Vanskelig sted å være tysk Julia Windus er tysk med jødisk mor, men under besøket i Sachsenhausen er skammen mer framtredende enn tanken på hennes jødiske slekt. – På et sånt sted er det vanskelig å være tysk. Fortiden vår er bare for tu...
Berlin. «Stolt over å være tysk? Nei, det går det virkelig ikke an å si. Ingen er stolt over å være tysk.»
Gruppen med 16-17-åringer fra Berlin reflekterer over temaet under de mest skyldtyngende omstendigheter. De er på vei til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen for å delta i en minneseremoni sammen med en gruppe israelske skoleelever. Betty Dettendorfer, organisator for programmet, forteller at seremonien ofte kan være tyngre for de tyske enn for de israelske elevene.
«De jødiske elevene har gjerne vært gjennom slike seremonier tidligere. For de tyske er det som regel første gang. Når de står der og hører sangene og diktene om hva familiene til disse ungdommene gikk gjennom, er det vanskelig ikke å bli grepet, ikke å føle skyld.»
Tilbakevendende tema. Den tyske skylden er et tilbakevendende tema i tysk offentlighet. Den tysk-jødiske forfatteren og journalisten Ralph Giordano, som har skrevet boka «The Second Guilt: On the Burden of Being German», mener tyskernes skyld fortsatte lenge etter 1945. Den første skylden, aksepten av Hitler blant 90 prosent av førkrigstidens Tyskland, ble overtatt av den andre skylden, den institusjonaliserte fornektelsen og undertrykkelsen av den første skylden.
«I et land som begikk historiens største forbrytelse mot menneskeheten, der millioner av mennesker ble drept som fluer bak frontlinjene, fikk de aller fleste forbryterne ikke bare slippe unna uten noen som helst straff. De fikk også fortsette i karrierene sine uten problemer», påpeker han overfor magasinet Exberliner.
Byrden av skyld fra nazitiden strekker seg over i vår egen tid, mener Giordano, og én konsekvens er at ingen andre nasjoner er mer usikker på sin egen identitet enn tyskerne.
«Det er uhyggelig å høre unge tyskere, som åpenbart er skyldfri, fortelle at de ikke torde «komme ut» som tyskere i utlandet.»
Banket opp fordi de er tyske. Flere av ungdommene vi møter, har opplevd å bli trakassert og kalt nazist på ferie i utlandet. For få år siden gikk den tyske ambassadøren i Storbritannia, som kanskje har det syrligste forholdet til Tyskland av noen, ut i mediene og hevdet at britisk historieundervisning bidrar til fremmedhat ved å legge uforholdsmessig stor vekt på andre verdenskrig. Utspillet kom etter en serie rapporter om at tyske barn jevnlig mobbes og bankes opp i britiske skolegårder. På samme tid ble to tyske dataeksperter presset ut av jobbene sine ved Motorola i Swindon etter at kollegene over lengre tid hadde kretset rundt dem i marsjtakt og kalt dem «Hitler’s følgesvenn» og «Obersturmbannführer».
Blant tysk ungdom virker det som den mest utbredte følelsen er apati. De får høre færre førstehåndsopplevelser om krigen fra familiemedlemmer, ettersom besteforeldrene er for unge til å ha tatt del, og oldeforeldrene er i ferd med å dø ut. Mange er lei av det de opplever som tvangsforing om temaet på skolen, der krigen ser ut til å finne relevans i de fleste fag fra historie og samfunnsfag til litteratur og musikk («Hvem var nazistenes favorittkomponister? Anyone?»). I en studie fra det tyske føderalkontoret for sivilutdanning uttrykker flere lærere at pensum om Anne Frank og konsentrasjonsleirene ikke er tilstrekkelig til å gjøre inntrykk på dagens elever.
«Hele tiden mens vi sto foran krematoriene i Auschwitz, var elevene mer interessert i hvilke av rørene som hadde pumpet inn den dødelige gassen, enn i nazi-ofrenes skjebne», siteres en av lærerne i rapporten.
Preger vokabularet. Men om den nye generasjonen tyskere tviler på ideen om en kollektiv arveskyld, er det fortsatt noe som gnager på den tyske psyken. Theodor Heuss, Tysklands første etterkrigspresident, snakket om en «kollektiv skam, ikke en kollektiv skyld», der forskjellen går på at direkte ansvar ikke er noe man kan føle når man ikke var der. Skam er mer overførbart – en diffus, indirekte følelse du kan få hvis noen begår overgrep i ditt navn. Denne følelsen ble også uttrykt av forbundskansler Angela Merkel under hennes nylige besøk i Israel: «Holocaust fyller oss, tyskere, med skam».
Kontroverser rundt tysk militærdeltakelse i utlandet, og landets obligatoriske støtte til Israel, demonstrerer at Tysklands utenrikspolitikk fortsatt er preget av åket fra fortiden. Og føderalrepublikkens forhold til det tredje riket har sitt eget vokabular: ’Vergangenheitsbewältigung’ (å overkomme fortiden) og ’Erinnerungspolitik’ (minnepolitikk). Basil Fawlty’s «Don’t mention the war» har i det hele tatt liten klangbunn i et land som er så til de grader opptatt av å snakke om krigen.
I Berlin finnes minnesmerker fra krigen på bortimot hvert gatehjørne. Det går knapt en dag uten en avisartikkel om alt fra den pågående jakten på krigsforbrytere til obskure historier om politirazzia av et nynazistisk bursdagslag der man beslagla en bløtkake med hakekors i melis. Bøker, filmer og TV-serier om det tredje riket slippes jevnlig.
Hvis Der Spiegel setter Hitler på forsiden, går salget opp med ti prosent. Og de finner en grunn, fire–fem ganger i året, til å gjøre akkurat det.
«Bør få spøke med Hitler». Samtidig finnes en lang rekke tabuer og uskrevne regler for hva man kan og ikke kan snakke om. Tyskere flest unngår å bruke ord som ’Vaterland’ (fedreland), ’Reich’ (rike) og ’Führer’ (leder). En nylig komedie fra den sveitsisk-jødiske filmskaperen Dani Levy, som framstilte Hitler som sengevæter med ereksjonsproblemer, møtte massiv motstand for i det hele tatt å antyde at Hitler er noe å le av. Likeså fikk filmen «Undergangen» fra 2004 sterk kritikk for å vise Hitler i et snev av humant lys.
I fjor ble den kjente TV-verten Eva Herman sparket fra jobben ved TV-kanalen ARD etter at hun i et talkshow uttalte at nasjonalsosialistene i det minste hadde ført en god familiepolitikk. Sist ute var kontroversene rundt hvorvidt det nyåpnede Madame Tussaud-museet i Berlin skulle inkludere en voksfigur av Hitler.
Jeg spør en gruppe tyske kolleger hvorfor det ikke kan være rom for et visst slingringsmonn. Snakker vi ikke 2008, ytringsfrihet og kjør debatt? Den gemyttlige stemningen blir raskt intens, forbitret.
«Fordi han tok fra oss alt! Hitler ødela alt, absolutt alt!»
Harald Welzer, sosiolog og sosialpsykolog ved Senter for minneforskning i Essen, mener på sin side det er absurd at det ikke finnes rom for å tulle med Hitler.
«Det er farlig å monumentalisere en person, til enhver tid og utelukkende framstille ham som et monster. Det er mye sunnere om han av og til kan latterliggjøres», sier han.
«Det er mye sunnere om han av og til kan latterliggjøres.»
Welzer, som i flere studier har forsket på hvordan andre verdenskrig blir formidlet gjennom tyske generasjonsledd, synes det er trist at tysk ungdom vokser opp med et utelukkende negativt forhold til sin egen historie.
«Sekstiåttergenerasjonen, den første som tok et skikkelig oppgjør med krigen, har etablert en ekstremt ritualisert skamkultur med sterke føringer for hvordan man kan tenke, snakke og oppføre seg. Den tyske besettelsen med krigen har hatt sin funksjon i en viss periode, men det betyr ikke vi trenger å bevare denne kulturen til evig tid», mener forskeren.
Welzer peker på hvordan det finnes snevre regler for hvordan man oppfører seg under et guidet besøk i en tidligere konsentrasjonsleir, og hvordan enkelte mantraer gjentas til de mister sin betydning, som «vi må lære av krigen så det aldri skjer igjen».
«For noe tull. Etterkrigstiden er jo full av eksempler på at både krig og massedrap kan skje igjen.»
Ny vind med fotball-VM. Kanskje er det noe med graden og omfanget av holocaust som krever en konstant revurdering og nasjonal selvransakelse. Og kanskje er denne usikkerheten rundt skyld, skam og den evige søken etter en nasjonal identitet, prisen tyskerne må betale for forfedrenes forbrytelser. Selv tyskere født flere generasjoner etter andre verdenskrig opplever det som vanskelig å uttrykke positive følelser om landet sitt.
«Strukturert», «detaljfiksert» og «regelstyrt» får jeg til svar når jeg spør ungdommene etter typiske tyske kvaliteter. Ingen nevner hjelpsom, lojal, pålitelig og ansvarsbevisst, som like gjerne kan tilskrives den tyske mentaliteten, om den finnes. Ingen snakker om at de er stolt over at landet har fostret noen av verdens største kunstnere og tenkere, den økonomiske veksten landet har hatt siden gjenforeningen, eller at tyskerne er Europas mest miljøbevisste folk.
Så sterk har motviljen vært blant vanlige tyskere til å vise stolthet over landet sitt, at det kan virke som om nynazistene er de eneste som entusiastisk bruker landets nasjonale symboler. Derfor hadde fotball-VM i 2006 nærmest en rensende effekt. For første gang ble det igjen lov for vanlige tyskere å vifte i gatene med det tyske flagget, synge nasjonalsangen og heie på landet sitt.
Minnepsykolog Harald Welzer har tro på at VM-effekten kan holde seg, og at tyskerne med tiden kan få et mer avslappet forhold til krigen.
Hva var det med Tyskland?
Hvordan kunne en forskrudd østerriksk einstøing, uten fast arbeid og kvalifikasjoner, vinne Europas fremste kultur-nasjon og føre dem i avgrunnen?
Biografi-yndling. Det blir hevdet at Hitler er det siste århundrets mest omtalte person. I vrimmelen av bøker som er skrevet om mannen synes det å bli reist et fyrtårn i hver generasjon, en bærende biografi som blir standardverket. Den nyeste, av den engelske historikeren Ian Kershaw, er nå oversatt til norsk av Carsten Carlsen. (Hitler; Historie og Kultur forlag).
Den første av dette kaliber ble utgitt på 1950-tallet av Oxford-professoren Alan Bullock, Hitler, A Study in Tyranny, i norsk utgave på Aschehoug. Dette var beretningen for generasjonen som selv hadde utkjempet annen verdenskrig, skrevet av en forsker som hadde vært aktiv i krigen på seierherrenes side. Den ble revet bort av et vitebegjærlig publikum.
Den neste som kunne måle seg med Bullock kom på 1970-tallet: Hitler – Eine Biographie, til norsk på Gyldendal, av historikeren og pressemannen Joachim Fest. Dette var boken også for krigsgenerasjonens barn, skrevet av en av Tysklands egne. Også den vakte oppmerksomhet over alle grenser. Forfatteren kom fra en konservativ katolsk familie som hadde vært fiendtlig innstilt til nazismen, og som hadde måttet betale prisen for å holde sønnen utenfor Hitlerjugend, et risikabelt trekk.
Fest hadde dermed fått erfare hjemmefra at det var faktisk mulig for en tysk familie å motstå nazismen. Dette ga ham et kritisk syn på flertallet blant hans egne landsmenn som ikke hadde vært like standhaftige, og det farget hans perspektiv.
Syndflod av kilder. Kershaws beretning er skrevet for krigsgenerasjonens barn og barnebarn, av en som er født under krigen. Med den syndflod av litteratur og kilder som har tårnet seg opp, manglet han ikke stoff til å skrive to digre bind om Hitler, med titlene Hybris (Hovmot) og Nemesis (Innhentet av skjebnen). Nå har han laget en ny utgave, oppdatert og kortet inn til ett ruvende bind på bortimot tusen sider.
Om jeg sammenligner med forgjengerne Bullock og Fest, merker ikke Kershaw seg ut med en radikalt ny vinkling i forhold til dem. Hva som kjennetegner boken, er det rike utfyllende bildet. Kershaw er muligens den mann i verden dag som vet mest om Adolf Hitler. Hans innsikt vokste ut av hans deltagelse i det berømte såkalte «Bayern-prosjektet», der en gruppe forskere ved detaljert søkelys på lokalsamfunn i Bayern kunne finne ut hvordan alminnelige mennesker hadde forholdt seg til Det tredje rike.
Tysklands gåte. Det meste av forskning om Hitler kretser om spørsmålet: Hvordan kunne en forskrudd østerriksk einstøing på siden av samfunnet, uten fast arbeid og uten kvalifikasjoner, vinne Europas fremste kulturnasjon og det meste av et kontinent, og føre dem i avgrunnen? Kershaw viser hvordan dette bare kunne skje i et Tyskland som vaklet fra krise til krise, drevet til nær hysteri av militære, nasjonale og økonomiske ydmykelser, uten rotfestet demokrati.
Uansett kunne ikke en mann som oppnådde noe slikt være uten betydelige evner. I folkemøtenes og den politiske propagandaens glanstid steg han opp ved hjelp av den ene egenskapen der han var mesteren: De makeløse talegavene med slagkraft akkurat der og da. Dette gikk sammen med en skarp intelligens.
I tillegg var den lidenskapelig opera- og teaterfrelste Hitler en unik skuespillerbegavelse og effektmaker, med et skummelt instinkt for hvordan han skulle få grepet på en folkemasse. Kershaw gjengir beretninger fra tyskere som mintes hvordan de ble hypnotisert av taleren Hitler.
Kershaw bekrefter samtidig et trekk som er kommet frem de siste årene, blant annet i erindringene til diktatorens siste sekretær Traudl Junge og det tilhørende filmeposet Der Untergang: at Hitler, når han var i det hjørnet, hadde stor evne til å vinne mennesker for seg, ikke minst på tomannshånd, han kunne være høflig, sjarmerende, vittig og morsom, gjerne samtidig med en bitende tunge. Han kunne gi sine landsmenn et positivt og tilsynelatende idealistisk budskap, der siktemålet var å bygge landet og sikre det nasjonale fellesskap.
De små førere. Kershaw skriver at Hitler i starten avslo å bli nazibevegelsens leder, fordi han mislikte administrative plikter. Veien ble til mens han gikk, mener forfatteren. Med sin manglende sans for systematisk arbeid blandet han seg lite opp i detaljene i sitt styringsverk. Dem overlot han til småkongene i systemet, som fikk frie hender. De visste hva som var i hans ånd. En slik styringsform førte samtidig til korrupsjon på alle nivåer. Til og med den beryktede Wannsee-konferansen, der masseutryddelsen av jøder ble besluttet, fant sted uten Hitler. Det er ikke engang sikkert at han visste om den, skriver Kershaw.
De som deltok, kjente uansett Førerens vilje. Det hører med at Hitler aldri besøkte et feltsykehus eller de hjemløse etter et bombeangrep. Han så ingen massakrer og var aldri i nærheten av en konsentrasjonsleir.
Han viste ingen tegn til å bry seg om lidelsene han forårsaket.