Kiev, Ukraina, vinteren 2004. Gjennom iskalde novembernetter trosset tusenvis av ukrainere kulden på Uavhengighetsplassen i protest mot regjeringens manipulering av landets presidentvalg. Først var de bare noen tusen sinte demonstranter med oransje protestfarger. Så sluttet studenter, munker, husmødre, gruvearbeidere og taxisjåfører seg til. Snart var de 20 000 på plassen, 50 000, 100 000. Til slutt krevde over 200 000 mennesker et gjenvalg uten fusk – og fikk det. Den ukrainske oransjerevolusjonen ble den største av de såkalte fargerevolusjonene, sammen med rose-revolusjonen i Georgia året før og tulipanrevolusjonen i Kirgisistan året etter.  

Kvalt i forsøket. Mange trodde fargerevolusjonene ville spre seg raskt, slik fløyelsrevolusjonen hadde gjort i Sovjetunionens satellittstater i Sentral-Europa på slutten av 1980-tallet. Men optimistene som håpet på et nytt «Murens fall» i øst ble skuffet. Hviterusslands nellikrevolusjon i 2006 ble kvalt i forsøket, og i landene som hadde en fargerevolusjon, er virkningene av dem allerede så godt som hvisket ut. 

Den georgiske roserevolusjonen hadde allerede mistet sitt løfte om en ny demokratisering da «rosepresidenten» Mikael Saakasjvili voldelig og hardt slo ned på demonstrasjoner mot hans styre i 2007, og ble satt enda mer tilbake av krigen med Russland i 2008. 

I Ukraina vant den gamle eliten makten tilbake i presidentvalget i 2010. Det absolutte symbolske nederlaget for de «oransje» kom i oktober i år da den «oransje» presidentkandidaten fra 2010, Julia Timosjenko, ble dømt til fengsel etter en angivelig politisk styrt rettssak, som frøs Ukrainas forhold til EU til et nullpunkt. 

I Kirgisistan vant statsminister Almaz Atambajev valget på et program for å styrke presidentmakten og legge landet nærmere Russland igjen etter to kirgisiske fargerevolusjoner i 2005 og 2009 og eksperimentering med parlamentarisme. 

Politisk fri og ufri. Da Sovjetunionen formelt gikk i oppløsning 26. desember 1991 så 15 nye republikker dagens lys. Alle fikk grunnlover som formelt innførte demokrati og frie valg. Men når status skal gjøres opp 20 år etter, er det kun tre land som helt sikkert kan kalles demokratiske i praksis. De tre er Estland, Latvia og Litauen. De har frie valg, relativt høy levestandard og er alle EU-medlemmer.  

På verdens ledende demokratibarometer, den såkalte Freedom House-rankingen, er det kun disse tre som er rangert som «frie» nasjoner. Freedom House er en USA-basert, uavhengig organisasjon som hvert år dokumenterer, overvåker og rangerer graden av politisk frihet i alle verdens land. 

Ukraina, Moldova, Armenia, Georgia og Kirgisistan var i 2011 rangert som «delvis frie». Russland, Kasakhstan, Hviterussland, Aserbajdsjan, Usbekistan, Tadsjikistan og Turkmenistan ble vurdert som ufrie, blant annet fordi de ikke har reelt frie valg eller en fri presse. Turkmenistan og Usbekistan er lavest på rankingen, der de sorterer i samme kategori som Nord-Korea. Russland falt ned fra «delvis fri» til «ufri» under Putins tid som president.  

Lukasjenko, Kutsjma, Putin. De baltiske landene gjennomførte tidlig omfattende politiske og økonomiske reformer, i likhet med land som Polen, Ungarn, Tsjekkia og Slovakia. Alle disse ble tatt opp i EU i 2004. 

Russland, Ukraina, Hviterussland og Moldova derimot havnet i en slags «mellomgruppe». De innførte stor grad av frie valg og pressefrihet og privatiseringer i de første årene av 1990-tallet, men opplevde store tilbakeslag etter hvert som sterke presidenter – ofte støttet av de økonomiske elitene – konsentrerte mye av makten i sine hender. I disse landene stagnerte ofte demokratiseringen og gikk endog tilbake fra midten av 1990-tallet. 

I Hviterussland skjedde det fra 1994 under Aleksandr Lukasjenko, som stadig leder landet. I Ukraina skjedde det under Leonid Kutsjma fra 1994 til 2004. Hans utpekte etterfølger Viktor Janukovitsj tapte valget i 2004, men er i dag president.

I Russland kom omslaget med valget av Vladimir Putin i 2000. Armenia og Georgia startet sin demokratisering først rundt midten av 90-tallet, etter blodige kriger, mot henholdsvis nabolandet Aserbajdsjan og utbryterrepublikkene Abkhasia og Sør-Ossetia. 

Sultaner i Sentral-Asia. Verst gikk det med demokratiet i Sentral-Asia, der statene aldri hadde vært selvstendige. I både Kasakhstan, Usbekistan og Aserbajdsjan har autoritære presidenter sittet med en overveldende sterk presidentmakt siden 1991. Tadsjikistan har hatt samme leder siden slutten av borgerkrigen i 1999. Og da Turkmenistans sterke mann fra 1991 døde i 2006, ble han utnevnt som statsoverhode «for evighet» med et ministerråd som styrer landet
i «hans ånd». 

Kirgisistan ble regionens unntak da det kastet sin eneveldige leder gjennom et opprør i 2005, men fikk en ny autoritær leder som ble kastet under et opprør i 2009. Etter valget i vinter bikker landet nå tilbake mot et mer presidentmaktbasert styre.

Rike og middelklasse. «Elitene i disse landene hadde en reell valgfrihet til å reformere tidlig på 1990-tallet», sier statsvitenskapsstipendiat Jakob Tolstrup ved Århus universitet, som mener mye av forskjellene forklares av de politiske valgene som ble tatt da. 

De baltiske landene hadde nasjonalt bevisste eliter – og store diasporaer i Vesten – som ønsket et system «lengst mulig vekk» fra kommunismen. Elitene i Russland, Hviterussland og Ukraina var mindre innstilt på demokrati, og i Sentral-Asia hadde folkestyret aller dårligst vilkår. Med unntak av Russland hadde ingen av disse landene noen lengre fortid som selvstendig stat i moderne tid, og noen av dem var rett og slett kunstig opprettet på tegnebrettet av Stalin.

Utviklingen hemmes noen steder av krig og konflikter, slik den har gjort i Armenia, Aserbajdsjan og Georgia – og hvor langt den økonomiske utviklingen er kommet.

«Baltikum var rikere og mer industrialisert enn andre regioner i Sovjetunionen, mens Kaukasus og særlig Sentral-Asia lå langt etter i økonomisk utvikling. I land som Turkmenistan var det ingen middelklasse, gjennomgående lav utdanningsgrad og lave inntekter», påpeker Tolstrup. Det er ofte oppskriften på diktatur. 

«For Sentral-Asias del har Kinas økende makt og innflytelse dratt regimene i autoritær retning, mens vi for Ukraina, Hviterussland og Moldovas del ser at EU er blitt en drivkraft for å holde dem i reformsporet», sier Tolstrup. 

Jeltsins frihetsår. Likevel er Russland den stormakten som har betydd mest for demokratiutviklingen i de 14 andre statene. De politiske valgene som ble tatt av de russiske elitene i de første årene etter Sovjetunionens kollaps, kan ha vært avgjørende for utviklingen.

Under president Boris Jeltsins første periode fra 1991 til 1995 skjedde en voldsom åpning av det russiske samfunnet, særlig i form av presse- og ytringsfrihet. En liberal grunnlov med menneskerettigheter og frie valg ble innført, arkiver ble åpnet, aviser og TV-stasjoner fikk formidle fritt, det ble lov å snakke om fortiden, og det ble lov å snakke fritt om politikerne. Satire ble en av de nye populære programformene på russisk TV. 

Men med privatisering og markedsøkonomiske reformer fulgte mye korrupsjon og mye kaos.

Men med privatisering og markedsøkonomiske reformer fulgte mye korrupsjon og mye kaos.

Inflasjon spiste opp verdien av penger, pensjoner og offentlige lønninger krympet eller ble ikke utbetalt, fabrikker måtte stenge og arbeidsplasser forsvant. Den kunstig opprettholdte fulle sysselsettingen fra kommunisttiden ble oppgitt, og staten sluttet å subsidiere boliger, strøm og mat. Det russiske BNP sank med vel 40 prosent i de første årene av det nye Russland. Samtidig ble en liten gruppe mennesker enormt rike, mye takket være privatiseringen. 

«Store deler av [den russiske] befolkningen assosierte etter hvert vestlig demokrati med de vanskelige nedgangstidene på 1990-tallet», forklarer Helge Blakkisrud, leder av avdeling for Russland og Eurasia ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI). 

«Eksperimentene med demokrati og markedsøkonomi gjorde tilsynelatende vondt verre», sier Blakkisrud. 

På toppen av nedgangen kom en kontinuerlig maktkonflikt mellom parlamentet, dumaen, og president Jeltsin, som ytterligere ødela demokratiets ry i russiske øyne. Jeltsin rullet til og med inn stridsvogner foran dumaen da konflikten var på sitt verste i 1993. 

Putins Russland. Putin kom inn i bildet rett før økonomien slo om og økende oljepriser ga den russiske staten mulighet å reise Russland fra sin knestående posisjon. 

Nedgangstidene på 1990-tallet kombinert med krigen mot utbryterrepublikken Tsjetsjenia, gjorde Putins budskap om at et sterkt Russland trenger en sterk leder, populært. 

Under Putin ble makten i Russland konsentrert rundt presidentembetet, og statens rolle ble styrket. Viktige deler av næringslivet kom under statlig kontroll. Staten økte blant annet sin eierkontroll i gasselskapet Gazprom. Forvisningen av Russlands rikeste mann, Mikhail Khodorkovskij, til Sibir i 2003 ble et symbol på Putins nye makt. Putin la begrensninger på TV, radio og aviser, og i 2002 stengte han en av de store frie TV-kanalene, inkludert landets mest populære satireprogram.

Putin la begrensninger på TV, radio og aviser, og i 2002 stengte han en av de store frie TV-kanalene, inkludert landets mest populære satireprogram.

Putin dannet tidlig et «støtteparti», Det forente Russland, for å ha kontroll med parlamentet, og han og presidentembetet har gjennom lover og økonomisk press etter hvert oppnådd kontroll også med opposisjonspartiene, de regionale guvernørene, universitetene og frivillige organisasjoner. 

«Det er få anledninger for å bygge noen motmakt i dagens politiske Russland. Kombinasjonen av måten Putin har sentralisert makten på og hans personlige popularitet, gjør at det russiske presidentvalget i mars neste år blir et rent pliktløp», sier Helge Blakkisrud.

Putin har kalt modellen et «suverent demokrati». Russlands «suverene demokrati» har forsøkt å kvele suksessen til fargerevolusjonen i både Ukraina og Kirgisistan ved å senke leveransen av eller skru opp prisene på gass og olje, og har også støttet Lukasjenkos regime i Hviterussland med billig energi.   

Religion og demokrati. Regionene der demokratiet står sterkt, overlapper i stor grad med religionsbeltene: høy demokratiscore i protestantiske og katolske land, svakest score i de muslimske republikkene og midt på treet i de russisk-ortodokse. 

Tolstrup og de fleste demokratiforskere tror likevel ikke religion er en forklaringsfaktor. «Religion forsvinner som forklaring hvis man kontrollerer for andre årsaker som lav økonomisk utvikling», sier Jacob Tolstrup. Selv tror han en modernisert økonomi er blant de viktigste indikatorene, og på sikt er han optimist på vegne av videre demokratisering. 

«Om enda 20 år tror jeg Ukraina er sterkt integrert i EU, Moldova er et kandidatland og Hviterussland har fått et regime etter Lukasjenko som forbereder landet på en europeisk integrering. Sentral-Asia og Kaukasus vil fortsatt ligge langt etter i utviklingen. Stor fattigdom og konflikter i regionen peker ikke i retning av noen rask demokratisering», sier han, men legger til; 

«Russland er det vanskeligere å si noe om. Og som regel er det nettopp der nøkkelen til de andres demokratisering ligger.»