Tillit viktigst. Frankrike har stemt frem François Hollande som sin neste president. Bak dette valget lå det viktige spørsmålet om tillit. I USA spør meningsmålerne ofte velgerne om de har «tillit» til en kandidat. I Frankrike har dette spørsmålet vært omstridt siden 2007. En gjengs oppfatning blant franske velgere i alle politiske leire er at Nicolas Sarkozy de siste fem årene har agert ut fra en solid plattform av mistillit – mistro til fagorganiserte, velferdstrygghet, innvandrere, rivaler på ytre høyrefløy, og til kompromisser og tradisjonelle demokratiske prosesser.

Hva har vi lært av valgresultatet? I første valgrunde degraderte de franske velgerne sittende president Sarkozy til annenplass, men de ga også den sosialistiske utfordreren François Hollande en meget knapp ledelse, og sørget for rekordstor oppslutning til ytre høyre-partiet Nasjonal Front (NF). Dette var en reprimande til begge presidentkandidatene i den avgjørende valgrunden. Men den virkelige historien, og den som vil fortsette å utspille seg i den nye Hollande-administrasjonen, er at velgerne, med eller uten vilje, ga partiet som klarest uttrykker en bitter linje (NF), både en høy røst og en plan for å sikre seg mange plasser i nasjonalforsamlingen ved parlamentsvalget i juni.

Denne utviklingen bør følges veldig nøye: I tiden fremover vil vi nok se en periode med kontinuerlig kamp om lederrollen på den politiske høyresiden.

Den nye ledergenerasjonen i NF under Marine Le Pen, har med hell undergravd Sarkozys valgkamp og forutsett den betydning en Hollande-seier ville få. NF under Marines far Jean-Marie Le Pen fokuserte på hva de oppfattet som problemer i samfunnet – innvandring og tap av den lille butikkeierens tradisjonelle levesett. Men under Marine Le Pen har partiet nå konsentrert seg om regjeringsproblemer.

Hun nådde sitt mål om å bryte opp høyresidens grep om makten og politikken, som tidligere ble holdt av Sarkozys parti UMP. Under Sarkozy klarte sentrum-høyre å appellere til velgere som lot seg overbevise av en plattform med finanspolitisk og sosial konservatisme. Bortsett fra velgerne som var villig til å støtte et marginalisert parti (som f.eks. NF), hadde de fleste konservative lojalistene intet annet valg enn å støtte Sarkozys UMP. Men med Sarkozys nederlag er lojaliteten innen sentrum-høyre blitt kraftig svekket, og dette vil fortsette i den gjenværende perioden av parlamentsvalgkampen. Det påfølgende vakuumet gir NF dets beste mulighet siden det ble stiftet, til å overta som partiet for de lederne og velgerne som ønsker en fullstendig reorganisert høyrefløy.

Vanskelig samarbeid. Hvem kan president Hollande og hans finans- og arbeidsminister vende seg til med tanke på samarbeid, og hvem blir de tvunget til å hestehandle med? For å få gjennom sine saker innen økonomisk reform, innvandring og utenriks, blir den nye franske administrasjonen kanskje nødt til å gjøre avtaler med en blokk av representanter med lojalitet til NF. Men resultatet av Sarkozy-kampanjens kurtisering av ytre høyre, var at Le Pen fikk sterkere innflytelse på fremtidig politikkutforming enn selv Sarkozy hadde regnet med.

Vil den nye franske regjeringen fortsette på «Merkozy»-sporet – duetten Merkel og Sarkozy som presset på for innstramninger? Eller vil den nå, slik Hollande lover, lede en eurogruppe av «vekstøkonomier» og tvinge gjennom endringer i forslaget til traktat om stabilitet og koordinering av EU-økonomiene?

Det gjenstår å se om Frankrike klarer å finne en balanse mellom innstramning og stimulans. Men mye tyder på at den nye administrasjonen ikke får presset gjennom hverken innstramning eller stimulans på noen meningsfull måte, med mindre den fjerner mistilliten som er skapt mellom regjering, næringsliv og underklassen av arbeidsløse.

Det å få orden på sysselsettingen i Frankrike, innebærer å bygge bro over den dype kløften mellom arbeidsgivere og nyankomne innvandrere som vi vet diskrimineres ved ansettelser. Sarkozy-regjeringen har redusert «ansettelseskostnadene» (mykere oppsigelsesregler, pensjonskutt), men den har ikke tatt ordentlig tak i problemet med tosifret arbeidsledighet blant nyankomne innvandrere. For å redusere arbeidsledigheten, må man først gripe fatt i sosiale konflikter; og for å gripe fatt i konflikter, trenger Frankrike dialog mellom politiske ledere og marginaliserte samfunnsledere. Til dags dato har slik dialog ikke gått bra.

Lærdom fra Sarkozys tabber. Politiske ledere har ikke prioritert å gjøre første- og andregenerasjons innvandrerungdom attraktive i arbeidsmarkedet. De som bor i perifere forsteder med marginalisert ungdom og mange arbeidsledige, har ikke glemt at Sarkozy, da han var innenriksminister, responderte på opptøyene i 2005 ved å kalle de involverte (mange av nordafrikansk avstamning) racaille, altså avskum.

Dette minnet bør tjene som lærdom for den nye Hollande-regjeringen. Den må vie reell og politisk kapital til programmer for sosial inkludering og jobbtrening. Og samtidig må den drive hestehandel med Le Pen og hennes nye ytre høyre-kolleger utgått fra Sarkozys UMP. Dette er ikke misunnelsesverdige utsikter, men det sannsynlige og kanskje eneste scenariet for å skape bærekraftig sysselsetting.

For at Hollande-regjeringen skal greie å redusere gjeldsgraden i forhold til BNP, må den gjøre pensjonsbyrden lettere. Men det er umulig å gjøre dette uten å skaffe seg i hvert fall et minimum av medvirkning fra fagorganisasjonene. Frankrike er velkjent for sin tradisjon med militante fagorganiserte, men i den siste tiden har dette utspilt seg i relativt kraftløse ritualer av periodiske demonstrasjoner: Den forrige ordentlige landsdekkende generalstreiken var tilbake i 1995 (protester mot pensjonskutt under president Chirac).

Også her vil Hollande gjøre klokt i å lære leksen fra forgjengeren. I 2007 innledet Sarkozy embetsperioden med at budsjettministeren beskrev franske arbeidslivsrelasjoner som hjemmehørende i steinalderen, og satte i gang en ensidig, aggressiv arbeidslivsreformpakke som bare kvikket opp de blodfattige fagforeningene. Dette førte til demonstrasjoner av et omfang og en styrke som til og med overrasket fagforeningslederne. Mesteparten av reformpakken ble trukket tilbake, og regjeringen, fagforeningsledere og næringslivsledere har siden ikke stolt på hverandre.

Så det kritiske spørsmålet for Hollande-regjeringen er hvordan den skal klare å gjenopprette tillit og få til samarbeid med fagforeninger, næringslivet, det internasjonale investorsamfunnet, innvandrerledere og ytre høyre. Hollande har lite manøvreringsrom og ingen bedre alternativer enn å invitere med seg finansdepartementet til forhandlingsbordet sammen med representanter for næringslivet og fagforeningene. Hollande og hans sosialistparti kan være bedre egnet enn forgjengerne fra sentrum-høyre til å kurtisere fagforeningene. Klarer de også å utforme avtaler som balanser underskuddsreduksjon, økonomisk vekst, sosial rettferdighet og kravene fra et styrket sentrum-høyre?

Dette er kanskje den mest presserende utfordringen for president Hollande ved starten av hans embetsperiode.

© 2012 Le Monde diplomatique – distribuert av Agence Global.