fra miljøpartiet De Grønne grep fatt i da de utformet lovutkastet til Erneuerbare-Energie-Gesetz (EEG) på slutten av 90-tallet. Deres løsning var å subsidiere produsenter av fornybar energi gjennom langtidskontrakter med en fast sats pr. produserte kilowatt time levert til strømnettet, såkalt innmatingstariffer (feed in tariff). Ordningen skulle være teknologispesifikk, det vil si at ulike teknologier ble inndelt i ulike tariffer for å sikre lønnsomhet og videre utvikling.

Subsidiene skulle dekkes over strømregningen til sluttbrukerne i strømmarkedet. Ifølge Hans Josef Fell var denne finansieringsordningen svært viktig. Dersom politikerne måtte skaffe tilstrekkelig midler til subsidiene hver budsjettrunde, ville hele ordningen være langt mer utsatt for kutt, noe som lett ville kunne skremme bort investorer. Etter en lang politisk dragkamp vedtok Riksdagen loven i 2000. Siden har den vært utgangspunktet for tilsvarende lovgivning i Europa og verden for øvrig.

Innmatingstariffer har således gjort installering av solceller og andre fornybare energikilder til en lukrativ investering for private husholdninger og virksomheter. Solcelletak er ikke lenger et ulønnsomt miljøtiltak for de spesielt interesserte. Ordningen har vist seg meget populær over hele Europa, og utbyggingen har gått langt raskere enn hva politikerne forventet. Samtidig har prisen på solceller falt kraftig. Myndigheter i alle land med slike ordninger har derfor kuttet kraftig i den faste satsen som produsentene blir garantert for et tidsrom på mellom 20 og 25 år, samt fastsatt en maksgrense for hvor mange watt som vil tillates utbygd med subsidier.  

Omdiskutert ordning. En rekke innvendinger er blitt reist mot subsidieringen av fornybar energi gjennom innmatingstariffer. Særlig utbygging av solcelletak er omstridt. Kritiske røster har påpekt at det kun er forholdsvis velstående huseiere som har mulighet til å installere solceller på taket. Siden subsidiene til slike solcelletak dekkes i fellesskap over strømregningen til sluttbrukerne, hevder kritikerne at støtteordningen reelt sett utgjør en lukrativ investeringsmulighet for rike huseiere som mindre velstående strømbrukere må ta regningen for. Videre har kritikerne påpekt at solcellepaneler er lite effektive, og at installasjonskostnadene blir langt høyere når panelene monteres stykkevis og delt på hvert enkelt hustak fremfor utbygging av noen få større solcelleparker.

Hotelleier Franck Laval er motstander av subsidier og mottar ingen støtte.

«Subsidier gjør en avhengig av myndighetene, og det gir vann på mølla til kritikerne som hevder at fornybar energi er for dyrt for samfunnet. Jeg ønsker å vise alle hotelleiere i Frankrike at det er mulig å tjene penger på grønne løsninger. Gjennom en rekke energibesparende tiltak kombinert med strømmen fra solcellene på fasaden, har Solar Hôtel bevist at dette er mulig.»

Norske myndigheter har valgt å subsidiere utbygging av ny fornybar energi med elsertifikater. Også denne subsidieformen dekkes over regningen til sluttbrukerne i fellesskap. Den største forskjellen fra innmatingstariffer ligger i at elsertifikatene på forhånd ikke angir noen fast rate pr. kilowattime som produsentene av fornybar energi vil kunne kreve. Ordningen med elsertifikater har så langt først og fremst ført til hundrevis av søknader for utbygging av småkraft i norske vassdrag. I Sverige, hvor ordningen med elsertifikater allerede har eksistert noen år, er utbyggingen av minivindmøller blitt populær blant bønder. Norsk bondelag har bitt seg merke i denne utviklingen, og har som ambisjon at ikke ubetydelige 0,5 terrawattimer skal produseres av vindkraftanlegg i bonderegi.

I Sverige, hvor ordningen med elsertifikater allerede har eksistert noen år, er utbyggingen av minivindmøller blitt populær blant bønder.

Rimelig fornybar energi. Ikke alle former for fornybar energi er avhengig av subsidier for å være lønnsomme. Jordvarme er de senere årene blitt forholdsvis utbredt for nye norske eiendomsprosjekter. Dype brønner bores godt over hundre meter ned i bakken slik at jordvarme kan hentes opp og brukes til oppvarming av hus. Jordvarme kan dermed erstatte elektrisitet som oppvarmingskilde av hus og redusere strømforbruket betraktelig.

Det norske selskapet Viking Development Group ønsket imidlertid å finne opp en maskin som gjør det mulig for huseiere selv å produsere rimelig strøm. Drømmen var å omgjøre hvert hus til et mikrokraftverk. Resultatet ble CraftEngine, en varmekraftmaskin basert på stempelmotorteknologi fra bilindustrien som kan utnytte varme fra for eksempel treflis eller solfangere til å produsere både elektrisitet og varme.

Maskinen er ennå ikke på markedet, men ifølge prototyptester vil maskinen kunne levere strøm til under 50 øre pr. kilowatt time. Dette er rimelig selv sammenlignet med norske strømpriser og langt rimeligere enn gjennomsnittsprisen for strøm i Europa for øvrig. Fordi teknologien som brukes i stor grad er den samme som i bilindustrien, vil utsalgsprisen for selve maskinen være overkommelig. Ifølge oppfinner Harald Nes Rislå, kan CraftEngine revolusjonere mikrokraftmarkedet.

«På kort sikt, er CrafEngine velegnet for alle som har et relativt jevnt og gjerne høyt varmebehov. For eksempel gårdsbruk, større private bygg, leilighetskomplekser, varmesentraler, tørkestasjoner, industribygg etc. På litt lengre sikt, i løpet av et par–tre år, vil CraftEngine være aktuell for de aller fleste, inkludert privathusholdninger av normale størrelser.»

Under gigantmessen World Bioenergy 2012 i Sverige i mai nærmest kokte det på standen til CraftEngine som var mest besøkt av samtlige utstillere. Rislå og de andre medarbeiderne i CraftEngine tror maskinen kan skape en verdenssensasjon. Ennå gjenstår imidlertid en utfordrende kommersialiseringsprosess med mange skjær i sjøen. NHO-direktør John G. Bernander sa nylig opp sin stilling for å lede arbeidet frem til serieproduksjon og kommersialisering av maskinen.

Om de lykkes, vil CraftEngine om få år kunne lede an utviklingen av billig fornybar mikrokraft i Europa.