Samfunnets vilje. Under den franske absolutismen ble forsøk på attentat mot regjeringsmakten straffet med offentlig avrivning av armer og ben inntil gjerningsmannen døde under de frykteligste pinsler. Ifølge den franske filosofen Michel Foucault kan dette best tolkes som en iscenesettelse av kongens uinnskrenkede makt. I et moderne, liberalt rettssamfunn er det kun loven som har en slik uinnskrenket karakter. Det Breivik, dersom han erkjennes som tilregnelig, vil bli stilt til ansvar for er ugjerningene i lys av en lov som manifesterer samfunnets vilje til å sikre den enkeltes verd og rettigheter.

Det at Behring Breivik stilles til ansvar betyr imidlertid ikke nødvendigvis at utfallet blir rettferdig, dersom man mener at det bør være en reell sammenheng mellom forbrytelsens omfang og straffen som utmåles. Skulle han få 21 års fengsel, hvilket er maksimumsstraffen i Norge, vil dette neppe kunne sies å stå i noe reelt forhold til forbrytelsens kolossale omfang.

For stor for rettssystemet? Dette kunne imidlertid også hevdes dersom vi hadde hatt dødsstraff i Norge, og Behring Breivik ville blitt dømt til døden. For hvordan kan noen «gjøre opp for seg» etter 77 tapte liv og hundrevis av sårede? Slik forbrytelsen viste seg å være flere hakk for stor for den norske ordensmakten, kan man også hevde at den er for stor for rettssystemet, som i dette tilfellet står overfor en både moralsk og rettslig eksess som strengt tatt ikke kan sones.

Rettssystemene i moderne europeiske demokratier er bygget opp omkring hensyn til blant annet prosedural rettferdighet, likhet for loven, rehabilitering og humane soningsbetingelser. Til grunn ligger den liberale rettsstatens humanistiske verdier. Da Behring Breivik befant seg på Utøya hadde han derimot frasagt seg alle disse verdiene, samt hele den orden som definerer et sivilisert samfunn. Til syvende og sist er det kanskje bare med utgangspunkt i en absolutt orden, en Gud, at en slik mann kan dømmes.

Bekreftelse av integritet. Når rettssaken likevel er svært vesentlig, så er det primært fordi den vil bekrefte for alle oss andre at vi ikke lever i et barbari, men i en rettsstat tuftet på grunnleggende prinsipper om frihet, likhet og menneskeverd. Behring Breivik forkastet disse forpliktelsene, men gjennom rettssaken insisterer samfunnet på at de tross alt finner uinnskrenket anvendelse, slik at ingen skal kunne benekte dem uten å måtte stilles til ansvar.

Den andre vesentlige funksjonen til rettssaken er at den vil gi vitner og ofre mulighet til å bli hørt i et formelt forum. En ting er å uttale seg til mediene. Da blir man oppfattet av et stort publikum. En ganske annen ting er å uttale seg i et forum der spørsmål om skyld og ansvar skal avgjøres ut fra lov. Da vil ens ord inngå som del av en prinsippledet avveining. Ofrene vil fremstå som rettssubjekter og dermed få sin formelle integritet bekreftet.

Rettssaken vil i så fall kunne fungere som et slags sosialt restitusjonsritual. Selv om det åpne såret i samfunnet som gjerningsmannen har forårsaket ikke på noen måte vil lukkes, vil det forhåpentlig bli lettere å gå videre etter at dette er over. Samfunnet vil få en bekreftelse på at vi tilhører et inkluderende fellesskap der ethvert menneske, uansett rase, kjønn, etnisk tilhørighet, tro osv. er ukrenkelig og umistelig.

Moralsk alvor. To vesentlige krav bør stilles til saken. Det ene er at den finner sted innenfor en ramme av ubetinget moralsk alvor. Dette er vår ytterste skanse mot den avgrunnen Behring Breivik representerer. Gjennom en offentlig fremvisning av dette alvoret gis det et uttrykk for at samfunnet er tuftet på mer enn kun juridiske kjøreregler, uansett hvor viktige de er.

Det andre vesentlige kravet bør være at Behring Breivik ikke, slik han har håpet, får bruke saken til å drive propaganda for sitt eget politiske syn. Poenget er at Behring Breivik den 22. juli frasa seg retten til å ha noe syn. Han sluttet å være en potensiell medspiller i en demokratisk samtale.

Hva enten han kjennes tilregnelig eller ikke, må håpet være at man aldri mer hverken hører eller ser noe til ham - at det blir stille fra dette patologisk selvforherligende og oppmerksomhetshungrige mennesket.

Hvis målet var å bli lagt merke til, vil usynlighet kanskje være den mest passende straff.

Publisert første gang i Aftenposten 11. april 2012.