Prostitusjon og ekteskap. I nittitallets store film «Pretty Woman» (1990) spiller Julia Roberts Vivian Ward, en ung prostituert kvinne som tilbyr sine tjenester til Edward Lewis (Richard Gére). Vivian går straks igang med å forføre kunden, men det viser seg at Edward ikke først og fremst er interessert i sex. Tvert imot har han ansatt Vivian for den gode samtalens skyld. Senere viser det seg at Edward ser muligheten til å lage en drømmekvinne av Vivian.

Som den greske mytiske figuren Pygmalion lager Edward sin drømmekvinne ved å omdanne den uflidde, falne og unge kvinnen i sitt eget bilde sånn at hun ender opp som en sofistikert dame som han kan bli forelsket i. Han kler henne opp i designermerker fra butikker på Rodeo Drive, tar henne med i operaen og på polokamper, og lærer henne fine matvaner. Mens forutsetningen for forholdet mellom Edward og Vivian er ytelsen av visse tjenester, ser vi dermed at det gradvis blir mer og mer lik et kjæresteforhold.

Faktisk er resultatet så fjernt fra utgangspunktet at både vi og Vivian blir forvirret (og ikke så rent lite indignert) når Edwards advokat Philip Stuckey (Jason Alexander) tilbyr henne penger for å ha sex. Det er på dette punktet Edward skjønner at det er ikke nok å betale kontanter for kvinnen. For å beskytte henne må han også bruke de midler samfunnet stiller til rådighet, og filmen ender dermed med frieri og ekteskap.

Mens «Pretty Woman» dermed signaliserer at prostitusjon og ekteskap befinner seg i to ulike ender av skalaen, har forholdet mellom disse to relasjonene tradisjonelt sett vært betraktet som foruroligende nært. På 1800-tallet var det svært utbredt blant kvinnesaksforkjempere å sammenligne ekteskap med prostitusjon, ettersom ekteskap oftest var en nødvendighet for at kvinnen skulle overleve økonomisk.

Mens middelklassekvinner faktisk hadde noen få reelle yrkesmuligheter som ga dem muligheten til å forsørge seg selv, som for eksempel guvernante, skribent eller kunstner, var det realistisk sett ikke så mange andre tilgjengelige alternativ enn ekteskap.

Dermed begynner Jane Austen sin evigaktuelle roman «Stolthet og fordom» (1797) med følgende livsvisdom: «Det er en universelt anerkjent sannhet at en enslig mann som besitter en formue, må være på utkikk etter en hustru». Ironien i denne åpningssetningen er selvsagt at den er uttalt av Mrs. Bennett, en kvinne som har født fem døtre og som dermed baserer livet sitt på et desperat håp om sannhetsverdien i eget utsagn.

Det som dessverre var virkeligheten i attenhundretallets England var at langt fra alle kvinner fant seg en ektemann. I 1851 viser statistikken at bare 57% av alle kvinner over tyve var gift, mens kun syv prosent hadde et yrke og tre prosent eide gård eller drev forretning.

Dermed var førti prosent, nesten halvparten, av alle kvinner det den britiske forfatteren John Ruskin senere omtalte som «overflødige». For alle visste at sjansene for å bli gift når man var over tyve var mikroskopiske, ettersom til og med eldre menn gikk for de aller yngste når de skulle finne seg en make. Ugifte kvinner over tyve var avhengige av å motta økonomisk underhold fra brødre eller fedre.

A hunger-for-younger. I vår vestlige verden er ekteskap heldigvis ikke lenger en økonomisk nødvendighet for å sikre egen overlevelse. Kvinner kan ta utdannelse og skape seg et fullverdig liv, uten å måtte være avhengig av far, bror eller beiler, noe som kan synes å signalisere at forholdet mellom kjønnene ikke lenger dikteres av økonomiske hensyn.

Likevel er det ting som tyder på at tilgangen til produksjonsmidlene fremdeles er et moment i forholdet mellom menn og kvinner, også i den vestlige delen av verden. Ett eksempel på dette finner man i en nylig publisert artikkel i The New York Times, som tar for seg det store markedet som finnes for såkalte sugar daddies og sugar babies som er ute etter å sikre seg gunstige fordeler gjennom transaksjoner av penger og sex.

Journalist Ruth Padawer forteller om nettstedet SeekingArrangement.com, hvor over 300 000 menn og kvinner har registrert seg som interessert i å finne enten en «daddy» eller en «baby». På nettstedet finner vi blant annet en attenåring fra Frankrike som skriver at hun er på jakt etter en «mentor som kan la meg ta del i livets finere sider og gjøre meg lykkelig», en tyveåring som trenger å spe på inntektene sine for å betale for college og en førtiniårig investor fra New York som er interessert i en «lekekamerat» som kan treffes på dagtid og være den ene parten i en «intens forbindelse uten forpliktelser».

Ikke overraskende har siden mest utvalg når det gjelder 'sugar babies'. Faktisk er det ti babyer for hver «daddy», og en som tilhører den siste kategorien skal ha uttalt til Padawer at det er den beste fiskedammen han noen gang har vært borte i. Ifølge Padawer er mennene som er registrert på siden i stor grad ute etter å styrke sitt eget ego. Mens de er sikre på sin egen autoritet som økonom og ektemann, opplever de manglende bekreftelse på at de fremdeles kan betrakte seg selv som attraktive eller tiltrekkende i forhold til yngre kvinner.

Samtidig som man kanskje kan tenke at alt dermed er som det skal være, er det ting som tyder på at den vestlige mannen lider under en intens motvilje til å anerkjenne sin egen alder. Den syttiårige amerikanske lyrikeren Frederick Seidel setter ord på dette i diktet «Climbing Everest», hvor han beskriver et seksuelt møte mellom en ung kvinne og en eldre mann. Mannen i diktet gir oss en følelse av at kjønnsakten oppleves som naturstridig, ved å uttale at aldersforskjellen er så stor at det nesten føles som incest og at selve seksualakten er så fysisk krevende at det kjennes som han har høydesyke. Samtidig er den siste benevnelsen også en indikator på den nesten delirisk nytelsen opplevelsen fremkaller hos ham, og han anerkjenner åpent sin egen «hunger-for-younger». I motsetning til den unge kvinnen står også den nakne kroppen til en kvinne på hans egen alder og han sier åpent at «A naked woman my age is just a total nightmare».

Pygmalions prinsesser. Det vi ser her er dermed hvordan forholdet mellom noen menn og kvinner faktisk fremdeles i noen grad kan måles i tilgangen til produksjonsmidlene. For det kan ikke være tvil om at relasjonen mellom unge kvinner og eldre menn har en unektelig og sur eim av å være fundert på forhold mellom kjøper og selger.           

I artikkelen «A Theory of Prostitution» (Journal of Political Economy, 2002) utforsker Lena Edlund og Evelyn Korn prostitusjon ut fra et markedsøkonomisk perspektiv, og omtaler det som et ufaglært, men godt betalt arbeid som utføres av kvinner. Interessant nok mener også forfatterne at prostitusjon kan forklares ut fra å se til det de kaller utestegning fra ekteskapsmarkedet. Kvinner som lider under tapte ekteskapsmuligheter blir kompensert ved å tjene penger på prostitusjon, og det er her Edlund og Korn kommer til et hovedmoment i artikkelen sin, nemlig at en kvinne ikke kan være både prostituert og ektemake.

Mens Vivian Ward (Julia Roberts) møter sin tilkommende nettopp gjennom et arrangement som er basert på kjøp og salg av seksuelle tjenester, er det lite som tyder på at deltakerne på SeekingArrangement.com er ute etter ekteskap. Her er det økonomiske forhold som styrer. Dette er ikke noe som dekkes over, ettersom både daddyene og «babyene» blir bedt om å oppgi et beløp de mener er rimelig å betale eller motta. Samtidig er det også elementer som tyder på at noen aktører syntes det er vanskelig å definere hva de egentlig har begitt seg ut på. De fleste av mennene som blir intervjuet av Ruth Padawar hevder at de ikke nødvendigvis er ute etter sex, men så og si alle kvinnene sier at de har hatt sex med en sugar daddy. En tidligere «baby» setter ord på problemet med disse grumsete grensene ved å si at når et forhold går bra er det lite som skiller det fra et kjæresteforhold, mens når det går dårlig er det en tilsvarende liten forskjell mellom det og prostitusjon.

Disse kvinnene erverver seg med andre ord et opphold gjennom relasjoner med menn som ikke er siktet inn mot å etablere en gjensidig romantisk forbindelse, men som likevel involverer en del elementer som man også finner i et kjæresteforhold. Dermed ender de opp i samme situasjon som Vivian Ward, men uten en Edward Lewis som ender opp med å tilby sin utkårede det J-Lo liker å omtale som «a big rock». Mens man vil kunne hevde at begge parter bruker hverandre, og at både daddy og baby dermed er potensielt skadelidende, er det samtidig en klar ubalanse i premisset for relasjonen. For uansett hvordan man snur og vender på det er det fremdeles sugar daddyen som sitter på produksjonsmidlene. Det er mannen som bruker sin egen økonomiske eller sosiale status for å tiltrekke seg skjønnhet og ungdom, mens den unge kvinnen bruker kontant betaling til å realisere seg selv som Pygmalions prinsesse.

Spørsmålet er bare til hvilken pris?

Om artikkelforfatteren: Janne Stigen Drangsholt, Førsteamanuensis ved Institutt for kultur- og språkvitenskap på Universitetet i Stavanger, og skribent

Klassereise I filmen «Pretty Woman» blir den prostituerte Vivian Ward (Julia Roberts) leid inn for å underholde den styrtrike Edward Lewis (Richard Gere). Lewis setter seg fore å lage den perfekte kvinne og partner ut av Vivian. Foto: SCANPIX

Pygmalion Eliza Doolittle (her spilt av  britiske Michelle Dockery) omskapes i Henry Higgins idealbilde av en kvinne, som i myten om Pygmalion. Foto: SCANPIX

Kvinne med substans «A mature gentleman seeking fun and pleasure with women of substance.» Fra omtalen av boken «Seeking Arrangement, The Definitive Guide to Sugar Daddy and Mututally Beneficial Relationships», av Brandon Wade, grunnleggeren av datingnettstedet Seekingarrangement.com