Åpnet opp. Mot midten av 1800-tallet endte Japan en over 250 år lang periode med selvvalgt isolasjon, og gjenopptok kontakten med resten av verden. Åpningen førte til stor interesse for «Solens rike», også blant kunstinteresserte. I 1862 deltok Japan for første gang på Verdensutstillingen i London, og de utstilte varene ble revet vekk. Det som særlig fascinerte, var den tilstanden av uskyld og barnlighet som japanerne så ut til å representere – i stor grad basert på deres forkjærlighet for miniatyrer, naturlig skjønnhet og ubehandlede materialer.

På bakgrunn av disse estetiske preferansene vokste det frem et syn på japanerne som et folkeslag med et utpreget barnlig sinn.

Estetikk er ikke bare et kunstteoretisk begrep, men også egnet til å betegne et folks opplevelse av verden som omgir dem, og av seg selv.

Tradisjonelt sett har japanerne satt estetiske kategorier som 'skjønnhet' og 'eleganse' svært høyt, og det var de ordelag som ble brukt i beskrivelser av disse elementene på 1800-tallet som tydet på at man hadde å gjøre med et barneland.

I boken «Kawaii shokogun» (1994) hevdet Soichi Masubuchi at i løpet av de siste tyve årene hadde et nytt begrep tatt over for tradisjonelle japanske estetiske kategorier. Dette kalte han for 'kawaii-syndromet'.

Som populærkulturelt fenomen hadde kawaii et beskjedent utspring i en fascinasjon for barnlig håndskrift av typen med sol, blomst eller hjerte over i-en på tidlig syttitall. Slike uttrykk ble imidlertid enormt populære, og ble raskt videreutviklet og kommersialisert i stor skala gjennom produktene til merkevaren Sanrio.

Som populærkulturelt fenomen hadde kawaii et beskjedent utspring i en fascinasjon for barnlig håndskrift av typen med sol, blomst eller hjerte over i-en på tidlig syttitall. Slike uttrykk ble imidlertid enormt populære, og ble raskt videreutviklet og kommersialisert i stor skala gjennom produktene til merkevaren Sanrio.

Etterhvert har det vokst til å bli et så stort og vidtrekkende fenomen at det gjennomsyrer nesten alle deler av japansk kultur. På 1980- og 90-tallet preget kawaii alle typer japanske produkter, fra veidelere til bankkort og manga, mens ungdomskulturen omfavnet fenomenet i form av en særegen klesstil, infantil slang, samt gester som særlig blant unge kvinner hintet om en svært tilbaketrukket, naiv og passiv holdning til omverdenen. Fremdeles kan man se ungdommer som deltar i dette 'rollespillet' i helgene, når de drar til bydeler som Akihabara og Harajuku i Tokyo for å presentere seg selv som et slags kawaii-produkt.

Superflat. Samtidig så man også at flere kunstnere begynte å kritisere utbredelsen av kawaii. Én av de mest kjente stemmene i denne sammenheng er maler og skulptør Takashi Murakami, som mener at hele fenomenet skyldes japanernes manglende oppgjør med annen verdenskrig. Murakami peker også på at de japanske myndighetenes fokus på konsum og kjøpekraft i årene etter 1945, har skapt et samfunn uten klare verdier, og mener at kawaii representerer en tilbaketrekning fra virkeligheten inn i en verden som ikke bare er barnlig, men superflat. Superflat er en estetisk kategori som kunstneren selv har definert og utgjør en vidtrekkende kritikk av alt fra japansk tradisjonell malerstil (nihonga), populærkulturelle uttrykk som anime og manga, samt kawaii.

Alt er tomhet, sier Murakami, og etterlyser dybde og mening.

Takashi Murakami fremheves som en av de tydeligste kritikerne på kawaii og en analytiker av hva dette fenomenet egentlig sier om det japanske samfunnet. Samtidig fremstår ofte hans rolle som kritiker som uklar. I flere intervjuer har han uttalt at han synes kawaii er et positivt element i Japan, som han mener består av forknytte og introverte mennesker. Murakami bruker superflat som et ironisk begrep, men har også gjort bruk av superflate, supersøte figurer til en veskekolleksjon – Superflat First Love – for Louis Vuitton, som ble en uhyre stor kommersiell suksess, i Japan, så vel som i USA og Europa.

Marerittet inntreffer. I løpet av de siste 15 årene har japanerne møtt på en god del utfordringer, som har tvunget dem til å ta et oppgjør med sitt eget forhold til omverdenen. Særlig 1995 omtales som et veiskille for den japanske bevissthet. Den 17. januar dette året opplevde Kobe et stort jordskjelv som ødela store deler av byen og drepte 6000 mennesker, og få måneder etter ble Tokyo rammet av terrorangrep utført av den religiøse sekten Aum Shinrikyo, som førte til at 12 mennesker døde og flere tusen ble alvorlig skadet.

Dermed sto japanerne ansikt til ansikt med to av de verst tenkelige mareritt, nemlig terrorangrep mot en storby og en større naturkatastrofe.

Samtidig som det er vanskelig å peke på konkrete endringer som disse katastrofene har ført til, er det interessant å merke seg at for eksempel kunsten har begynt å pirke i både tradisjonelle begreper om 'skjønnhet' og 'eleganse', så vel som japaneres kawaii-fortryllelse.

Kunsten har begynt å pirke i både tradisjonelle begreper om 'skjønnhet' og 'eleganse', så vel som japaneres kawaii-fortryllelse.

Et uttrykk som igjen er blitt populært, er maleteknikken nihonga, som Takashi Murakami har brukt som et bilde på japansk overfladiskhet ut fra dens enkle svarte strek. Blant samtidskunstnere som har tatt i bruk nihonga, blir denne streken både hedret og utfordret, for eksempel gjennom nyanser som gradvis blir lysere og dermed fungerer nettopp til å skape dybde.

Tildekkingsstrategi? Blant kunstnerne som ofte nevnes som den 'nye generasjonen', er Kumi Machida, Kenji Yanobe og Tabaimo. Som Murakami er også Kumi Machida kritisk til kawaii, uten at det er noen ambivalens å spore. Machida er særlig kjent for å utfordre det problematiske kjønnsperspektivet man finner i kawaii, som krever at kvinnen skal fremstå som en taus, passiv og søt Hello Kitty-lignende figur. Machida har flere ganger uttalt at hun gjennom hele oppveksten ble fortalt at foreldrene egentlig ville ha en sønn ettersom døtre var 'ubrukelige', og dermed følte et press om å gjøre seg selv usynlig. Og mye av samtidskunsten i Japan beskrives nettopp som en reaksjon på hvordan kawaii har fått lov til å gjennomsyre kulturen i så mange lag.

Felles for disse kunstnerne er gjerne at de tar opp det mange har hatt en mistanke om, nemlig at kawaii i bunn og grunn er en 'tildekkingsstrategi' som slett ikke innebærer noen hyllest til det barnlige, det uskyldige, det naturlige. Men at det mer enn noen annet representerer et forsøk på å legge lokk på virkeligheten.

Og i et samfunn som i løpet av det siste året har opplevd en natur-katastrofe som nesten mangler historisk sidestykke, fremstår det som tydelig at man ikke kan fornekte det som skjer rundt en, på samme måte som en ikke kan hindre et barn i å modnes.

Uansett hvor gjerne man lengter til en tilstand av renhet, uskyld og lykkelig ignoranse.