En maskin fra Gud. I september 2001 finner vi en sjøsyk, våt og forfrossen Paul Greenberg om bord på en fiskebåt i et lunefullt Atlanterhav. To menn og én skipper pløyer bølgene på jakt etter tunfisk. Greenberg har satt en liten tiarmet blekksprut på kroken, sydd det hele sammen og sikret agnet med et lodd nederst.

Når tunfisken biter og trekker av gårde utover, mister han først buksene og blir deretter surret til eget rigg når han sveiver inn linen. Men snart ligger fisken på dekket; en gulfinnet tunfisk «på størrelse med en tenåring» og utstyrt med en hale som fortsetter å slå rasende mot dekket: bap-bap-bap-bap. «Gratulerer», sier fiskevennen Steve. «Takk», sier Greenberg og kaster opp.

En deus ex machina. Eller kanskje heller en machina ex deo – en maskin fra Gud. Slik omtaler Paul Greenberg tunfisken i boken «Four Fish». For hvordan skal man ellers beskrive en fisk som svømmer fortere enn verdens hurtigste Iowa-klasse krigsskip, som kan øke kroppstemperaturen til tyve grader mer enn omgivelsene, og som har utviklet sin helt særegne måte å svømme på?

De største tunfiskene kan bli mange meter lange og veie opp mot 500 kilo. Hurtigheten gjør at de pløyer havene fra den ene siden av Atlanteren til den andre. Det gjør også at de krysser flere nasjoners sjøterritorier. Det er ingen som eier tunfisken, og det er blitt dens endelikt.

For tunfisken er i ferd med å bli borte. Det globale forbruket av sushi kombinert med manglende verneavtaler har ført til en nesten total kollaps av Atlanterhavets bestander av blåfinnet tunfisk.

Det globale forbruket av sushi kombinert med manglende verneavtaler har ført til en nesten total kollaps av Atlanterhavets bestander av blåfinnet tunfisk. 

Senest i mars i fjor ble et forslag om å forby eksport av tunfisk stemt ned av de 115 nasjonene som har undertegnet den såkalte Convention on International Trade in Endangered Species (CITES). I 2007 brøt absolutt alle medlemsnasjoner fangstkvotene for tunfisk som er satt av International Commission for the Conservation of Atlantic Tunas (ICCAT).

Jo større fisk, dess færre individer og jo lengre tid før de gyter. «Blåfinnet tunfisk trenger hele syv år for å nå fertil alder», skriver Greenberg. «Siden det er disse gytende gigantene som er det fremste målet for rovdriften, har bestanden kræsjet.»

Der tunfisken fører an, kommer laks og torsk etter. For sannheten er at menneskeheten er i ferd med å tappe havene for fisk, selv for bestander som man mener kanskje er bærekraftige og/eller vil kunne hente seg inn igjen.

Greenberg siterer loven om de fallende basismål. I praksis handler den om at menneskene blir vant til krympende fiskebestander, og dermed også krymper minimumsanslaget for robuste fiskestammer fra tiår til tiår.

Men vi er allerede på et sårbart minimum, mener forfatteren. Før han setter seg fore å fortelle den aldeles rystende historien om hvordan vi har brakt den atlantiske laksen til bristepunktet for overlevelse – eller snarere over smertepunktet for utryddelse.

Han trenger ikke å dra langt for å finne den lille historien som bekrefter den store. Faktisk reiser han ikke lenger enn til sin hjemstat Connecticut: I riktig gamle dager ble det klekket ut så mange som ett hundre millioner lakselarver hvert eneste år i Connecticut River. Etter å ha tilbrakt ett til tre år i de hurtige strømmene i de mange bielvene som rant ut i den, ville den overlevende smolten passere Turners Fall og svømme ned mot munningen av elven før den nådde Long Island Sound og brøt nordøstover til Labradorsjøen. Der blandet de seg med laks fra Nord-Europa og Spania, og ernærte seg av krill og annen føde i det kalde og oksygenrike vannet utenfor Grønland. Derfra dro de videre tilbake til Connecticut og andre elver i New England og Canada, eller til Tyne og Thames i England så vel som elver i Spania, Skottland, Irland, Frankrike, Tyskland, Skandinavia og Russland.

Bare én prosent av de opprinnelige larvene nådde full livssyklus. Men det var nok til at havene skimret av laks. Inntil menneskene begynte å bygge dammer. Dødsdommen – eller dødsdammen – i Connecticut kom allerede i 1798, da Turners Fall ble demmet opp. I dag er nesten alle laksens gytesteder demmet opp eller forurenset av industri og jordbruk. Ikke uventet er det nesten ikke vill-laks igjen i Atlanterhavet – noe som får 43 år gamle Greenberg til å oppsummere at han antagelig tilhører den siste generasjonen med et direkte minne om King Salmon.

En bærekraftig oppdrettsnæring? Alt dette gjør «Four Fish» til hjerteskjærende lesing; bare formildet av den totale mangelen på indignasjon hos forfatteren. Kanskje skyldes det at Greenberg ikke er noen miljøverner i tradisjonell forstand. Han er sportsfisker, på leting etter verdens siste villfisk. Og han finner stadig mindre av den.

Han gleder seg over noen skimrende lyspunkter i fiskeforvaltningens nattsvarte mørke, som at torskefisket på Georges Bank og Gulf of Maine i dag er underlagt et regelverk som gjør at fisket kan totalstenges, og at islendingene har gått i bresjen for å bevare laksen i det nordlige Atlanterhavet. Men to tredjedeler av all torsk blir fortsatt spist i den tre måneder lange gytemigrasjonen når skreien – den siste bærekraftige villtorsken i Europa – svømmer fra Barentshavet til norske og skotske fjorder og elvemunninger. Fortsetter man sånn, er det snart Exit Torsken også.

«Det har vist seg at torskefisk på Georges Bank og andre offshoreområder er bestandens aller siste skanse», skriver forfatteren. «Det er et slags hovedkontor for torsk som har mistet alle sine underfranchiser.»

Spørsmålet Greenberg stiller, er hvordan man skal bevare villfisken i en verden hvor stadig flere må forventes å spise den. Han ser en mulig løsning når han vandrer på fiskemarkedene i sin hjemby. Der finner han «fire fisker» som aldri har svømt i verdens hav og som har lite med kysten i New England å gjøre. Kan oppdrettsnæringen redde villfisken? Ikke slik den fungerer nå. Det tar halvannen kilo med villfisk for å produsere en halv kilo oppdrettsfisk, og næringen bidrar dermed til et netto proteintap for havene. Men det går an å tenke annerledes.

«Det kan allerede være for sent å frigjøre verden fra én karnivor, matintensiv oppdrettsfisk. Men det betyr ikke at vi nødvendigvis bør sette en annen karnivor, matintensiv fisk inn i oppdrett», skriver Greenberg med referanse til henholdsvis laks og torsk.

I stedet bør menneskeheten velge helt andre arter for merdene sine, nemlig fisk som trives i trange, oksygenfattige rom, som vokser hurtig, trenger lite mat og som ikke later til å ha noe imot å bli «industrialisert» – som pangasius eller tilapia. Hvis man attpåtil gjør monokulturen i merdene om til polykulturer der den ene artens avfall er den andres mat; ja, da har man faktisk kommet et langt stykke på vei i å gjøre oppdretten til en renere plussproteinnæring.

Et møte med Donaldson. For Paul Greenberg er ikke svaret å la det beste bli det godes fiende. Man vil aldri komme tilbake til den tiden da sølvskimrende laks gled friksjonsfritt inn i åpne og jomfruelige elver.

Man vil aldri komme tilbake til den tiden da sølvskimrende laks gled friksjonsfritt inn i åpne og jomfruelige elver.

Mye av det som i dag kalles «villfisk», er i realiteten rømt oppdrettsfisk som har lært å overleve i naturen. Nye genetiske varianter vil komme etter.

Han møter en av nykommerne en dag han fisker i New Yorks Salmon River. Det er en såkalt Donaldson King, og den tar åtet. Det er en nydelig fisk; over en meter lang og nesten tredve centimeter over skuldrene. Men puristen Greenberg vakler. Er dette en laks verdt innsatsen?

«To hell with it!», sier laksefiskeren opprømt. «The Salmon River, after all, should have salmon in it.»