Fredsbevarere. I den lille libanesiske landsbyen lever kristne og muslimer side om side i tilsynelatende fred og fordragelighet. Men under overflaten ulmer det, og det skal ikke store provokasjoner til før mennene henter frem knyttede never.

Kvinnene gjør sitt beste for å dempe gemyttene. Dels sørger de for å dekke over nyheter om kamper i andre deler av landet. Dels prøver de å sikre at mennene har andre ting å tenke på, for eksempel sex.

Krisen oppstår da en av stedets sønner blir drept av et streifskudd idet han passerer en annen landsby. I denne situasjonen griper kvinnene til ytterst oppfinnsomme og uortodokse midler for å bevare freden.

Dette er i et nøtteskall handlingen i filmen «Where Do We Go Now?», regissert av libanesiske Nadine Labaki, og som åpnet Film fra Sør-festivalen i Oslo i oktober.

Åpningsforestillingen ble etterfulgt av jubelrop, trampeklapp og stående applaus fra en fullsatt sal. Filmen vant dessuten publikumsprisen.

Den gode mottakelsen av Labakis musikalske komedie ble nesten umiddelbart etterfulgt av jubel for en annen arabisk kvinne, da Nobelkomiteen kunngjorde at den jemenittiske demokratiforkjemperen Tawakkul Karman er én av tre kvinner som deler årets fredspris.

Synliggjøring. Sammen er Karman og Labaki med på å synliggjøre arabiske kvinner og deres deltagelse i samfunnslivet – innen politikk, undervisning, kultur, helsevesen, økonomi og på de fleste andre felter.

Med i dette bildet hører egyptiske Israa Abdel Fattah, også hun nominert til Nobels fredspris for sin kamp for demokrati. Og la oss ikke glemme saudiarabiske Raja Alem, som i mars ble den første kvinnelige vinner av den internasjonale prisen for arabisk skjønnlitteratur, den såkalte arabiske Booker-prisen (som hun delte med marokkaneren Mohammed Achaari).

Skanse etter skanse. Sannheten er at sterke arabiske kvinner de senere årene har erobret skanse etter skanse, nærmest i det stille. Det formelig vrimler av dem, selv om de som gruppe fortsatt står svakt i samfunnet.

Sannheten er at sterke arabiske kvinner de senere årene har erobret skanse etter skanse, nærmest i det stille.

Like siden Huda Shaarawi i 1923 grunnla Den egyptiske feministunion, er Egypt blitt regnet som den arabiske kvinnesakens hjemland.

Likevel er det i andre deler av den arabiske verden at kvinnene nå har hatt størst fremgang.

Ifølge FNs utviklingsprogram UNDP er De forente arabiske emirater i dag det arabiske land hvor kvinnene har oppnådd høyest grad av utvikling og likestilling med menn.

Kvinnesatsing. Allerede fra første stund innså Emiratenes grunnlegger, sjeik Zayid bin Sultan Al Nahyan, at den nye staten i overskuelig fremtid ville være avhengig av utenlandsk arbeidskraft for å bygge et moderne samfunn (utlendinger utgjør i dag 83 prosent av en samlet befolkning på seks millioner). Derfor ville det være nødvendig å sette alle lokale krefter inn for i størst mulig grad å motvirke denne dominansen.

Fremfor alt satset sjeik Zayid på å gi jentene muligheter til utdannelse. Og det er her fremgangen har vært størst. Da Emiratene ble opprettet i 1971, var over 99 prosent av kvinnene analfabeter. I dag kan minst 91,5 prosent av kvinner over 15 år lese og skrive (mot 89,5 prosent av mennene).

Da Emiratene ble opprettet i 1971, var over 99 prosent av kvinnene analfabeter. I dag kan minst 91,5 prosent av kvinner over 15 år lese og skrive (mot 89,5 prosent av mennene).

På landets universiteter er det tre ganger så mange jenter som gutter.

Og enda viktigere: For et par tiår siden erklærte bare hver tiende kvinnelige student at hun ønsket å gå ut i arbeidslivet etter fullført studium. I dag er dette forholdet snudd helt på hodet; ni av ti sier nå at de tar sikte på å få seg en jobb.

Følgen er blant annet at emiratkvinnene har erobret stadig nye posisjoner i samfunnslivet. De har inntatt rettsvesenet som dommere og skrankeadvokater. De er sterkt overrepresentert innen helsevesen og undervisning. De deltar i politiet og i de væpnede styrker, hvor det i 2008 var fire kvinnelige jagerflyvere. De driver sine egne bedrifter.

Regjeringen har fire kvinnelige statsråder. Og i den rådgivende nasjonalforsamlingen er der ni kvinner blant de i alt 40 medlemmene, en prosentandel som kan måle seg med de fleste land i Vesten.

Provosert. Emiratene er bare ett eksempel på hvordan arabiske kvinner har klart å hevde seg i hva som fortsatt tross alt er mannsdominerte samfunn. Det er en utvikling som langt på vei har passert under omverdenens radar.

Under Oslo bokfestival i september var libanesiske Joumana Haddad en av de innbudte forfatterne. I boken «Jeg drepte Sjeherasad», i foredrag og i intervjuer har hun forklart at hun blir provosert når medsøstre i Vesten uttrykker forundring over at det finnes frigjorte, oppegående kvinner som henne i den arabiske verden.

Første gang hun hørte dette, svarte hun biskt at «hvis du ikke vet at vi eksisterer, er det ditt problem og ikke vårt». Med årene har hun begynt å reagere noe mer diplomatisk.

Samtidig er det blitt stadig vanskeligere for oss i Vesten å overse de mange sterke arabiske kvinnene som gjør seg gjeldende på stadig nye felter.

Det har ikke minst årets fredspristildeling bidratt til.

Publisert første gang i Aftenposten 12. oktober 2011.