Storoffensiv. Selv før Osama bin Ladens død, jobbet Mullah Abdul Qayyum Zakir som besatt. I ukevis hadde den afghanske Taliban-lederen, en tidligere Guantánamo-fange [da under navnet Abdullah Ghulam Rasoul, red.anm.], skyndet seg fra møte til møte i og rundt basen i den pakistanske byen Quetta. Målet hans var intet mindre enn å sette inn hele geriljaens kampstyrke i en massiv våroffensiv med kodenavn «Operasjon Badar» i et håp om å reversere de allierte styrkenes nylige fremskritt på slagmarken i Afghanistan. «Han er bestemt på å sette inn hver eneste talibaner for første gang på ti år», sier en av Talibans erfarne etterretningsoffiserer. «Han gjør det klart at ingen får lov til å bli igjen i Pakistan. Alle må gjøre en innsats, ellers er de ute.»

Men forsøket på å gjenopplive Talibans kampmoral haster plutselig mer enn noen gang tidligere. Etter amerikanernes nattlige operasjon mot Al-Qaida-lederens gjemmested, ser erfarne opprørere ut til å være lamslått og fortvilet – bekymret på en måte som ikke er likt dem.

«Hans død er en av de tristeste hendelsene jeg har opplevd», sier Zabihullah, en erfaren Taliban-rådgiver. «Det sender et budskap til alle Taliban-ledere om at ingen er trygge.» Selv om Al-Qaida ikke lenger er en viktig kilde til økonomisk støtte, materiale, taktiske råd og tropper, har bin Ladens død vært et hardt psykologisk slag for opprørerne. «Det spiller ingen stor rolle for Talibans militærkraft», sier en av Talibans logistikkoffiserer, «men det har ført en sky av usikkerhet over hodet på de fleste Taliban-ledere».

Trusselen er spesielt stor for Zakir, som en av Talibans øverste militære ledere, og angivelig leder av Talibans styringsråd Quetta Shura. Tross alt befinner han seg trolig som nummer to på amerikanernes liste over mest ettersøkte personer, etter Mullah Mohammed Omar, organisasjonens grunnlegger og åndelige leder. Men ingen tror Zakir vil gå i dekning. Han er kjent i Taliban for sitt nær dumdristige mot, og han virker smertefullt klar over at dette kan være et år som betyr vinn-eller-forsvinn i Talibans lange kamp for å gjenerobre sitt tidligere herredømme i Afghanistan.

Fritt spillerom. Han og hans menn opererer ustraffet i ørkenen i provinsen Baluchistan sørvest i Pakistan og i provinshovedstaden Quetta. Det pakistanske militæret har erklært provinsen som forbudt område for USAs droner, og landets etterretningstjeneste Inter-Service Intelligence Directorate (ISI), ser ut til å gi Taliban fritt spillerom. «De kommer og går i grupper uten stans», sier en politiker i Quetta som selv er etnisk pashtuner (i likhet med majoriteten av Taliban). «Alt Taliban gjør overvåkes av [de pakistanske] etterretningstjenestene.»

Gamle travere blant opprørerne sier det minner dem om Peshawar på 80-tallet hvor mujahedin, som motarbeidet de sovjetiske styrkene, opererte åpent med ISIs velsignelse og støtte.

Zakir utnytter sin frihet til fulle. Den høye, mørke 38-åringen med intense svarte øyne og en sterk autoritet, drar ustanselig på kryss og tvers i provinsen, vanligvis på motorsykkel, etterfulgt av rundt et halvt dusin medhjelpere. Taliban-kilder som står ham nær, sier han har holdt åtte–ti møter daglig, fra morgen til kveld, ikke bare i mylderet i Quettas fattige pashtunske nabolag, men også i små byer og landsbyer langs den humpete veien mot den afghanske grensen.

Hans pågangsmot, karisma og mot har gjort ham til en svært farlig mann. Som sønn av en fattig bonde i Helmand-provinsen, sluttet han seg til Taliban etter at gruppen ble dannet i 1994, og i 2001 hadde han steget i gradene og var blitt en av Mullah Omars øverste kommandanter som ledet en mobil elitestyrke som kunne tilkalles til kamper hvor som helst i landet. Han kjempet mot Nordalliansen nord i landet i oktober 2001 da den amerikanske bombingen begynte. Luftangrepene tvang ham raskt til å overgi seg, og selv om han overbeviste dem som tok ham til fange, om at han kun var en høyere offisers livvakt, ble han sendt til det amerikanske fengselet ved Bagram flybase og derfra til Guantánamo tidlig i 2006.

Likevel fortsatte han å insistere på at han var en vanlig mann som bare ønsket og dra tilbake til gården sin, og ble til slutt sendt tilbake til afghansk varetekt. Etter at han omsider ble løslatt i mai 2008, dro han rett til Quetta for å slutte seg til Taliban igjen. Siden har han oppnådd respekt og lojalitet innen Talibans rekker. «Han har hatt mer direkte kontakt med kommandanter og krigere i felten enn noen andre høyerestående ledere», sier en av Talibans underoffiserer i Helmand-provinsen.

«Til forskjell fra andre ledere er han oppmerksom og lytter til vanlige soldater og sivile.» Men Zakir har fremdeles ikke glemt årene han satt i amerikansk fangenskap. «Jeg har en sterk følelse av hevn i mitt hjerte», siterer underoffiseren ham på fra et møte. «Helt til denne ilden av hevn er slukket, vil jihad fortsette.»

Det er bare litt over et år siden Zakir ble Mullah Omars nestkommanderende, etter at pakistanske sikkerhetsstyrker pågrep den tidligere nestkommanderende Mullah Abdul Ghani Baradar. Taliban-kilder sier at Zakir er en tøffere leder enn hans forgjenger – mer aggressiv, krevende og bråsint. Baradar kan ha hatt bedre referanser som Mullah Omars svoger og fortrolige venn, men han var en som søkte konsensus, som tradisjonelle stammeoverhoder. Zakir er først og fremst en kriger, likegyldig til om andre kommandanter er fornøyd, ifølge Taliban-kilder som kjenner ham. Han forteller sine soldater at de har én eneste oppgave: å føre jihad til de dør.

Mange liv på samvittigheten. Han kan være ansvarlig for flere dødsfall blant de allierte enn noen annen Taliban-leder. Mer enn 40 prosent av de rundt 2500 drepte amerikanske og NATO-soldatene siden 2001 har mistet livet i Kandahar- og Helmand-provinsene, de fleste av dem i løpet av de tre årene Zakir har hatt kommandoen i regionen. Hans avdeling for veibomber er ansvarlige for mer enn halvparten av NATOs tap på over 160 soldater bare i år. Likevel har disse angrepene drept og såret langt flere sivile. Ifølge statistikk fra FN ble 2777 sivile drept i fjor, nesten 75 prosent av dem av Taliban. Også Talibans egne tap under Zakir har vært dramatiske. Ifølge amerikanske militære er nesten 4000 av hans menn drept eller tatt til fange bare i år.

Zakir var nylig på ett av sine overraskelsesbesøk i et hus med jordgulv i Pashtunabad, en overfylt drabantby til Quetta. En av Talibans etterretningsoffiserer hadde møte med flere andre kommandanter da en rekke motorsykler stanset utenfor. Zakir gikk inn og kom raskt til saken. Han spurte dem hva de trengte for å gjøre styrkene sine mer dødelige. Flere penger til våpen, ammunisjon og veibomber, fortalte de ham, og flere selvmordsbombere. Et stort bakholdsangrep av den typen som inkluderer veibomber, håndholdte anti-tank-granater, automatvåpen og selvmordsbombere, koster omkring 200 000 pakistanske rupi, fortalte de: tilsvarende 2300 dollar.

Zakir var åpen for gruppens ønsker og lovte å sende penger, sprengstoffeksperter og selvmordsbombere. «Vi har nok av meloner [Talibans slang for veibomber] og fedayeen [selvmordsbombere] i sommer og i høst», sa han, ifølge en ung etterretningsagent i Taliban som også var til stede. «Dette vil bli året for bomber og fedayeen.» Til gjengjeld, fortalte Zakir sine tilhørere, forventet han fullstendig hengivenhet fra alle.

«Tidligere har kanskje 80 prosent av kommandantene sittet i Pakistan og slappet av.» Den erfarne etterretningsoffiseren sier Zakir gjør det klart at han forventer at hans menn drar direkte til Afghanistan og ikke kommer tilbake før kampsesongen er over. Før han skyndet seg videre til neste møte sa han til dem: «Vi ser dere kanskje igjen i Quetta til vinteren, men ikke før».

Strømmer til Afghanistan. Tusener av slagord til støtte for Taliban dekker murene i og rundt den støvete grensebyen Kuchlak, rundt 14 kilometer nordvest for Quetta. «Den eneste løsningen er jihad mot inntrengerne», står det ett sted. «Mullah Omar er en dolk som er hevet for å slå til mot alle okkupanter», står det et annet sted. En rådgiver for de lokale myndighetene sier at områdets moskeer og madrassaer er fulle av opprørere som trenger midlertidig overnatting på vei tilbake til Afghanistan. De fleste har pakistanske nasjonale ID-kort. «De nyter godt av gjestfriheten til ’de svarte beina’ [nedsettende slang for ISI]», sier han. Han er redd for at lokalkulturen blir talibanisert. Minst 20 lokale madrassa-studenter er forsvunnet, trolig har de sluttet seg til kampene i Afghanistan, sier han. Talibans støttespillere prøver til og med å stanse den tradisjonelle musikken og dansen i bryllup. «’Hvordan kan dere synge og danse mens vi dør’, sier de til oss.»

Over grensen til Afghanistan er våroffensiven i full gang. Hundrevis av talibanere har satt i gang masseangrep i Nuristan-provinsen. Og minst syv selvmordsbombere og dusinvis av soldater startet et stort angrep på Kandahar sentrum 7. mai. De angrep så mange som åtte statlige anlegg, inkludert guvernørens hus og kontor. Angrepet varte i mer enn 24 timer, og selv om de ikke lyktes i å ta kontrollen over noen av målene, beviste det at Kandahar-området er så usikkert som noen gang, til tross for at amerikanske og afghanske styrker er tungt til stede. Bare i april ble mer enn 50 NATO-soldater drept, flere enn i noen aprilmåned siden krigen startet.

Og det verste gjenstår muligens ennå. For de fleste talibanere som vender tilbake til Afghanistan, er det første de gjør å sørge for den årlige opiuminnhøstingen som varer én måned. Opium er en viktig inntektskilde for opprørerne, og i midten av mai var innhøstingen i gang i sør. Etter at valmuene er høstet, vil geriljasoldatene ta opp våpnene igjen og dra ut på slagmarken. Den erfarne etterretningsoffiseren sier han har hørt at Mullah Omar ser på dette året som en viktig prøve for Zakir. «Emiren vår gir Zakir en sjanse til å overbevise», sier han. «Hvis han gjør det bra, får han bli, hvis ikke, er det andre som kan ta over.»

Selvfølgelig er det ingen som har sett Omar siden han flyktet opp i fjellene bakpå Baradars motorsykkel for nesten ti år siden. Og Zakir gjør trolig lurt i å huske hva som skjedde med Osama bin Laden.

Publisert første gang i Newsweek i utgaven datert 23. mai 2011.