Et hus, et hjem. I Steven Speilbergs film «The Terminal» (2004) spiller Tom Hanks en person som blir tvunget til å bo på en flyplass fordi hjemlandet hans er rammet av et kupp og dermed offisielt sett ikke lenger finnes. Filmen har sin opprinnelse i historien om den iranske flyktningen Merhan Nasseri, som tilbrakte 18 år på Charles de Gaulle-flyplassen i Paris fordi han manglet de nødvendige papirene for å slippe inn i Frankrike. I 2009 måtte også den kinesiske aktivisten Feng Zhenghu tilbringe 92 dager på Narita flyplass i Tokyo etter å ha blitt nektet hjemreise av myndighetene. «Jeg vil bare hjem», sa Zhenghu den gangen, «til der hvor jeg hører til».

Da den nordirske lyrikeren Seamus Heaney ble omtalt som en av de viktigste britiske etterkrigsdikterne i 1982, skrev han et åpent brev hvor han understreket at han ikke følte seg hjemme under merkelappen 'britisk'. Den plasserte ham ikke i 'mitt eget sted'.

I boken «La poétique de l'espace» («The Poetics of Space», 1958) utforsker den franske filosofen Gaston Bachelard relasjonen mellom sted og menneskelig identitet, og ser særlig på hvordan litteraturen ofte bruker hus for å utforske og beskrive menneskesinnet. Ifølge Bachelard er ikke dette tilfeldig. Huset hjelper oss å se menneskets sjel, sier han, og peker dermed på den nære relasjonen som finnes mellom innside og utside, hvem vi er og hvor vi oppholder oss.

Grei nok kaffe, greie nok klær. Også Marit Eikemo har skrevet tekster som undersøker forholdet mellom sted og mennesker. I essaysamling «Samtidsruinar» (2008) besøker hun bygg og anlegg som både ble oppført og satt til forfall i løpet av en relativt kort periode, og som er blitt til steder hvis forfall skaper en fremmed atmosfære som Eikemo prøver å orientere seg i.

Forfatteren besøker steder som Smelteverket i Odda, et uferdig boligprosjekt på Costa Blanca, en kjeller full av bortstuede spilleautomater og Ekofisk-tanken (en bunnfast oljetank på Norges første oljefelt i produksjon, Ekofiskfeltet, som var et revolusjonerende design som skulle lette lastingen av olje fra rigg til skip). Eikemo oppsøker også Stovnersenteret. Hun vet at hun har vært der før, for det har hun skrevet i dagboken sin, men finner at hun står innenfor dørene uten noe som helst minne av det tidligere besøket. Hun både kjenner seg igjen og ikke.

Og spør: Er dette et minne om hundre andre kjøpesentre?

I spørsmålet ligger selvsagt også svaret. Litt av poenget med kjøpesenterets konstruksjon er jo nettopp at man ikke skal kunne skille ett kjøpesenter fra et annet. Det skal ha en karakteristisk utforming hvor det er enkelt å finne frem, og hvor de visuelle utfordringene ikke skal være for store. For å si det med Eikemo, så skal det være «grei nok is, grei nok kaffi, greie nok klede».

Supermodernitetens ikke-steder. Kjøpesenteret er et eksempel på det antropologen Marc Augé kaller et ikke-sted, et rom som er konstruert slik at det skal yte minst mulig motstand mot en evig sirkulasjon og flyt av varer og tjenester. I boken «Non-Lieux» («Non-Places», 1992) hevder Augé at slike ikke-steder er uttrykk for supermoderniteten, som nedprioriterer identitet, historie og kompleksitet til fordel for forbruk, transport og kommunikasjon.

Innenfor denne kategorien finner vi flyplasser, hoteller, kjøpesentre og motorveier – rom som gjennomstrømmes av mennesker uten varig eller historisk relasjon til hverandre. De mest slående komiske scenene i «The Terminal» er nettopp bygd rundt dette. Fordi flyplassen er et rom som er bygd for å skape en mest mulig friksjonsløs sirkulasjon, inneholder den ubehagelige stoler, usunn mat og toaletter heller enn baderom, slik at Tom Hanks' rollefigur må komme opp med en hel rekke oppfinnsomme løsninger for i det hele tatt å kunne overleve.

Lignende situasjoner finner vi i Kevin Smiths film «Mallrats» (1995), hvor ungdommer som har valgt å gjøre kjøpesenteret til sitt faste tilholdssted, blant annet er tvunget til å bruke en god del av tiden sin til å speide etter sikkerhetsvakter som vil kaste dem ut. 

Navlen i tilværelsen. Denne tematikken har store likhetstrekk med det Augé opplever som mest problematisk med disse ikke-stedene. De får lov til å prege vår tilværelse i for stor grad og fører til oppløsning av lokale verdier og livsformer.

I denne diskusjonen tar han ikke bare med fysiske ikke-steder, men også virtuelle. Augé peker på internett som ett av de mest utfordrende ikke-stedene, ettersom det lar individet befinne seg på et fysisk og et virtuelt sted samtidig. Fragmenteringen som oppstår, kan videre eskaleres ved at man opererer med et virtuelt jeg, enten ved hjelp av en avatar i et dataspill eller via ens egen brukeridentitet på Facebook eller Twitter. Den identitetsskapende (fragmenterende) effekten dette ikke-stedet har på dagens unge voksne, er også signalisert av Jean M. Twenge, forfatter av «Generation Me» (2006), som flere ganger har understreket at Generasjon Meg like gjerne kunne ha blitt kalt iGeneration, eller iGen. Gjennom hele oppveksten har disse opplevd en massiv påvirkning fra elektroniske medier, og da særlig internett. 

Utfordringen som de virtuelle ikke-stedene utgjør for vår egen identitet, har riktignok allerede vært tematisert i flere tiår i litteraturen og på film.

Utfordringen som de virtuelle ikke-stedene utgjør for vår egen identitet, har riktignok allerede vært tematisert i flere tiår i litteraturen og på film.

Særlig scifi-forfatter Philip K. Dick var opptatt av denne problemstillingen, og tekster som «Ubiq» (1969), «The Minority Report» (1956, filmatisert som «Minority Report») og «We Can Remember it For You Wholesale» (1966, filmatisert som «Total Recall») fokuserer på den ekstreme følelsen av fremmedgjorthet som oppstår når glipen mellom virtuell og fysisk verden blir så stor at man ikke lenger klarer å finne igjen seg selv.

For når konkrete, historisk forankrede steder blir forandret til rom som først og fremst har som mål å transportere mennesker, varer, symboler, politikk og kapital fra ett sted til et annet, blir det vanskelig å finne det Seamus Heaney kaller 'mitt eget sted'. I essayet «Mossbawn» bruker Heaney det greske ordet omfalos (navle), som utgangspunkt. Han forteller hvordan han gjentar det for seg selv helt til musikken i ordet blir til at noen pumper vann fra pumpen utenfor barndomshjemmet i Derry. Han erindrer hvordan han gikk seg vill på et jorde bak huset, og hvordan det jordet i minnet fremstår som et grønt nett, en fosterhinne med årer av lys. Mossbawn er navnet på stedet hvor han ble født. Navlen av hele hans tilværelse. Det som også nå forankrer ham og minner ham på hvem han er.

Ikke-steder er ikke blivende steder. Det er ikke engang ordentlige steder, men rom hvor vi alle føler oss en smule forrykket. Eller som Tom Hanks' rollefigur uttrykker i «The Terminal»:

«I am delayed», sier han, «a long time».