Sabra og Shatila, Libanon. «Kan man glemme sitt hjemland?» spør Kazem Hasan med utslåtte armer. Han besvarer sitt eget spørsmål. «Hver eneste blodcelle i kroppene deres vil tilbake.»

Vi sitter i Kazems kontor i Sabra og Shatila, en av Libanons tolv flyktningeleirer. Kontoret tjener som samlingssted for beboere som vil slå av en prat, kjederøyke, eller lytte til Kazems livsvisdom. Utenfor henger dryppende avløpsrør og elektriske ledninger i en tung bue over de smale gatene, fulle av barn. Lukten av varmt søppel er like vanskelig å fordrive som heten selv. For et folk uten penger, finnes ingen reklame. De politiske imperativene, derimot, er vanskelig å overse. «Today’s dream – tomorrow’s reality», står det trykket på en plakat med bilde av en baby. «Why me?» over en annen, gråtende ny verdensborger.

Kazem er leirens Fatah-leder. Partiet ble grunnlagt av Yassir Arafat, i Sabra og Shatila. Kazem har også vært aktiv i Palestine Liberation Organization (PLO), en post som kostet ham hjemmet i «de okkuperte områdene av Palestina».

I 1981 fikk han valget mellom fengsel, samarbeid eller å forlate landet. Siden har han vært statsløs i Libanon. Nakba, kalles det på arabisk. Katastrofen. Ifølge UNRWA ble 760 000 palestinere drevet på flukt i 1948. Tallene er usikre; det israelske estimatet er mindre, det palestinske større. I dag teller FN en halv million palestinske flyktninger i Jordan, Syria, Gaza, Vestbredden og Libanon. De fleste bor i flyktningeleirer, som her i Sabra og Shatila.

«Sosial og psykologisk mur». I motsetning til Kazem, har de fleste i flyktningeleiren aldri stått på jorden de kaller sin. Spesielt i Libanon, som til tross for muslimsk flertall er en kristen stat, er palestinerne en utsatt gruppe. Her forblir de statsløse, uten mulighet hverken til å jobbe eller forlate leiren. Temaet er så betent av Libanon har avstått fra folketelling siden 1932. Den sårbare minoriteten i posisjon vil ikke vite av tallene de allerede ser: Den muslimske befolkningen har vokst raskere enn den kristne, og er nå i flertall. Og om en halv million muslimske palestinere som i dag lever i Libanons flyktningeleirer, skulle bli skjenket statsborgerskap, ville det i demokratiets navn kreve en rokering av religiøs representasjon i parlamentet. 

«Det finnes en psykologisk og sosial mur mellom palestinere og libanesere. Vi hører ikke hjemme her», svarer Kazem når jeg spør om de ikke heller ønsker seg flere rettigheter i landet de er født i, enn å reise til Palestina. I fjor fikk palestinere i Libanon for første gang arbeidstillatelse, riktignok bare i privat sektor. Kazem fnyser av de nyinnvilgede arbeidsrettighetene, som han mener ikke eksisterer i praksis. «Om palestinere får en jobb i Libanon, er lønnen under halvparten enn den libanesiske. Fremdeles er det 72 yrker palestinere er ekskludert fra ved lov. Statusyrker.» I frykt for at palestinerne skal slå seg ned for godt, har de heller ingen rettigheter til å kjøpe og selge eiendom.

Utenfor Kazems kontor har det samlet seg tilskuere. Tarek Mahmoud Taha (15) sluttet på skolen etter 4. klasse, og slutter å smile når jeg spør hva han drømmer om. Tarek har kreft. Medisinene, som han selv har betalt for, hjalp ikke. Palestinere har fremdeles ingen tilgang til offentlige sykehus i Libanon. Helseforsikring, som koster 8–9000 kroner i året, er få forunt. «Men om jeg blir frisk, drar jeg til Palestina», sier Tarek. «Her er jeg som en hund. Jeg har ingen verdi.»

Glemmer aldri. «Jeg kunne ønske vi hadde elektrisitet som virket», sier Manul Hamde (23) når jeg spør henne hva hun ønsker seg av fremtiden. Tyve negler er blitt signalfarget, eyelineren er turkis under, sort over – lik hijaben, og toppen. Hun er sekretær ved den lokale helsestasjonen, og klager over at de ikke har utstyr til å gi gode behandlinger. «Og så vil jeg selvsagt tilbake Palestina», legger hun til. Både hun og foreldrene er vokst opp i flyktningeleiren – i «fengselet», som hun kaller det – der hun selv har fått to barn etter åtte års ekteskap. 

«De gamle vil dø og de unge vil glemme», skal den tidligere israelske statsministeren Menachem Begin ha sagt. Han kunne ikke tatt mer feil. Den palestinske identiteten blekes ikke med generasjonene; snarere tvert imot. Å vokse opp i en permanent unntakstilstand som Sabra og Shatila, med full visshet om samfunnslivet de er ekskludert fra, spisser fornemmelsen av at de står på fremmed jord.

«Jeg vil tilbake til hjemlandet mitt», sier palestinsk-syriske Zarhra Taweek (16). «Og så vil jeg studere til bioingeniør på universitetet.»

Pr. i dag blir palestinere regnet som utenlandsstudenter, og må betale en vesentlig høyere studentavgift enn sine libanesiske medstudenter.

Kristne privilegier. Én av Libanons tolv flyktningeleirer, Dbayeh, er annerledes. Den er forbeholdt kristne palestinere. Mens Sabra og Shatila huser om lag 80 000, bor det 2 500 på samme areal i Dbayeh.

Bechara Damouni (30) ønsker oss velkommen til en klimaregulert stue der bestemoren serverer brus og rasjonerer én serviett til hver. Hun var elleve år under 1948-krigen – kjent som frigjøringskrigen blant israelere – eller nakba, blant palestinere. Familien fikk beskjed av den arabiske hæren om å flytte seg mens krigen pågikk, og ble forsikret om at de kunne vende tilbake etter noen dager. I stedet ble de fraktet til Tyre i Libanon.

«Dette ligner ikke en flyktningeleir», prøver jeg meg.

«Hva er det du mener med det?» spør Bechara smilende, som for å vise at fornærmelsen ikke har ødelagt muligheten for en hyggelig passiar. «Ingen her har papirer, og myndighetene kan når som helst komme å ødelegge alt vi har», påstår han.

Til tross for at miljøskiftet både kan luktes, høres og ses, nekter altså Bechara for at det finnes forskjeller mellom kristne og muslimske palestinere. «Det finnes ingen forskjell. Vi er alle palestinere, vi har alle ett mål.»

Men det sies at kristne palestinere kan få libanesisk statsborgerskap dersom de ønsker det – et gode mange har benyttet seg av. Veier, vann og strøm blir forsørget av libanesiske myndigheter, som på sin side sanker politisk støtte ved å holde misnøyen på avstand.

«I 2008 tok jeg en DNA-test som en del av en global undersøkelse utført av National Geographic. Mine røtter er fra Jeriko, en av verdens eldste byer», forteller Bechara. «Dit skal vi tilbake.»

Enn så lenge forblir det palestinske flyktningeproblemet et av verdens lengste, uløste flyktningeproblemer.