Hendig redskap. Det er vanskelig å overvurdere hendenes betydning for mennesket. Kreative hender er grunnlaget for vår kultur og sivilisasjon. Hender er intelligente, lærenemme og oppfinnsomme. En stor del av vår personlighet ligger i hendenes gester og bevegelser. Hendene stryker og straffer, ber og ønsker velkommen, velsigner og forbanner. Hender bygger monumenter, anlegger parker og frembringer søt musikk (troende går ett skritt videre – de tror det er Guds kraftfulle hånd som har skapt jorden, himmelen og mennesket.)

Våre tidligste forfedre hadde nesten fullt utviklede hender, men bare en veldig liten hjerne. Forskere tror at det var den velutviklede hånden som førte til at den lille hjernen vokste og bidro til at hjernen ble stadig mer komplisert og kapabel. Hånden er nemlig det organet som krever størst plass i hjernen. Det går med mye hjernekapasitet på å gi hånden dens følsomhet og finstemte motorikk. Og desto mer bevegelige hender, desto større del av hjernen tas i bruk. Hjernen tilpasser seg etter håndens krav.

Desto mer bevegelige hender, desto større del av hjernen tas i bruk. Hjernen tilpasser seg etter håndens krav.

Minnespor. Det er i hjernen kreativiteten sitter, men nå vet vi at hånden også kan forme hjernen. Når vi én gang har lært oss å knytte skolissene eller en knute, gjør hånden det siden av seg selv. Det er blitt dannet minnespor i hjernen som knyttes direkte til hånden. Hos musikere er forbindelsene mellom høyre og venstre hjernehalvdel bedre utviklet enn hos andre. En person som har øvd på et instrument siden barndommen, får mer kompliserte systemer av hjernebaner i hjernen og en mer utviklet hvit substans. I boken «Hånden og hjernen – fra Lucys tommel til den tankestyrte robothånden» gir forfatter Göran Lundborg, professor i håndkirurgi ved den mye omtalte klinikken ved Skånes universitetssykehus i Malmö, en rekke eksempler på det konstante samspillet mellom hjerne og hender.

«Vi snakker om hånden som hjernens forlengelse, men hjernen er også håndens forlengelse. Vi vet i dag at hjernen er svært dynamisk og tilpasser seg raskt til håndens krav: En aktiv hånd 'vokser' i hjernen og får raskt mye større plass enn en passiv hånd. Du kan si at hånden dermed former hjernen», sier han.

Håndarbeid. Da Lundborg entret pensjonistenes rekker, ble den tverrfaglige konferansen «Håndens akademi – om håndens kunnskap og kreativitet» arrangert ved sykehuset i Malmö for å hedre ham. Håndkirurger, arkeologer, kognitive forskere, nevrofysiologer og akvarellmalere kom til Malmö og foreleste om vårt viktigste redskap: hånden. De var alle enige om hjernens utrolige tilpasningsevne.

«Langvarig trening gir fysiologiske forandringer i hjernen. Alle kroppsdeler er lagt inn på et slags kart i både den motoriske og sensoriske hjernebarken, men dette kartet er dynamisk og endrer seg stadig etter de kravene som stilles til hjernen», konstaterer professor Lundborg.

Alle som arbeider med hendene, vet hvordan følelser møtes i hendenes erfaringer. Det er skjønt å la hendene jobbe. Tankene flyr, og en får ro til sinns.

Alle som arbeider med hendene, vet hvordan følelser møtes i hendenes erfaringer. Det er skjønt å la hendene jobbe. Tankene flyr, og en får ro til sinns.

Forskerne tror at årsaken til denne trivselen er at så mye av hjernebarken blir stimulert når hendene er sysselsatt. Det er til og med slik at vi har det bra bare ved å se andres hender i arbeid.

Kreative hender ser vi overalt rundt oss i hverdagen – hos snekkere, smeder, båtbyggere, blikkenslagere, bakere, frisører, instrumentmakere, kokker, blomsterdekoratører og musikere. Hånden symboliserer noe positivt, det som er håndplukket er også noe utvalgt. En gjenstand som er laget for hånd, anses ofte som kvalitetsfull, og det er trygt å være i gode hender.

Mennesket har til alle tider hatt stor respekt for sine hender, og blir aldri lei av å avbilde dem. Titusen år gamle bilder av hender finnes på fjellvegger rundt om i verden, og på helleristninger i Bohuslän fra bronse-alderen.

Mennesket har til alle tider hatt stor respekt for sine hender, og blir aldri lei av å avbilde dem.

Sanser og følelser. Mennesket har brukt hender som verktøy og våpen, men også som språkrør for hjernen. Hendenes gester vitner om en krevende sjel lenge før talespråket kom til. Og med språket kom samfunnsbyggingen, våre lover, utviklingen av teknologi og alt annet som hører sammen med menneskets liv.

Hendene kan ses som et sanseorgan, like viktig som øynene og ørene. Hendene kan føle kulde, varme og smerte, og de reagerer på trykk, vibrasjoner og tøyninger. Berøring er spesielt viktig for mennesket. Når kroppen strykes eller masseres av en annen, frigjøres hormonet oksytocin, også kalt velværehormonet, som minsker stress og angst.

Det finnes imidlertid mennesker som ikke kan føle smerte. I «Luftslottet som sprengtes», den siste delen av Stieg Larssons millenniumstrilogi spikrer Lisbet Salander fast den blonde kjempen Ronald Niedermanns føtter i gulvet, uten at det volder ham noen fysisk smerte. Niedermann lider av arvelig Congenital insensitivity to pain (CIP), i Sverige kjent som Vittangi-sykdommen, en svært sjelden tilstand. Det svenske navnet kommer fra oppdagelsen av at flere pasienter som ikke kjenner smerte, stammer fra samme familie, Hindrich Mickelsson Kyrö og hans kone, som i 1674 kom til Vittangi, som i dag huser rundt tusen innbyggere. Den manglende evnen til å føle smerte er knyttet til mutasjon i et bestemt gen som barna har arvet.

Kompensering. Menneskets sanser henger dessuten sammen. Hos mennesker kan tap av synet føre til en bedre følsomhet i hendene. Blinde personer er for eksempel blitt benyttet i helsevesenet for å undersøke brystene til kvinnelige pasienter med risiko for brystkreft. Det går også an å høre med hendene.

En kunstner kan imidlertid beholde sin kreativitet selv om hendenes funksjon svekkes eller ødelegges. Ett eksempel er Pierre-Auguste Renoir (1941–1919) som led av revmatisme i så alvorlig grad at gripeevnen og presisjonen i hånden falt bort. Renoir fikk bundet penselen fast til hånden for å kunne male, og malte noen av sine flotteste malerier under en vanskelig sykdomsperiode. Hånden overvant vanskelighetene til tross for at den var sterkt svekket.

Seierssymbol. Siden annen verdenskrig er V-tegnet blitt brukt av millioner av mennesker for å betegne seier eller fred. V-tegnet er forbundet med Churchill, som gjorde tegnet til et symbol på victory. Men det finnes andre versjoner. Engelske militærhistorikere mener at det har å gjøre med kampene mellom franskmenn og engelskmenn for 500 år siden, da de engelske bueskytterne utgjorde de virkelige kjernetroppene.

Om en engelskmann ble tatt til fange, skal franskmennene ha hugget av peke- og langfingeren på den hånden som spente buen, og gjorde dermed bueskytteren ubrukelig i krig for all tid. Men i slaget ved Agincourt og Crecy i 1415 beseiret de engelske bueskytterne franskmennene.

Da franskmennene ble ført bort under hån og spott, skal de engelske bueskytterne triumferende ha holdt opp sine peke- og langfingrer i et V-tegn.