Definisjonsspørsmål. Når atomsikkerhet er temaet, kreves det klarhet i begrepene. Den amerikanske atomsikkerhetsmyndigheten NRC inndeler ikke-planlagte kjernefysiske situasjoner i to klasser, «hendelser» og «ulykker». Hendelser er uforutsette situasjoner og tekniske feil som oppstår under normal kraftverksdrift, og som ikke har ført til strålingsutslipp eller alvorlig skade på utstyr. Ulykker fører til strålingsutslipp eller alvorlig skade på kjernekraftverkets utstyr.

Den internasjonale atomskalaen INES er inndelt i nivåer fra 0 til 7 og brukes for å angi alvorligheten av kjernefysiske og radiologiske situasjoner: Nivåene 0–1 er «avvik», 2–3 er «hendelser» og 4–7 er «ulykker». Nivå 7 tilsvarer en betydelig ulykke med større utslipp av radioaktivt materiale som har stor påvirkning på omgivelsene, omfattende helse- og miljøeffekter og krever igangsettelse av planlagte og utvidede mottiltak.

Ifølge denne klassifiseringen er antallet kjernefysiske ulykker lavt, også medregnet nedsmelting i Fukushima Daiichi og Fukushima Daini. Men hvis man omdefinerer ulykke til å omfatte også hendelser som enten fører til tap av menneskeliv eller materielle skader for over 300 000 kroner, blir bildet helt annerledes.

Stort antall atomulykker. Ifølge denne definisjonen var det på verdensbasis i perioden 1952–2009 minst 99 atomulykker med skader for totalt over 115 milliarder kroner – eller mer enn én hendelse og skader for over 1,9 milliarder kroner pr. år i gjennomsnitt de tre siste tiårene. Og dette gjennomsnittet omfatter selvsagt ikke Fukushima-katastrofen.

Og sammenlignet med andre energikilder har kjernekraft forårsaket flere dødsfall enn både olje, kull og naturgass; det er bare vannkraftsdemninger som ligger over. Det har vært 57 ulykker siden Tsjernobyl-katastrofen i 1986. Bare noen få av dem hadde dødelig utfall, men de som hadde det, tok tilsammen livet av flere mennesker enn det har omkommet i kommersiell luftfart i USA siden 1982.

En annen oversikt over atomulykker tar hensyn til kostnader utover død og skade på eiendom, for eksempel skadede eller strålingsutsatte arbeidere og feil som ikke førte til avstengning eller lekkasje – ifølge denne er det dokumentert 956 hendelser fra 1942 til 2007. Og nok en oversikt dokumenterer over 30 000 uhell på kjernekraftverk bare i USA, hvorav mange med potensial for nedsmelting. Dette var i perioden fra ulykken i 1979 på Three Mile Island til 2009.

Uhellene har ikke forekommet bare på reaktoranlegg. Ved ulykker på gjenvinningsanlegget Savannah River var utslippene av radioaktivt jod ti ganger større enn ved ulykken på Three Mile Island. En brann i Gulf Uniteds anlegg i New York i 1972 forårsaket spredning av en ukjent mengde plutonium, slik at anlegget måtte stenges permanent.

Mayak og andre katastrofer. I 1957 eksploderte en lagertank med atomavfall ved Mayak-anlegget i Sør-Ural i Russland. Enorme mengder radioaktivt materiale ble spredt ut over et område på 20 000 kvadratkilometer, og 272 000 mennesker måtte evakueres. I september 1994 skjedde det en eksplosjon i forskningsreaktoren Serpong i Indonesia, fordi metangass som hadde sivet ut fra et lagerrom, ble antent da en av arbeiderne tente seg en sigarett.

Det har også skjedd ulykker mens atomreaktorer har vært avstengt for påfylling av drivstoff eller flytting av brukt atombrensel for lagring. I 1999, mens teknikere holdt på å overføre brukt brensel til tørrlagring ved Trojan-reaktoren i Oregon, oppdaget de at det beskyttende sinkkarbon-belegget hadde begynt å produsere hydrogen, noe som forårsaket en liten eksplosjon.

Dessverre er ikke ulykker på atomreaktorer og drivstoffanlegg den eneste årsaken til bekymring. Under strømstansen i nordøstlige USA i august 2003, viste det seg at mer enn et dusin atomreaktorer i USA og Canada ikke hadde ordentlig vedlikehold av de dieseldrevne reservegeneratorene. I Ontario, under strømstansen, ble det oppdaget at reaktorer som var konstruert for å koble seg fra strømnettet automatisk og holde seg i ventemodus, i stedet satte i gang full avstengning, og bare to av tolv reaktorer oppførte seg som forventet.

Som miljøadvokatene Richard Webster og Julie LeMense hevdet i 2008, «kjernekraftnæringen ... er som finansnæringen var før krisen» som brøt ut det året. «Det er mange risikomomenter som ikke blir riktig håndtert og regulert.»

Situasjonen er bekymringsfull, for å si det mildt, gitt hvor alvorlig skade én eneste ulykke kan medføre.

Nedsmelting av en 500 megawatts reaktor beliggende fem mil fra en by, kan føre til at anslagsvis 45 000 mennesker dør umiddelbart, omtrent 70 000 blir skadet og det ødelegges eiendom for nesten 100 milliarder kroner.

Enorm risiko. Et vellykket angrep eller en ulykke på kraftverket Indian Point i nærheten av New York City, noe det blir hevdet var en del av Al Qaidas opprinnelige plan for 11. september 2001, ville ha resultert i 43 700 umiddelbart omkomne, 518 000 kreftdødsfall og opprydningskostnader på nesten 12 billioner kroner.

For å sette en alvorlig ulykke inn i en sammenheng: Ifølge data i min kommende bok «Contesting the Future of Nuclear Power»; hvis ti millioner mennesker ble utsatt for stråling fra en full kjernefysisk nedsmelting (forseglingen bryter fullstendig sammen slik at den indre reaktorkjernen kommer i kontakt med luft), ville ca. 100 000 mennesker dø av akutt strålingssyke innen seks uker. Omtrent 50 000 ville oppleve akutt åndenød, og 240 000 ville utvikle akutt hypotyreose (unormalt lav hormonproduksjon i skjoldbruskkjertelen). Rundt 350 000 menn ville blitt midlertidig sterile, 100 000 kvinner ville mistet menstruasjonen, og 100 000 barn ville blitt født med kognitiv svikt. Det ville vært tusenvis av spontanaborter og mer enn 300 000 krefttilfeller lengre frem i tid.

Tilhengerne av atomenergi har gjort betydelige politiske fremskritt rundt om i hele verden de senere årene, og fremstilt det som et trygt, rent og pålitelig alternativ til fossilt brensel. Men historikken viser tydelig noe helt annet.

Kanskje tragedien som nå utspiller seg i Japan, vil sette en endelig stopp for den kjernefysiske renessansen.