Problematisering av virkeligheten. Regissør Spike Jonze er kjent for filmer som alle problematiserer virkelighetens vesen på en eller annen måte, og dette ser vi også i hans siste film «Her», som finner sted i fremtidens Los Angeles hvor hovedperson Theodore (Joaquin Phoenix) lever av å forfatte personlige brev for folk som ikke har tid til å skrive dem selv.
Selv har han isolert seg etter bruddet med sin kone (Rooney Mara) og sliter med å komme over ensomheten og en følelse av fremmedgjorthet. Forandringen inntrer når han skaffer seg det avanserte operativsystemet «Samantha» (Scarlett Johansson), som er utviklet til å fylle alle behov slik at det både organiserer hverdagen og fungerer som en samtalepartner, venn og, etterhvert, kjæreste.
Menneske og nesten-menneske. Samtidig som utforskningen av relasjoner mellom menneske og maskin synes særlig aktuelt i vår egen digitaliserte kultursfære, går interessen for slike forhold langt tilbake i tid. Referanser til automatos (av gresk «tenke eller handle selv») finnes i både greske, kinesiske og islamske middelaldertekster, og i renessansen lyktes Leonardo da Vinci i å skape en menneskelignende automaton, mens filosofen René Descartes lanserte tanken om at våre fysiske liv ligner en mekanisk prosess.
Etter den industrielle revolusjonen ble forholdet mellom menneske og maskin stadig mer komplisert, samtidig som tanken om å utvikle kunstig intelligens ble stadig mer pirrende.
Etter den industrielle revolusjonen ble forholdet mellom menneske og maskin stadig mer komplisert, samtidig som tanken om å utvikle kunstig intelligens ble stadig mer pirrende. Etter Den annen verdenskrig skjedde det en rivende teknologisk utvikling på området, og i denne perioden utviklet også Alan Turing den såkalte Turing-testen, en adferdstest hvorigjennom man skal kunne bedømme maskinens intelligens. Testen går ut på at et menneske kommuniserer med en datamaskin og et annet menneske kun ved hjelp av tastatur og skjerm, helt til det lar seg avgjøre hvilken av deltagerne som er maskin.
Men mens man har klart å utvikle datamaskiner som er intelligente på visse områder, som for eksempel IBMs Deep Blue, som i 1996 (og igjen i 1997) slo Garry Kasparov i sjakk, er det så langt ingen som har passert Turing-testen.
Drømmer androider om elektriske sauer? De stadige teknologiske gjennombruddene inspirerte også mange forfattere og kunstnere, og særlig innenfor science fiction-sjangeren. I Philip K. Dicks roman «Do androids dream of electric sheep?» («Drømmer androider om elektriske sauer?», 1968) presenteres vi for et fremtidssamfunn hvor man har skapt så avanserte androider («replikanter») at det er umulig å se forskjell på dem og menneskene. I frykt for hva de kunstige vesenene kan finne på, forbyr myndighetene dem på jorden. Her jaktes de på av spesialtrente politifolk og avsløres gjennom en prøve som ligner på Turing-testen, og som avslører manglende emotive og empatiske trekk.
Til tross for disse testene er det ofte vanskelig å avgjøre om et individ er replikant eller ikke, og Dick er særlig interessert i å utforske konsekvensene av å produsere kunstig intelligens som ligger så nær opptil menneskeheten at det knapt er mulig å finne forskjeller. Karakteren Rachel Rosen (Sean Young) er ikke engang klar over at hun selv er replikant før politimann Rick Deckard (Harrison Ford) avslører at alle minnene hennes er implantater, og skillelinjene mellom menneske og kyborg blir stadig mer utydelige og ambivalente i boken. Samtidig som det ikke er tillatt å ha seksuelt samkvem med replikanter, inngår Deckard i et forhold med Rachel, og i Ridley Scotts filmatisering «Blade Runner» (1982) antydes det at også Deckard egentlig er en replikant.
Hva blir effekten av å lage vesener som representerer alt det som vi setter aller høyest, men ikke selv klarer å leve opp til?
I filmer som «Aliens» (1986), «A.I.» (2001), «Minority Report» (2002) og «Matrix»-trilogien (1999–2003) presenteres vi for lignende problemstillinger, og her møter vi også kunstige mennesker som fremstår som suverent empatiske, åndelige og kjærlighetsfulle, og som dermed indirekte fungerer til å trekke vår egen menneskelighet i tvil. Hva blir effekten av å lage vesener som representerer alt det som vi setter aller høyest, men ikke selv klarer å leve opp til?
Mennesker og teknologi. Dette siste temaet er også sentralt i Jonzes nye film «Her». Operativsystemet «Samantha» representerer alt det Theo ikke fant i sin ekskone, og når han på et tidspunkt uttaler at han aldri har elsket noen slik han elsker henne, er svaret «me too. Now we know how».
Men «Samantha» er et Pygmalion-prosjekt i den forstand at hun er tilpasset profilen Theo har laget ved å svare på en rekke spørsmål om seg selv. Dette er et ekko av nettdatingtjenestenes omfangsrike spørreskjema, men i motsetning til disse nettstedene finnes det ikke et menneske bak stemmen. Theos fortsatte ensomhet skinner tydelig gjennom flere steder i filmen, som når han midt på natten uttaler at han skulle ønske han kunne holde rundt «Samantha», og hun svarer ham ved å igangsette en form for telefon-sex.
Theos fortsatte ensomhet skinner tydelig gjennom flere steder i filmen, som når han midt på natten uttaler at han skulle ønske han kunne holde rundt Samantha, og hun svarer ham ved å igangsette en form for telefon-sex.
«Samantha» er dermed både nærvær og fravær på samme tid, og bringer i så måte frem assosiasjoner til Samuel Becketts teaterstykke «Krapps siste spole» (1958), hvor en aldrende mann sitter og hører på et lydbåndopptak spilt inn av ham selv tredve år tidligere. Gjennom maskinen får Krapp muligheten til å oppleve nærværet av en stemme som både er kjent og fremmed, og som både er nærværende og fraværende.
En lignende ambivalens ser vi også i «Her», hvor «Samantha» både fyller en rekke behov hos hovedpersonen og bringer til overflaten eksistensielle og dypt menneskelige lengsler som ikke lar seg fylle. Filmkritiker Tom Shone i den britiske avisen The Guardian mener at Jonze i bunn og grunn viser at teknologien slett ikke har hjulpet oss til noe som helst, men heller har redusert oss til spedbarnlignende vesener som ligger godt innpakket i høyteknologiske kokonger, isolert og fremmedgjort fra omverdenen.
Freud argumenterte i sin tid for at all teknologi er en utvidelse av det menneskelige. Teknologien fjerner våre begrensninger, sa Freud, og gjør mennesket mer lik Gud. Dette utsagnet kan diskuteres, men det som i hvert fall er sikkert er at grensene mellom mennesket og teknologien blir stadig mer utydelige og sømløse, slik at vi allerede i dag knapt kan snakke om mennesket som et fullstendig organisk individ. Samtidig som «Her» finner sted i en enda mer teknologifisert fremtid, gjør den det også tydelig at vi allerede nå mangler et klart svar på hvor stor innvirkning teknologien har for vår selvforståelse og utviklingen av menneskelig identitet.
Skillelinjene mellom menneske og maskin er allerede rimelig uklare.