Milde protester. I fjor vår var det mindre protester også i Algerie, men demonstrantene ble aldri mange nok og de fikk aldri like stort gjennomslag som i nabolandene. De krevde også sin presidents avgang og frie valg, men algeriere flest frykter at kaos, vold og ustabilitet som i nabolandene, kan lede til ny, blodig borgerkrig. Dette har bidradd til å holde mange tilbake fra å engasjere seg i demonstrasjoner mot regimet, selv om misnøyen er stor, og erkjennelsen av at den politiske frihet er begrenset, er unison.

På spørsmål om den arabiske vårens muligheter i Algerie svarer imidlertid både unge og gamle at de først og fremst ønsker fred: «Jeg forsvarer ikke makthaverne her i landet eller unnskylder deres feil. Friheten har sine begrensninger, og det er de militære som bestemmer, i siste instans. Men vi har gratis utdannelse og helsestell og relativt høy levestandard. Du finner knapt noen her som ikke tør si sin mening, og avisene er ikke redde for å kritisere makthaverne», sa politikkstudent Rana Idrich da.

«I 1988 gjorde algerierne opprør og ble møtt med skudd fra vår egen hær. Omtrent like mange døde da som under Tunisias revolusjon. Og vi fikk reformer av det politiske systemet, slik andre arabiske lands befolkning krever nå.»

Oppnådd mye. Det at det allerede har vært et opprør mot ettpartistyre og diktatur i Algerie, er sentralt. I dag nyter algerierne godt av de endringer som kom etter 1988-opptøyene, og mange mener derfor at de allerede har oppnådd det tunisiere og egyptere gjennomførte sine revolusjoner for å oppnå. Samtidig er de seg bevisst den høye prisen omveltningene for 24 år siden fikk: Opprøret banet også indirekte vei for det mørke tiåret med borgerkrig.

Valget av den politiske veteranen og de militæres kandidat Abdelaziz Bouteflika til president i 1999 markerte starten på en nasjonal forsoningsprosess. Fra 2002 var det omsider slutt på bombeangrepene og at hele familier fikk strupen skåret over mens de sov i sitt hjem. Rapporter om utrolig brutalitet, både fra de islamistiske opprørernes og de militæres side, hadde da vært en del av algeriernes hverdag i ti år. Helt over var det dog ikke; islamistene reorganiserte seg som terrorgrupper med lojalitet til Al-Qaida, men er i de senere årene svekket når det gjelder mulighetene for aksjoner på algerisk territorium.

Algeries myndigheter har tatt grep for å bevare roen. Politiet har stanset enhver demonstrasjon mot regimet, stort sett uten å bruke unødvendig makt og vold, noe som kunne ha provosert frem større protester. Økonomiske tiltak som blant annet har redusert prisen på viktige matvarer, og politiske reformer, inkludert opphevelsen av unntakstilstanden som hadde vart i 19 år, har roet situasjonen noe, skriver Foreign Policy. De siste ukene har det likevel vært stadig flere demonstrasjoner, i hovedsak blant unge arbeidsløse i byer som Laghouat, Skikda og Ourgla i landets olje- og gassregioner. Demonstrantene krever sin del av landets olje- og gassinntekter i form av arbeidsplasser. 8. januar ble demonstrantene dessuten støttet av en generalstreik. I mai vil det bli holdt parlamentsvalg, og myndighetene har lovet at det vil bli fritt og rettferdig. Mange frykter imidlertid at det militære vil gripe inn dersom islamistpartiet gjør et for godt valg. Sist gang de militære grep inn, førte det til borgerkrig.

Misnøye. Likevel kan det vise seg at de få, men standhaftige demonstrantene kan få rett. For selv om Algerie er kommet lenger i å tillate opposisjon og pressefrihet, finnes den samme misnøyen med mangel på innflytelse over eget liv, arbeidsledighet, bolignød og mangel på en fremtid som har fått ungdom i andre arabiske land til å «bryte gjennom fryktens mur», for å si det med et begrep mange unge egyptere har brukt.

Fordi erfaringene fra borgerkrigen skremmer, er det ikke mange som er villige til å risikere vold og ustabilitet i håp om varig, positiv forandring.

Men at en slik situasjon kan endre seg, viser erfaringene fra de land der det arabiske opprøret pågår eller allerede har gitt resultater.

En lengre versjon av denne saken ble første gang publisert i Aftenposten 14. mai 2011. Oppdateringer av Aftenposten Innsikt-redaksjonen.