Endret stemning. I slutten av april lå Tyrkias statsminister Recep Tayyip Erdogan i ordkrig med kollegaen i Bagdad. Iraks statsminister Nouri al-Maliki har kalt Tyrkia en «fiendtlig stat» og vil ha seg frabedt det han mener er forsøk på å oppnå hegemoni i regionen. Feiden er ikke den eneste som setter Ankaras utenrikspolitikk på prøve.

Ikke lenge etter at Erdogan kom til makten for snart ti år siden, begynte tyrkisk utenrikspolitikk å forandre seg. I begynnelsen var spesielt drømmen om EU-medlemskap en viktig drivkraft for den moderate islamistregjeringen i Ankara. Men eliten i partiet mente også at landet hadde fjernet seg for mye fra den arabiske verden, og vendte oppmerksomheten mot Midtøsten.

Slagord. Det nye slagordet var «null problemer med naboene», og hovedarkitekten var professor, ambassadør, rådgiver og senere også utenriksminister Ahmet Davutoglu. Tanken var blant annet å gi autoritære regimer en gulrot til å forandre seg gjennom handel og økonomisk samkvem med den økonomiske stormakten Tyrkia. Selv om Erdogan og hans menn, som også blir beskyldt for å være autoritære, avviser at de har ny-ottomanske ambisjoner, har det vært et uttalt mål for Tyrkia å styrke sin posisjon og øke innflytelsen både i Midtøsten og globalt.

Mr. Nice Guy. Som den amerikanske Tyrkia-kjenneren Andrew Finkel kommenterer i The New York Times: Tyrkia så på seg selv om en regional «Mr. Nice Guy». Det gjorde de av flere grunner. De har felles religion, landets økonomi var regionens største, og Tyrkia demonstrerte at de ikke var i lommen på amerikanerne da de nektet USA å invadere Irak gjennom deres territorium i 2003.

Men den arabiske våren, situasjonen i Irak etter at amerikanerne trakk seg ut og striden rundt Irans atomplaner, har satt nabostrategien på prøve. I Tyrkia spøkes det nå med at «null problemer med naboen» er blitt til «null naboer uten problemer».

Strategisk viktig. Med én fot i Europa og resten i Asia har Tyrkia en unik plassering. Under den kalde krigen hadde NATO-landet en spesielt viktig geopolitisk posisjon som ytre flanke i den vestlige forsvarsalliansen, med direkte naboskap til Sovjetunionen og østblokken. Men også i dag, med nye og andre konfliktlinjer, ligger landet i et viktig veikryss med grenser til åtte land, EU-landene Bulgaria og Hellas og de tidligere Sovjet-statene Georgia, Armenia og Aserbajdsjan i vest og nord, Iran og Irak i øst og en lang grense mot borgerkrigsherjede Syria.

Syria var lenge eksempel på den nye, vennskapelige linjen. Etter år med isfront og trusler om krig, varmet Erdogan opp forholdet til Syrias president Bashar al-Assad. Da folk begynte å demonstrere mot Assad i mars i fjor, prøvde den tyrkiske utenriksministeren å få den syriske diktatoren til å stanse volden og starte med reformer. Men volden eskalerte, og flyktningene begynte å strømme inn i Tyrkia. Tålmodigheten med Assad tok slutt. Ankara snudde fullstendig og ble i stedet støttespiller for den syriske opposisjonen.

Svaret på brutaliteten i Syria markerer altså et klart brudd med linjen Tyrkia har prøvd å holde de siste årene. Også forholdet til Israel, Armenia og Kypros er alt annet enn hjertelig.

Svaret på brutaliteten i Syria markerer altså et klart brudd med linjen Tyrkia har prøvd å holde de siste årene. Også forholdet til Israel, Armenia og Kypros er alt annet enn hjertelig.

Mangler tyngde. Etter å ha nølt innledningsvis, omfavnet ledelsen i Ankara de folkelige opprørerne i de arabiske landene. Erdogan ble mottatt som en helt både i Kairo, Tripoli og Tunis. Tyrkia blir holdt frem som et forbilde for muslimske demokratier.

Men også landets ambisjoner om å være en slik «myk» regional stormakt, hvor drivkraften er å være modell og samarbeidspartner, har svakheter.

En ny rapport fra den Ankara-baserte tenketanken International Strategic Research Organization (USAK) sier at den nyvunnede innflytelsen kan være kortlivet. Tyrkia har ikke det diplomatiske korpset som trengs for å øve innflytelse i nabolandene. Landets utenriksdepartement har 5500 ansatte, men bare 26 diplomater behersker arabisk, ifølge rapporten. Til sammenligning har de gamle stormaktene Frankrike og Storbritannia utenriksdepartementer med mellom 15 000 og 17 000 ansatte.

Frykter religiøse spenninger. Krangelen mellom Erdogan og den irakske statsministeren illustrerer også en hovedbekymring for tyrkerne. Erdogan kalte Iraks statsminister selvsentrert og anklaget ham for å øke de religiøse spenningene mellom etniske og religiøse grupper. Tyrkia frykter at uro i nabolandene lett kan spille over til dem. Det overveiende sunnimuslimske Tyrkia er redd for nye spenninger mellom sjiaer, sunnier og kurdere, og de frykter separatisme i de urolige nabolandene.

Det kan paradoksalt virke som det var enklere å skape godt naboskap da landene ble styrt av diktatorer, som Hosni Mubarak og Muammar al-Gaddafi, som satt på toppen i årtier og skapte en relativt stabil situasjon i Midtøsten. Diktatorenes fall har skapt både muligheter og problemer for Tyrkia.

Det er ikke gitt hvor langt landet er villig til å gå mot Assad og hans regime. Det er langt fra «null problemer» til militær konfrontasjon.

Tyrkia trenger et nytt motto for sin utenrikspolitikk.

Publisert første gang i Aftenposten 26. april.