Ideologisk dragkamp. I den kinoaktuelle «Jernkvinnen» boltrer Meryl Streep seg i nok en drømmerolle: Margaret Thatcher er som skapt for film!

Det er umulig å forholde seg likegyldig til Thatcher, og akkurat dét er gull verdt i alt drama. Tilhengerne hennes elsker henne og mener hun var en visjonær politiker som tok belastningen med å fornye Storbritannia på akkurat det tidspunktet landet trengte det mest. Motstanderne hennes hater henne og mener hun raserte det britiske samfunnet.

«Jernkvinnen» er først og fremst et biografisk portrett av Margaret Thatcher, fortalt gjennom en rekke tilbakeblikk. Likevel har den skapt debatt i Storbritannia. Det er som det pleier. Nesten enhver film om levende eller døde politikere blir gjerne debattert. Filmene blir en del av kampen om ettermælet til politikeren, samt et innlegg i debatten om politikken som ble ført, var god eller dårlig. Drama er også en ideologisk slagmark. 

Filmene blir en del av kampen om ettermælet til politikeren, samt et innlegg i debatten om politikken som ble ført, var god eller dårlig. Drama er også en ideologisk slagmark. 

Politikk som drama. Sett fra publikums perspektiv er likevel det viktigste at filmene engasjerer. Og politiske dramaer har alle muligheter til å lykkes med akkurat dét.

I alle fortellinger er det viktig med aktive, handlende rollefigurer. Helst med motstridende interesser og mål, slik at det blir skapt konflikt. Passive, viljeløse og servile skikkelser bør være perifere og få. Skal dramaet virkelig få bein å gå på, må de viktigste rollefigurene kunne påvirke omgivelsene sine og ha muligheten til å endre på ting. Med andre ord; de må helst ha litt makt og innflytelse. Eller være i stand til å skaffe seg det.

Det er derfor ikke så rart at politikere slår an på film og TV. Når den dramatiske konflikten handler om hvem som skal ha makten over et helt samfunn, begynner det jo virkelig å stå ting på spill.

Politiske skjebner engasjerer. Særlig dersom de er tatt fra virkelighetens verden, slik som Thatcher. 

Helt i tråd med dette har amerikanske filmskapere i årevis kastet seg over presidentbiografier med stor iver. Kronologisk strekker bidragene seg fra «George Washington» (1984), HBOs serie «John Adams» (2008) og «Jefferson i Paris» (1995), til Oliver Stones portretter av henholdsvis «Nixon» (1995) og Bush jr. i «W.» (2008).

Om vi teller filmtitler, ser Hollywood ut til å være særlig opptatt av firkløveret Kennedy, Roosevelt, Lincoln og Nixon. Disse fire dukker stadig opp i biografiske og historiske dramatiseringer. En av årets kommende julefilmer er således Steven Spielbergs «Lincoln», med Daniel Day-Lewis i hovedrollen. 

I britisk sammenheng er det Tony Blair og Winston Churchill som dominerer, sammen med Thatcher.

Fiktiv og reell politikk. Men også fiktive politikere fascinerer. Det politiske spillet fenger helt uavhengig av om det basert på virkelige makthavere eller ei. Josiah «Jed» Bartlet i TV-serien «Presidenten» hadde ingen problemer med å samle «velgerne» foran skjermen.

Thatcher er således ikke den eneste politikeren som dukket opp på norske kinoer i februar. I George Clooneys «The Ides of March» («Maktens menn») fokuseres det på intrigene i racet om å bli demokratenes presidentkandidat. 

Men selv i rene fiksjonsfilmer lar man seg gjerne inspirere av virkelige politikere. Eksempelvis er hovedpersonen i «Butter» (2011, norsk première er ikke fastsatt) en parodi på den republikanske kandidaten Michele Bachmann, som trakk seg fra presidentracet i januar. I «Primary Colors» (1998) het John Travoltas rollefigur Jack Stanton, men det var ikke veldig vanskelig å se at inspirasjonskilden var Bill Clinton.

Noen ganger kan man til og med mistenke at livet imiterer kunsten. I fjor høst ble det gjort et stort poeng ut av at dansk politisk virkelighet så ut til å etterligne dansk politisk drama. Manuskriptet til TV-serien «Borgen» så rett og slett ut til å bli realisert i det virkelige liv etter at Helle Thorning-Schmidt dannet koalisjonsregjering.

I fjor høst ble det gjort et stort poeng ut av at dansk politisk virkelighet så ut til å etterligne dansk politisk drama. 

Apolitiske Norge? Mens danskene har «Borgen», har svenskene hatt seriene «Kongemordet» og «Kronprinsessen». Hva med oss nordmenn? Alt i alt har det har vært påfallende tynt.

I 2005 kom TV-serien «Ved kongens bord», hvor Anneke von der Lippe hadde hovedrollen som nybakt helseminister. Ellers må vi helt tilbake til Pål Bang-Hansens «Kronprinsen» (1979) for å oppleve norske politiske intriger. Den var til gjengjeld inspirert av virkelige personer og hendelser, siden den var basert på skjebnen til AUF-lederen Ola Teigen.

«Kommandør Treholt & Ninjatroppen» (2010) er et interessant unntak fra regelen, men det er symptomatisk at den er en komedie med handling lagt til en alternativ virkelighet.

Norsk film og TV-drama ser rett og slett ikke ut til å trives med politikk.

Norsk film og TV-drama ser rett og slett ikke ut til å trives med politikk.

Hvorfor er det slik? Er det fordi nordmenn føler at de bor i et slags landsbysamfunn hvor det er naturlig å være på fornavn med den politiske eliten? Vi er liksom naboer med Jens, Erna, Kristin, Siv og Jonas.

Det er mulig den norske selvforståelsen som et lite, uskyldig land preget av konsensus, skaper et troverdighetsproblem for norske manusforfattere som vil lage intrigetette politiske dramaer. Eventuelt at det kommer i veien for inspirasjonen.

Men maktutøvelse er en helt reell foreteelse også i Norge. Så hvorfor skal ikke norske filmskapere være opptatt av norske politiske dramaer?

Politikk i alle sjangre. Interessen for maktspill på aller høyeste politiske nivå er ellers noe utenlandske manusforfattere gir etter for i mange sjangre, ikke bare i politiske dramaer. Den amerikanske presidenten dukker like ubesværet opp i en romantisk komedie, thriller eller actionfilm. Politikk kan være både tragisk, komisk og nervepirrende.

Allsidigheten skyldes politikkens mangefasetterte sider. Hvem som skal ha makten, er bare det første og mest grunnleggende spørsmålet. Det finnes andre, vel så interessante, oppfølgingsspørsmål: Hva må til for å få makten? Og for å beholde den? Hva er mulig å få til når man først har fått den? Vil den korrumpere? Når er det riktig å inngå kompromisser?

Alle disse spørsmålene ble belyst med stor innsikt og komisk briljans i TV-serien som visstnok var Margaret Thatchers favorittprogram: «Yes, Minister!» (1980–84), og i oppfølgeren «Yes, Prime Minister!» (1986–88).

Politikk angår oss, både som privatpersoner og borgere. Samtidig er poli-tikken full av menneskelige trekk som idealisme, feilbarlighet og korrupsjon. Ergo gir den stort rom for identifikasjon, selve fundamentet i alt drama.