Immigrantdrevet. USA har alltid skrytt på seg de beste universitetene, de mest talentfulle hjernene, de mest innovative IT-folkene og de fleste nobelprisvinnerne. Det har de også hatt grunn til. Det er bare én hake: Halvparten av alle dataingeniører og gründere som jobber i Silicon Valley er immigranter.

54 prosent av selskapene der har en utenlandsk født leder eller sjefingeniør. Yahoo, Google og Sun Microsystems ble enten grunnlagt eller pønsket ut av immigranter fra Taiwan, Russland og India. To av tre patenter i USA skyldes arbeid utført av immigranter, og seks av ti doktorgrader i informatikk går til studenter født i utlandet. Ikke underlig, da, at USA får nervøse rykninger av at stadig flere studenter velger andre læresteder enn de amerikanske.

Globalt Akademia. Det var selvfølgelig ventet at globaliseringen også ville nå Akademia. Men takten har tatt pusten fra de fleste.

I 1975 var det 800 000 studenter som tok sin utdanning i utlandet. I 2000 hadde dette tallet steget til to millioner, og bare åtte år senere var det over tre millioner. I dag har verden ca. 3,4 millioner slike studenter, hvorav de fleste fortsatt drar til USA.

De absolutte tallene burde ikke gi amerikanerne grunn til bekymring. 700 000 utenlandske studenter befinner seg for tiden i USA, og det er over 150 000 flere enn for ti år siden.

Men disse økte tallene skyldes bare at kaken er blitt så mye større. De relative tallene viser at supermakten kaprer en stadig mindre del av totalen – ned fra 28 prosent i 2001 til «bare» 20 prosent i 2009.

Det er fortsatt 7 prosentpoeng mer enn hva den neste på listen – Storbritannia – klarer å lokke til seg. Men den nedadgående trenden er illevarslende, og blir forsterket av tall som viser at antall utlendinger som mottar doktorgrader i forskningsfag og informatikk, nå er den laveste på fem år.

Samme utvikling har man i Australia og Storbritannia. Til tross for en viss økning frem mot 2009, ser begge land en begynnende kollaps i antall studenter – dels som en følge av økt konkurranse, men også fordi begge kopierer amerikanerne ved å innføre strengere restriksjoner for utenlands-studenter.

Paradoksalt nok er britiske, amerikanske og australske universiteter på frenetisk jakt etter talenter i en stadig mer kompetitiv verden samtidig som regjeringene i disse landene utsteder stadig færre visa og gjør det stadig vanskeligere for studentene å ta jobb etterpå. Det har ført til opprør i de akademiske miljøene, som advarer mot tapt konkurranseevne, færre vitenskapelige gjennombrudd, mindre innovasjon, akterutseilte IT-miljøer, dårligere skoler og endog mindre stamcelleforskning.

I Asia tar man mer enn gjerne imot de studentene som ikke får innpass i USA og Storbritannia. Land som Kina, India og Singapore har alle stablet på beina høykvalifiserte universiteter som har til formål «å plugge hullene» innenfor vitenskap og forskning.

I Asia tar man mer enn gjerne imot de studentene som ikke får innpass i USA og Storbritannia. Land som Kina, India og Singapore har alle stablet på beina høykvalifiserte universiteter som har til formål «å plugge hullene» innenfor vitenskap og forskning.

I økende grad klarer fremvoksende nasjoner å rekruttere tilbake talenter som har studert og arbeidet i USA. De er foreløpig ikke mange som andel av totalen – i India er det et par tusen som vender tilbake hvert år, mens mange titusener drar andre veien. Men det er en ny trend, og den gjør seg enda sterkere gjeldende i Taiwan, Korea, Irland og ikke minst Kina, der de hjemkomne står bak så å si hvert eneste internettbaserte selskap i landet.

Fra vest til vest.  Fortsatt er det USA som er best. På den såkalte Shanghai-indeksen over universiteter kaprer amerikanske universiteter åtte av de ti øverste plassene, mens det beste asiatiske universitetet ligger på en 20. plass – og den går til University of Tokyo.

Men trenden viser likevel at den internasjonale akademiske hakkeordenen er stilt på hodet. Som forfatter og journalist Ben Wildavsky skriver i boken «The Great Brain Race: How Global Universities Are Reshaping the World»: «Absolutt alle, fra Sør-Korea til Saudi-Arabia, prøver å stable på beina skikkelige universiteter som skal danne grunnlaget for en kunnskapsbasert økonomi. Med så mange gode universiteter i teknologiske og vitenskapelige fag, må man forvente at USA taper grunn.»

Det relative tapet av studenter har også manifestert seg på trinnet over, nemlig blant dem som allerede har fått sin utdanning. Og her er det først og fremst Storbritannia som taper i den knivskarpe konkurransen.

I 2008 kom det tall fra OECD (Organization for Economic Cooperation and Development) som viste at Storbritannia opplevde sin verste hjerneflukt på over 50 år, og at over 3,2 millioner briter hadde forlatt hjemlandet til fordel for USA, Australia, Canada og New Zealand. Brutt ned på totalen, konkluderte organisasjonen med at Storbritannia hadde mistet 10 prosent av sine mest talentfulle arbeidere, og at de aller fleste av disse heller ikke hadde til hensikt å vende hjem.

Det var tall som sjokkerte daværende statsminister Gordon Brown, som måtte oppsummere at regjeringen betalte hundretusener av pund pr. hode for å utdanne sitt folk, bare for å oppleve at såpass mange av dem ikke ville arbeide i hjemlandet i det hele tatt.

Det var også tall som lå skyhøyt over de andre OECD-landene. Statistikk fra USA og Tyskland viste at disse to hadde mistet henholdsvis 410 000 og 860 000 høykvalifiserte arbeidere, mens Frankrike hadde tapt 370 000.

Fortsatt er problemet med brain drain størst i den fattige verden, som ikke bare mister hundretusener av kompetente mennesker som kunne ha bidratt til utvikling, men som også stiller bakerst i køen når det gjelder å få talentene tilbake.

Fortsatt er problemet med brain drain størst i den fattige verden, som ikke bare mister hundretusener av kompetente mennesker som kunne ha bidratt til utvikling, men som også stiller bakerst i køen når det gjelder å få talentene tilbake. 

Men denne hjerneflukten skjer også til nasjoner som for bare få år siden hadde status som «utviklingsland». Og den rammer i økende grad vestlige land som hittil har vært i en vinn-vinn-situasjon.

Talent og vekst. At kampen om studentene er blitt såpass hard, handler ikke bare om å være det landet som sikrer seg flest hoder. 

I potten ligger både BNP, vekst og hele økonomiens fremtid.

Det paradoksale i USA og Storbritannia er at de samme myndighetene som utsteder færre visa enn før, også lager tunge rapporter om hvordan dette vil ramme bruttonasjonalproduktet. Så sent som i juni presenterte for eksempel den britiske regjeringen en studie der det gikk frem at landet vil gå glipp av hele 2,4 milliarder pund som en følge av de strammere reglene for utenlandsstudenter. I USA har man regnet ut at selskaper startet av immigranter bidrar med 52 milliarder dollar til statskassen.

Disse tallene har selvfølgelig avfødt den geniale tanken om at Vesten må prøve å sikre seg både pengene og studentene, men uten at studentene krysser grensen. Og måten å gjøre det på, er å åpne universitetssatellitter i de landene der talentene fins.

I dag er det 162 slike satellitter, en økning på 43 prosent i løpet av de siste tre årene. Hvis den vestlige verden er heldig, så vil man i fremtiden også hyre høykvalifisert arbeidskraft på den måten. Et selskap som Google har gitt opp USA og plasserer stadig flere av sine ansatte i Canada, Storbritannia og Brasil. Én av selskapets mest innovative hjerner bor ikke lenger i Silicon Valley, men pendler inn fra Canada. I dag har Canada langt flere immigranter enn de har emigranter; en total reversering av situasjonen for bare ti år siden.

Landet lekker ikke lenger til USA, men USA lekker til Canada.