Athen, Hellas. Aboz’ 17-årige sønn Yaqub rakk bare å åpne munnen for å spørre den første greske politibetjenten om veien til noen som kunne hjelpe familien hans, før han ble slått ned av en knyttneve. Deretter ble han ført til en skitten og overfylt fengselslignende fasilitet sammen med sine foreldre, sin åtteårige søster Muhadeze og sin fireårige lillebror Ali Akbar. Aboz sitter kledd i en brunaktig lindress og hvite joggesko og forteller nøkternt om den dagen det endelig lyktes ham å komme seg illegalt inn i Hellas, etter en anstrengende og farefull reise til fots over fjell, gjennom elver og skjult i lastebiler med sin kone og barn. Den siste etappen av menneskesmuglerruten fra hjemlandet Afghanistan hadde vært en lang, nattlig tur til fots over grensen fra Tyrkia.

Men virkeligheten viste seg å ligge langt fra det idylliske bildet av EU som det stedet Aboz hadde forestilt seg skulle sikre hans familie en bedre fremtid. Dette sto allerede klart for ham i ankomstsenteret, da han og hans kone og eldste sønn, trøtte og desorienterte, ble tvunget til å stå oppe i 13 timer og slått over bena hver gang de falt sammen av utmattelse.

Deretter fikk de beskjed om å forlate landet.

Familie på flukt. Uten den forventede hjelpen fra EU, og uten flere penger, sitter Aboz nå med sin kone og barn på pappstykker og tepper midt mellom gammel matemballasje, appelsinskall og en flokk duer som er blitt tiltrukket av alt avfallet. Her holder de til på en liten gresstripe i bunnen av en offentlig plass som vender ut mot en trafikkert hovedvei og en togstasjon i Hellas’ hovedstad, Athen. Om natten legger de seg til å sove på plassens basketballbane, på samme måte som flere andre hjemløse.

I denne delen av den greske hovedstaden som huser byens absolutt mest utsatte skjebner, finner man stoffmisbrukere, alkoholikere, greske og utenlandske prostituerte samt enslige hjemløse immigranter i tillegg til hele barnefamilier, side om side.

Humanitær katastrofe. Hjemløse flyktninger og immigranter er blitt en alminnelig del av gatebildet i et land, som til de grader befinner seg i en dyp økonomisk krise, samtidig med at det, som konsekvens av den effektive EU-innsatsen for å gjøre det vanskeliggere å komme inn i Spania og Italia, nå også er blitt hovedinngangen for opp mot 90 prosent av de håpefulle flyktningene og immigrantene som hvert år forsøker å komme inn i EU. Hellas står dermed maktesløse overfor de nå opp mot 500 000 immigrantene som man antar bor ulovlig i landet. «EU blir derfor nødt til å velge. Vi klarer ikke begge deler», forklarer den greske asyladvokaten Spyros Rizakos og hen-viser til motsetningsforholdet i at EU både krever at Hellas skal skape økonomisk vekst og fremgang, samtidig med at de skal ta seg av størstedelen av verdens immigranter.

Selv om Hellas er forpliktet til å beskytte alle hjemløse asylsøkere, er det bare etablert fasiliteter til å huse 780. Og med en arbeidsløshet på over 15 prosent er det ingen jobber å finne, spesielt ikke for flyktninger og immigranter. De fleste er derfor, som Aboz og hans familie, nødt til å bo i parker og på offentlige plasser og leve av matrester i søppelspann og de frivillige organisasjoners velgjørenhet. Situasjonen er så stygg, at behandlingen av flyktninger og immigranter i et EU-land for første gang noensinne beskrives som en humanitær katastrofe av FNs flyktningekommissariat, UNHCR.

Aboz’ kone, Mazume, er liten og spinkel. Hun sitter på teppet i gresset i en litt for stor jakke og et grålig tørkle som dekker håret. Hun betrakter sin yngste sønn, Ali Akbar, som sitter og tygger på en blyant som hans far har funnet til ham. Mazume ryster stille på hodet:

«I en alminnelig verden ville din sønn tegne en tegning til deg hvis du ga ham en blyant. Min sønn prøver i stedet å spise den», smiler hun vemodig.

Knuste drømmer fra et liv på vent. Langs basketballbanen står handlevogner fylt med gammelt skrot, blikkbokser, deler fra en ødelagt barnevogn og et bildekk. Hele dagen bruker Aboz på å gå rundt i Athens gater sammen med Yaqub for å lete etter gammelt jern som de selger til skraphandlere. Når de lokale grekerne ikke utnytter deres sårbare posisjon og manglende rettigheter til å underbetale dem, kan de få 12 eurocent (ca. 1 krone) pr. kilo jern. På en god dag kan de tjene fem euro, men i dag har de bare for omkring 75 eurocent, antar Yaqub. Han har satt seg et stykke fra familien.

«Jeg er så flau over å skulle gå og rote i søppel», mumler han på flytende engelsk.

«Jeg burde ta en utdannelse, lære IT som andre unge mennesker, kanskje geografi og matematikk. Jeg er flink i både engelsk og matematikk. Men hvor skal jeg få bøker fra, og hvordan skulle jeg kunne lese her?» spør han og peker med en utstrakt hånd rundt på plassen.

«Jeg har drømmer om fremtiden som alle andre mennesker, forklarer han og skyver brillene på plass og vender blikket ned i bakken.

Yaqub har ikke lenger noe særlig håp igjen for fremtiden og må nå, som de andre strandede immigrantene, legge all sin tid og krefter i å sikre de helt grunnleggende behov for bare å kunne overleve.

På flukt fra tilflukt. I Hellas har Aboz sjokkert måtte erfare at det ikke bare er sult han må beskytte familien sin mot. I kjølvannet av det stigende antall immigranter i Athens gatebilde har det kommet en bølge av fremmedhat, forteller Rosa-Lisa Lycourezou fra organisasjonen One Child One World som prøver å hjelpe de mange «illegale» barna i Athen.

«I stedet for å vende seg mot regjeringen som ikke klarer å håndtere problemene, vender befolkningen seg mot flyktningene og immigrantene», forklarer Rosa-Lisa fra sitt kontor hvor de hvite veggene er dekket med tegninger tegnet av barn fra land som Somalia, Irak, Nigeria og Afghanistan.

Dette fremmedhatet fikk Aboz’ familie føle da de først kom til Athen etter løslatelsen og dro til plassen Attiki i byen, hvor et stort antall immigranter fra Afghanistan allerede holdt til. Her gikk en større gruppe grekere til angrep og slo med flasker og jernrør etter både menn, kvinner og barn. Aboz måtte igjen flykte med familien og kom deretter til den lille gresstripen ved basketballbanen som siden har vært deres faste punkt.

Nok en dag. Mørket har snart lagt seg over plassen, og familien har bredt sine tepper og eiendeler ut på basketballbanen for å sove. Muhadeze har lagt seg med et teppe ved siden av sin mor. Ali Akbar har lagt seg på motsatt side og er helt våken. Vinden er blitt sterkere, og den er kjølig.

Aboz betrakter sine barn og tar seg til hodet:

«Jeg kan sove alle steder og i alt slags vær. Det betyr ikke noe. Men hva med barna?»

Han nikker mot de to minste som ligger sammenrullet i tynne trøyer og bare tær: «Jeg har brukt alle våre penger på å få oss hit. For en bedre fremtid. Nå har vi ingenting! Jeg tilgir aldri meg selv», hvisker han og begraver hodet i hendene.

Ali Akbar, som har romstert rundt ved siden av sin mor, er nå omsider også falt til ro. Men familien får ikke mye søvn.

Angrepet på Attikiplassen og den alltid tilstedeværende risiko for å bli pågrepet og deportert, har lært Aboz at det gjelder å gjøre seg så usynlig som mulig for å beskytte familien best mulig.

Før det blir lyst vil han vekke barna og gjemme familiens eiendeler oppe i et av parkens trær, før de igjen kan sette seg på pappstykker og tepper på den smale gresstripen.

Men de har overlevd nok en dag i EU.