Negative analyser. Forholdet mellom Kina og USA er gjenstand for stor bekymring i de skravlende klasser (bloggere, medier, politikere, internasjonale byråkrater). Analysen fremstilles vanligvis som forholdet mellom den fallende supermakten USA og det hurtig fremvoksende landet Kina. I den vestlige verden blir dette forholdet vanligvis definert negativt, og Kina blir regnet som en «trussel». Men en trussel mot hvem, og i hvilken forstand?

Noen ser Kinas fremvekst som gjenerobringen av en sentral posisjon på kloden, en sentral posisjon de en gang hadde og nå inntar på nytt. Noen ser det som noe ganske nytt, nemlig som Kinas nye rolle i de skiftende geopolitiske og verdensøkonomiske relasjonene i det moderne verdenssystemet.

Uklart forhold. Siden midten av det 19. århundret har relasjonen mellom de to landene vært ubestemmelig. På den ene siden begynte USA den gang å utvide sine handelsruter til Kina. De begynte å sende kristne misjonærer. Ved begynnelsen av det 20. århundret proklamerte USA sin åpen dørpolitikk, som var mindre rettet mot Kina enn mot europeiske makter. USA ville ha sin del av krigsbyttet. Men like etterpå deltok de sammen med andre vestlige land i nedkjempingen av Boxer-opprøret, som var rettet mot imperialistiske utlendinger. Og hjemme i USA forsøkte den amerikanske regjeringen (og amerikanske fagforeninger) å hindre kinesisk innvandring til USA.

På den annen side var det en viss motvillig respekt for kinesisk sivilisasjon. Det fjerne Østen (Kina og Japan) ble det foretrukne området for misjonsarbeid, rangert over India og Afrika, begrunnet med antagelsen om at Kina var en «høyere» sivilisasjon.

Det kunne også hatt noe å gjøre med at hverken Kina eller Japan var direkte kolonisert i noen særlig grad, og at det dermed ikke fantes noen europeisk kolonimakt som var ute etter å reservere sine kolonier for egne borgere og interesser.

Etter den kinesiske revolusjonen i 1911 ble nasjonalistlederen Sun Yat-sen, som hadde bodd i USA, en sympatisk figur i amerikansk debatt. Og da annen verdenskrig brøt ut, ble Kina regnet som en alliert i kampen mot Japan. Faktisk var det USA som insisterte på at Kina skulle få fast plass i FNs sikkerhetsråd. Men da det kinesiske kommunistpartiet erobret Fastlands-Kina og opprettet Folkerepublikken Kina, så det riktignok ut til at Kina og USA skulle bli bitre fiender. I Koreakrigen var de på hver sin side, og det var Kinas aktive militærdeltagelse på nordkoreansk side som sørget for at krigen endte opp i en fastlåst situasjon.

Da annen verdenskrig brøt ut, ble Kina regnet som en alliert i kampen mot Japan. 

Likevel gikk det relativt kort tid før president Richard Nixon dro på sin berømte reise til Beijing, møtte Mao Zedong, og i realiteten etablerte en allianse mot Sovjetunionen. Den geopolitiske verden syntes å ha blitt snudd opp ned. Som en del av avtalen med Kina, avbrøt USA sine diplomatiske forbindelser med Taiwan (skjønt de fortsatte som garantist mot kinesisk invasjon over stredet). Og da Deng Xiaoping ble Kinas leder, gikk landet inn i en prosess med langsom åpning for markedsoperasjoner og integrering i handelsstrømmene i den kapitalistiske verdensøkonomien.

Sovjets fall endret lite. Sovjetunionens sammenbrudd gjorde enhver form for kinesisk-amerikansk allianse mot Sovjet overflødig, men forholdet mellom de to landene endret seg egentlig lite. Forholdet ble vel egentlig tettere. Situasjonen verden nå befinner seg i, er at Kina har et betydelig overskudd på betalingsbalansen med USA. Mye av dette investerer de i amerikanske statsobligasjoner, og garanterer dermed for den amerikanske regjeringens fortsatte evne til å bruke enorme ressurser på sine mange militære aktiviteter rundt om på kloden (og særlig i Midtøsten), samt til å være en god kunde for kinesisk eksport.

Fra tid til annen er retorikken som den ene regjeringen bruker om den andre litt hard, men langt unna retorikken fra den kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen. Likevel er det ingen vits i å legge for mye vekt på retorikk. I globale spørsmål er retorikkens primære hensikt vanligvis politisk effekt i eget land, heller enn å gjenspeile den sanne politikken overfor landet retorikken tilsynelatende er rettet mot.

Det er ingen vits i å legge for mye vekt på retorikk.

Handling betyr mer enn ord. Man bør legge mer vekt på de to landenes handlinger. Legg merke til følgende: I 2001 (like før 11. september) kolliderte et kinesisk og et amerikansk fly like utenfor øya Hainan. Det amerikanske flyet hadde trolig spionert på Kina. Enkelte amerikanske politikere krevde militær respons. President George W. Bush var ikke enig. Han ba kineserne mer eller mindre om unnskyldning, og klarte dermed å få tilbake flyet og de 24 amerikanske flysoldatene som var tatt til fange.

I USAs mange forsøk på å få FN-støtte til ulike operasjoner, har kineserne ofte reservert seg, men de har sjelden lagt ned veto mot en resolusjon støttet av USA (resolusjonen mot Syria, hvor Kina og Russland la ned veto i FNs sikkerhetsråd 4. februar, er imidlertid et eksempel på dette, red.anm.). Forsiktighet på begge sider har vært den foretrukne handlingsmåten, til tross for retorikken.

Så hvor står vi nå? I likhet med alle nåtidens stormakter har Kina en mangefasettert utenrikspolitikk der de involverer seg i alle deler av verden. Spørsmålet er hva landets prioriteringer er. Jeg tror at forholdet til Japan og de to koreanske statene har førsteprioritet. Kina er sterkt, ja, men blir umåtelig mye sterkere hvis det skulle bli en del av en nordøstasiatisk konføderasjon.

Kina er sterkt, ja, men blir umåtelig mye sterkere hvis det skulle bli en del av en nordøstasiatisk konføderasjon.

Ut med dollar. Kina og Japan trenger hverandre, først og fremst som økonomiske samarbeidspartnere og dernest for å sikre at det ikke oppstår noen form for militær konfrontasjon. Til tross for sporadisk oppblussing av nasjonalisme har landene vært i tydelig bevegelse i denne retningen.

Det siste trekket er en felles beslutning om å handle med hverandre i sine egne valutaer og kutte ut bruken av dollar, noe som vil beskytte dem mot stadig hyppigere svingninger i dollarkursen. Videre overveier Japan usikkerheten forbundet med at USAs militære beskyttelse kanskje ikke varer evig, derfor trenger japanerne å komme overens med kineserne.

Sør-Korea står overfor de samme dilemmaene som Japan, samt det vanskelige problemet med hvordan man skal håndtere Nord-Korea. For Sør-Korea er Kina den avgjørende begrensningen på nordkoreanerne. Og for Kina vil ustabilitet i Nord-Korea utgjøre en overhengende trussel mot egen stabilitet. Kina kan overfor Sør-Korea spille den rollen som USA ikke lenger kan. Og i de vanskelige, men nødvendige, justeringene i samarbeidet mellom Kina og Japan, kan Sør-Korea (eller et antatt forent Korea) spille en avgjørende balanserende rolle.

Når det gjelder USAs oppfatning av denne utviklingen, er det ikke rimelig å anta at de prøver å avfinne seg med en kommende nordøstasiatisk konføderasjon?

Man kan jo analysere USAs militære styrkeoppvisning i Nordøst-, Sørøst- og Sør-Asia som noe annet enn en reell militær posisjon, men snarere et forhandlingsknep i det geopolitiske spillet som vil utspille seg gjennom det neste tiåret.

© 2012 Immanuel Wallerstein – distribuert av Agence Global.