Folkepoesi. Navnet har en egen aura: Brødrene Grimm er uløselig knyttet til «urscener» alle kjenner til: Frosken som blir en prins, den onde stemoren som vil forgifte Snøhvit, den mørke skogen der Hans og Grete går seg vill.

Jacob og Wilhelm Grimm, bibliotekarene fra Kassel som senere ble professorer i Göttingen og Berlin, var barn av sin tid. «Folkeånden», het det i romantikken, speilet seg i den forfatterløse folkediktningen. Og for de to unge brødrene handlet det til å begynne med om å søke «poesiens evige kilde», og derigjennom opphavet til den nasjonale kulturen.

Mens datidens kiosklitteratur, det litterære underholdningseventyret om gode feers bedrifter, utfordret den muntlige fortellerinstitusjonen, lette brødrene i barokkromaner, i gamle håndskrifter og trykk etter eventyraktige historier som kunne spores til en folkelig fortellertradisjon. At Napoleon tok politisk kontroll over store deler av det tyske området og reduserte Tyskland til «et geografisk begrep», utløste dessuten en viktig intellektuell energi i samtiden. Brødrene Grimm kjente seg kallet til å samle «folkepoesier» og andre gammeltyske «minnesmerker».

Sjangerbevisst. Mange litterater svermet for folkediktingen, men Jacob Grimm bemerket at forskningen på området bar preg av «unøyaktighet og ufullstendighet». Etter systematisk å ha sammenlignet gammeltyske, nordiske, antikke og indiske eventyrfortellinger, kunne den vitenskapelige veiviseren påvise tallrike sammenfall mellom dem. Brødrene Grimm fikk øye på eventyrenes internasjonale karakter: «Det blir stadig klarere hvordan folkene virker på hverandre og gjensidig meddeler hverandre», skrev Wilhelm Grimm om kjerneinnholdet i eventyrene året før førsteutgaven kom ut. Eventyrmotivene og karakterene var slett ikke urtyske.

Brødrene Grimm fikk øye på eventyrenes internasjonale karakter.

I tillegg til å skille folkeeventyrene fra de litterære kunsteventyrene, slik vi kjenner dem fra H.C. Andersens penn, trakk Grimm-brødrene også opp grensen mellom eventyr og sagn: «Eventyret er mer poetisk», slo Wilhelm fast, «sagnet mer historisk». I motsetning til eventyret er det nettopp bindingen i tid og rom som forhindrer sagnet fra «å være hjemmehørende overalt». Rottefangeren fra Hameln er blant sagnene som ble allemannseie takket være Grimm-brødrenes arbeid. Dessuten skulle kunsten finne tallrike motiver i sagnsamlingen. Det samme var tilfellet med det senere storverket om tysk mytologi: Wagners «Ring der Niebelungen» ble unnfanget i Wagners møte med denne boken.

Engelsk suksessoppskrift. Førsteutgaven av brødrene Grimms eventyr var utstyrt med filologiske anmerkninger, og opprinnelig tenkt som et vitenskapelig verk. Men den solgte dårlig og ble dessuten kritisert for umoral. I Wien ble eventyrene kalt «overtroiske», av alle ting, og opptrykk ble forbudt.

Til en sterkt omarbeidet annenutgave i 1819 renset Wilhelm fortellingene både for eksplisitte voldsscener og altfor tydelig erotikk. Men først med en mindre tredje utgave i 1825 kom det store popularitetsgjennombruddet. Den besto av 50 eventyr, en tredjedel av annenutgaven. Utvalget baserte seg på den engelske pangsuksessen «German popular stories», en av de første oversettelsene av brødrene Grimms eventyr, en billig og hendig utgave som kom i tre opplag allerede det første året.

Rundt en tredjedel av de i alt 200 eventyrene brødrene ga ut, stammer direkte fra litterære kilder. Flertallet av fortellingene tilskrives muntlige informanter, og blant disse var praktisk talt alle fra brødrenes hjemtrakter. I all hovedsak var informantene kvinner fra borgerskapet, de fleste av hugenottslekt, og eventyrene de fortalte, viste seg stort sett å ha sin opprinnelse i gamle franske samlinger. Blant informantene er det bare én mann som utmerker seg, en pensjonert dragoneroffiser som i en original stil forsynte brødrene med en håndfull særegne eventyr.

Skapte eventyrspråket. Ved siden av det enestående fiksjonsuniverset var det fremfor alt Wilhelm Grimms språklige bearbeiding som forklarte eventyrbokens suksess. I håndskriftsamlingen fra 1810, forelegget for førsteutgaven, lyder Jacob Grimms innledning til det første eventyret, det om Froskekongen, slik:

«Kongens yngste datter gikk ut i skogen og satte seg ved en kjølig brønn. Der tok hun frem en kule av gull og begynte å leke med den, men plutselig trillet den ned i brønnen.»

Av slike narrativt sparsommelige forløp skulle Wilhelm komme til å forme et selvstendig og umiskjennelig eventyrspråk, gi fortellingene en egen tone og en enhetlig fortellerstruktur. I «sistehåndsutgaven» fra 1857, to år før han døde og lenge etter at han hadde fått eneansvaret for «Barne- og huseventyrene», lyder Wilhelms versjon slik:

«I riktig gamle dager, da ønsker ennå gikk i oppfyllelse, levde det en konge som hadde mange vakre døtre. Men den yngste var så vakker at selv solen, som hadde sett mye, undret seg når den skinte i ansiktet hennes. Like ved slottet lå det en stor, mørk skog, og under en gammel lind i skogen var det en brønn. Når det var riktig varmt, gikk kongsdatteren ut i skogen og satte seg på kanten av den kjølige brønnen, og om hun kjedet seg, tok hun frem en kule av gull som hun kastet opp i luften og fanget igjen. Det var den morsomste leken hun visste. Nå hadde det seg slik at en gang kongsdatteren kastet gullballen i været, glapp den for henne. Den falt på bakken og trillet ned i vannet.»

Inspirasjon. Barne- og huseventyrenes suksess var til stor inspirasjon for andre eventyrsamlere i Europa. Men ikke alle hadde hatt samme tilgang til boksamlinger og vitenskapelig engasjerte nettverk som brødrene Grimm.

I 1842 kom førsteutgaven av Asbjørnsen og Moes «Norske folkeeventyr» ut. Peder Christian Asbjørnsen sendte samlingen til «Deres Höyvelbaarenheed» Jacob Grimm for kommentarer, og beklaget at han og «min venn Moe» ikke hadde anledning til å sette de norske eventyrene inn i en internasjonal sammenheng – «thi vort Universitetsbibliotek har ikke meget at byde i denne Retning».

Brødrene Grimm inspirerte også på det politiske plan. I 1837, etter at Hessens nye konge hadde vraket den franskinspirerte grunnloven og satt kongedømmets demokratiske utvikling tiår tilbake, undertegnet syv av professorene ved universitetet i Göttingen en protest mot den reaksjonære monarken. Blant de syv var Jacob og Wilhelm Grimm. Avskjediget for «høyforrædersk tendens», men hyllet i progressive miljøer over hele Tyskland, måtte brødrene finne nytt virke, og året etter tok de på seg sin største oppgave noensinne: å skrive den første store tyske ordbok.

Brødrene Grimm inspirerte også på det politiske plan. 

Brødrene ble ansporet ikke bare av filologiske, men også av kulturpolitiske motiver: det tyske språkområdet behøvde et felles referanseverk. Forleggeren berammet prosjektet til optimistiske ti år, men brødrene Grimms verk, selve bibelen blant tyske ordbøker, kom ut i sin helhet for første gang i 1971. Grimm-brødrene hadde da stått for en tolvtedel av den ferdige ordboken, men vist vitenskapelig og stilistisk vei for dem som tok over arbeidet. Thomas Mann betraktet Grimms ordbok som langt mer enn et oppslagsverk, «den er en lektyre jeg kan hengi meg til i timevis».

Thomas Mann betraktet Grimms ordbok som langt mer enn et oppslagsverk, «den er en lektyre jeg kan hengi meg til i timevis».

Arbeidets frukt. Samme år som eventyrene kom i en sterkt revidert annenutgave, presenterte Jacob Grimm første bind av sin Tyske Grammatikk. «Språkets naturhistorie» ble forlagssuksessen kalt, og var en sammenligning av samtlige germanske språk og deres historiske utvikling. En rekke grammatiske begreper kan føres tilbake til dette banebrytende verket, hvor også grunnlaget for den moderne lydlæren og for etymologien, læren om ordenes opprinnelse og betydningsforskyvning innenfor det som nå kalles de indoeuropeiske språk, ble lagt. Først med brødrene Grimm ble læren om språk for alvor en vitenskap.

Sensommeren 1863 hadde Jacob kommet til bokstaven F i ordboken og arbeidet med å avslutte anmerkningene til ordet «frukt». «Med dette ordet», står det i kjempeordbokens eneste fotnote, «skulle Jacob Grimm for alltid legge ned sin fjærpenn».

Historien om brødrene Grimm er historien om to brødre som delte et livslangt arbeidsfellesskap og en eventyrlig akademisk karrière.

Kilder: Hans-Georg Schede: «Die Brüder Grimm», Heinz Rölleke; «Die Märchen der Brüder Grimm – eine Einführung», Ernst Schmidt: «Briefwechsel Brüder Grimm mit nordischen Gelehrten», Turid Opsahl (red): «Den store eventyrboka»