Apokalyptisk rush. I 1958 legger en skoleklasse en tidskapsel ned i jorden. Femti år senere åpnes denne av ivrige skolehender, og en gutt blir stående igjen med en liste med nummer som ser ut til å inkludere datoen og antall døde for alle katastrofer som har inntruffet siden tidskapselen ble gravd ned. Ting tyder på at numrene utgjør en form for advarsel. Snart er det bare én dato igjen, og den kan vise seg å være den aller siste...

Dette korte avsnittet beskriver handlingen i den apokalyptiske thrilleren «Knowing». Mens 2008 brakte med seg bebudelser om endetid i form av filmer som «Cloverfield», «The Happening» og «The Day the Earth Stood Still», brakte 2009 enda flere varslinger om armageddon via storsatsninger som «Knowing», «9», «2012», «The Road», samt TV-serier som «Fringe», «Lost» og «Heroes». Men hvorfor dette fokuset på jordens endelikt? Er vi virkelig så fascinert av tanken på vår egen undergang?

Noen røster hevder at det er nøyaktig her årsaken ligger, og tilskriver interessen for apokalyptisk film med at mange faktisk tror at vi nærmer oss verdens ende. Både dommedagsprofeten Nostradamus og mayaindianerne pekte på 2012 som et årstall hvor vår sivilisasjon vil møte veggen. De siste årene er det blitt skrevet en mengde bøker om hvordan mayaenes kalender vil fullføre det som er kjent som ’den lange nedtellingen’ den 21. desember 2012, og i «Apocalypse 2012» (2008) viser Lawrence Joseph til en rekke tegn som beviser riktigheten av denne profetien, som for eksempel tsunamier, jordskjelv, strandede hvaler og endringer i Golfstrømmen.

En apokalyptisk kultur. Men er det virkelig slike spådommer om at verden er i ferd med å nå sin slutt som gjør at vi ser alle disse apokalyptiske filmene og TV-seriene? At noen foreslår en konkret dato for armageddon er ikke noe nytt fenomen. Både 1533, 1666 og 1700 er tidligere blitt utpekt som tidspunkt for verdens undergang, og mange av romantikkens poeter var rimelig overbevist om at den franske revolusjonen representerte begynnelsen på slutten.

Så før vi begynner å hamstre hermetikk, kan vi stille spørsmålet om apokalypse nødvendigvis er synonymt med undergang og utslettelse. I motsetning til oss oppfattet nemlig ikke mayaene tiden i et rettlinjet, men et syklisk perspektiv, noe som har fått mange til å lese 2012-profetien som et bud om omveltning heller enn undergang.

En lignende modifisering ligger i ordet apokalypse, som opprinnelig kommer fra gresk og betyr ’å løfte et lokk eller et slør’. Det vil si at apokalypse er knyttet opp mot en utforskning av det som er skjult eller de underliggende mekanismene som styrer både samfunn og mennesker.

I dette perspektivet kan det også være interessant å se på apokalyptisk film og litteratur. Vitenskapsfolk har gjennom alle tider pekt på at hovedgrunnen til at vi leser bøker og, i annen omgang, ser film, er at fortellingen har den funksjonen at den ordner fortid, nåtid og fremtid sånn at det som i seg selv er forvirrende, uorganisert og komplekst fremstår som strukturert og forståelig.

En del av virkeligheten som fremstår som spesielt kaotisk og formløs er kriser. Ordet krise stammer fra det greske krisis og kan oversettes som ’plutselig forandring’ eller ’avgjørende vending’. Det har dermed mye til felles med apokalypse, i dets opprinnelige betydning.

Og hvis det er noe vår tid har nok, av er det kriser. Bare siden sommerferien har det oppstått en rekke situasjoner som karakteriseres på denne måten. Vi klarer ikke å komme oss gjennom en eneste dag uten å bli konfrontert med avgjørende forandringer som fører til boligkrise, finanskrise, miljøkrise, matkrise, samt alvorlige kriser i Kongo og Gaza. Om det 20. århundret er blitt omtalt som tidsepoken for de største krisene, ser det ut som vårt eget hundreår er godt i gang med å overgå dette.

Mens mediene prøver å peke på mønsteret som tilsynelatende har skapt disse forskjellige konfliktene og plutselige forandringene, kan de ikke tilby oss noen fortellinger som skaper en meningsfull orden. Resultatet er at vi blir redde. Og det er denne redselen som i stor grad fungerer som en grunnvoll for den apokalyptiske teksten.

Filmer og bøker som tar for seg verdens ende i form av invasjon fra verdensrommet eller en grufull pandemi, fungerer som en utforskning av frykt. Og frykten dominerer hele vår vestlige kultur. I forbindelse med feiringen av at fryktens mester, Edgar Allan Poe, ville ha blitt 200 år i 2009, uttalte Nikolai Frobenius at vi lever i en ’fryktkultur’. Det samme ordet brukte Ingrid Betancourt for å beskrive samfunnet hun kom tilbake til etter å ha bli befridd fra FARC-geriljaen.

Filmer og bøker som tar for seg verdens ende i form av invasjon fra verdensrommet eller en grufull pandemi fungerer som en utforskning av frykt. 

Age of Anxiety. Men mens frykt er en følelse som forholder seg til et konkret objekt, er atmosfæren som ligger som et lokk over hele den vestlige verden kanskje bedre beskrevet som angst? For over 60 år siden formulerte den britiske lyrikeren W. H. Auden frasen Age of Anxiety for å beskrive sin egen samtid. Ifølge Auden ble følelsene av frykt og terror som preget krigens dager, omformulerte til en mer snikende og uhåndterlig følelse av angst i perioden som fulgte etterpå.

Mens angst evolusjonært sett har vært en viktig funksjon for overlevelse og en normal reaksjon på ytre trusler, fremstår denne angsten mer som en kollektiv psykisk lidelse. Denne angsten er redselen for at trygghetsbærende elementer som hjem, familie, pensjon og sparepenger plutselig skal forsvinne, og er blitt mer og mer akutt i løpet av de siste ti årene hvor grusomme kriger, terrorhandlinger og overgrep har rykket stadig tettere innpå oss.

Dermed ser vi blant annet at den apokalyptiske teksten ofte sentreres rundt kjernefamilien. Filmer som «Signs», «Independence Day», «The Day the Earth Stood Still» og «Knowing» har alle familien som handlingsbærende element. Det er familien som må reddes, og det er familien, med et og annet kjæledyr, som i siste instans vil redde verden. Her ser vi et klart eksempel på hvordan disse tekstene iscenesetter kulturens kollektive angst.

Et annet bilde på hvordan man ordlegger seg i ’fryktkulturen’ finnes i referanser til den amerikanske administrasjonens håndtering av krisen som har preget USA siden 9/11. Når FBI-agentene i TV-serien «Fringe» omtaler massedøden på et passasjerfly som en ’terroristhandling’ er dette et eksempel på hvordan det amerikanske samfunnet prøver å omformulere borgernes følelse av angst til noe håndterbart.

Tanken bak er at hvis man kaller det man ser for terrorisme, finnes det en konkret fiende som vi kan frykte og nedkjempe. Men etter 9/11 har vi sett at begrepet ’terrorisme’ er et tveegget sverd. Filmer som «In the Valley of Elah» (2007) viser oss et samfunn som er i krise nettopp fordi fiendebildet man innprentes ikke har noen forankring i virkeligheten. I denne filmen har familien allerede gått i oppløsning, og vi presenteres dermed for en postapokalyptisk virkelighet hvor den absolutte katastrofen har inntruffet, og det eneste man kan gjøre er å plukke opp bitene.

Postapokalypse. I denne sammenhengen er det også interessant at mange av storfilmene som presenteres i 2009 nettopp er postapokalyptiske.

I filmer som Tim Burtons «9» og Roland Emmerichs «2012» ligger ikke trusselen i en forestående undergang. Disse filmene viser en verden som allerede har gått under og fokuserer heller på hva som skjer etterpå. Dette gjelder også filmatiseringen av Cormac McCarthys kritikerroste roman «Veien» («The Road», 2006), hvor far og sønn beveger seg i et landskap som er nærmest tilintetgjort av det som ser ut til å være en økologisk katastrofe.

I denne typen tilværelse, hvor det hverken finnes husdyr, butikker, mat eller vann, er det alles kamp mot alle, og fokuset ligger kun på den mest basale form for overlevelse. Likevel ser vi en familie som er noenlunde intakt, og faren gir heller ikke opp, men gjør alt han kan for å holde katastrofen så langt unna sønnen som mulig.

Håpet som dermed preger «Veien», og som også avslutter romanen, er en nøkkel her. For mens apokalypsen har ødelagt absolutt hele samfunnet og også menneskeligheten til en del av de overlevende, klarer den lille familien å holde frykten og angsten på avstand. Dermed sikrer de også menneskehetens overlevelse.

I denne sammenheng er det interessant å henvise til filmatiseringen av en annen sivilisasjons apokalypse. Mel Gibsons mytiske mesterverk «Apocalypto» (2006) beskriver mayasivilisasjonens undergang med påstanden om at ’en stor sivilisasjon blir ikke beseiret fra utsiden før den har ødelagt seg selv fra innsiden’. Og om historikere mener at mayaenes utmagring av naturen var årsaken til deres endelikt, utforsker «Apocalypto» muligheten for at den egentlige årsaken var en dypereliggende angst. Allerede i begynnelsen forteller stammens vismann til hovedpersonen, Jaguarpote, at det å konfrontere og beseire sin egen frykt er nødvendig hvis man skal overleve. Og det er dette som blir nøkkelen når Jaguarpote skal redde nettopp seg selv og sin egen familie. De overlever mens vi samtidig ser hvordan resten av sivilisasjonen går til grunne, ikke minst på grunn av frykten for sin egen undergang.

I boken «A Brief History of Anxiety» (2008) sier Patricia Pearson at én av grunnene til at vi finner det vanskelig å hanskes med angsten, er at vi mangler ritualer som kan bekjempe den. Som et eksempel peker Pearson på aftenbønn som ett av de tradisjonelle redskapene mot angst som i stor grad har forsvunnet fra vår kultur. Det er vanskelig å underslå at det er om kvelden den helst kommer snikende.

En av grunnene til at vi finner det vanskelig å hanskes med angsten, er at vi mangler ritualer som kan bekjempe den.

På samme måte som våre forfedre var mest ubeskyttede mot fare om natten, er natte det tidspunktet i døgnet da vi mest sannsynlig setter oss opp i sengen og legger planer for å lage økologisk grønnsaksåker i hagen eller fylle kjelleren med vannflasker og nødproviant. Det er ingen tid på døgnet at enden virker så nær som akkurat da. Men uansett hva vi gjør vil apokalypsen komme når vi minst venter den. Det eneste vi egentlig kan gjøre i mellomtiden er å prøve å se vår egen angst i hvitøyet.

Da vil undergang kanskje kunne omformuleres til oppvåkning?