Spiller seg selv. Sesong 7 av Larry Davids kritikerroste situasjonskomedie Curb Your Enthusiasm ('Ingen grunn til begeistring', 2000-) fikk særlig mye omtale ettersom den inneholdt en gjenforening av rollefigurene som i sin tid utgjorde besetningen til den legendariske komiserien Seinfeld (NBC, 1989-1998).
Paradokset er imidlertid at skuespillerne ikke opptrer som sine fiktive alter egoer, nemlig firkløveret Jerry Seinfeld, George Costanza, Elaine Benes og Cosmo Kramer, men som 'virkelige' versjoner av seg selv.
Dette grepet er en del av det metafiksjonelle underlaget som har styrt Curb Your Enthusiasm helt fra begynnelsen. Handlingen i situasjonskomedien er nemlig basert på at Larry David, medskaper og medprodusent av Seinfeld, spiller seg selv. Vi presenteres for en 'Larry David' som, fordi han har tjent masse penger på Seinfeld, egentlig ikke trenger å gjøre så mye mer enn å spille golf, lete etter behagelige sokker og lunsje med manageren sin.
Sosialt kaos. Noe av det mest interessante med Larry Davids nyskapning er dermed forholdet mellom tekst og virkelighet i serien. Karakteren Larry David er en misantrop som ikke lar seg begrense av sosiale normer og heller ikke nøler med å si ifra hvis det er noe han finner urimelig. Dermed er episodene ofte konstruert slik at en vanlig dag blir avbrutt av et ubehagelig opptrinn som i ni av ti tilfeller skyldes hovedpersonens motvilje til å forholde seg til de usagte reglene som vanligvis dominerer mellommenneskelige forhold, eller nekter å la små irritasjonsmoment passere uten å si noe.
Er det for eksempel sånn at man kan kalle seg 'foreldreløs' når ens mor og far dør når man selv er noen-og-femti? Og kan man holde bursdagsselskap for seg selv to uker etter selve dagen? Burde det ikke, spør Larry, være en foreldelsesfrist på denslags? Mens andre hadde holdt spørsmål av denne typen for seg selv, nøler ikke Larry David med å konfrontere sine medmennesker med det han selv ser på som ulogiske og ganske provoserende mangler. Resultatet er at han forårsaker sosialt kaos og ødeleggelse, både for seg selv og for sine nærmeste.
Larry David nøler ikke med å konfrontere sine medmennesker med det han selv ser på som ulogiske og ganske provoserende mangler.
To versjoner av samme sak? På mange måter kan Curb Your Enthusiasm dermed betraktes som den onde tvillingen til Seinfeld, som også i stor grad var basert på utforsking av sosial interaksjon. Det er også andre likhetstrekk. På samme måte som HBOs serie viser oss en Larry David som tilsynelatende spiller seg selv, var jo også Seinfeld bygd opp rundt Jerry Seinfeld, en New York-basert komiker som var litt over gjennomsnittet opptatt av frokostblandinger.
Og mens Seinfeld idag blir oppfattet som en snill og rimelig ufarlig serie, er det viktig å huske på at dens legendariske status også er et resultat av at den på nittitallet var grensesprengende. På samme måte som klassiske situasjonskomedier som M*A*S*H (1972-1983) og Cheers (1982-1993) utfordret sjangeren, omdefinerte også Seinfeld reglene for hva man kunne snakke om på TV.
En episode som ofte blir trukket frem som eksempel på dette er episoden ’The Contest’, hvor karakterene Elaine, George, Kramer og Jerry inngår et veddemål om hvem som kan gå lengst uten å tilfredsstille seg selv seksuelt. Episoden ble betraktet som svært kontroversiell, ikke minst av NBC, som mente at det ikke gikk an å ta opp dette emnet i beste sendetid og i hvert fall ikke i forbindelse med kvinner. Resultatet var at man unngikk selve ordet ’masturbasjon' og brukte forskjønnende omskrivelser, og episoden er senere betraktet som en av seriens aller beste.
'The Contest' skaffet også Larry David en Emmy-pris for beste manus og er blitt en viktig del i mytene har oppstått i kjølevannet av Seinfeld, ikke minst fordi den visstnok skal ha sitt opphav i et veddemål som David selv inngikk med noen venner (og vant).
Mens ekstramaterialet på DVD-utgivelsene, samt TV-intervjuer og bøker videre har gjort sitt beste for å understreke at det ikke er noen som helst likhet mellom karakterene i serien og skuespillerne selv, har presentasjonen av Larry David gått i motsatt retning. Da serien gikk på TV var Larry David en relativt ukjent bakmann, men i ettertid har han til stadighet blitt referert til som det virkelige opphavet til flere av de mest grensesprengende historiene i serien.
I flere intervjuer forteller Jason Alexander, som spilte George Costanza i Seinfeld, at han protesterte mot manus som han mente var for fjerne fra virkeligheten. Oftere enn ikke var Larry Davids motargument at disse historiene var basert på noe som hadde hendt ham.
Et eksempel finnes i episoden 'The Revenge' hvor George Costanza sier opp jobben, angrer seg og dukker opp dagen etter som om ingenting hadde hendt. Dette hendelsesforløpet skal ha sin ekte forløper i Larry Davids tid som medforfatter på komishowet Saturday Night Live. Etter å ha følt seg provosert av produsentene sa han opp jobben sin, for så å angre i løpet av helgen. Mandag møtte han opp som vanlig. Både i serien og i virkeligheten får George/Larry beskjed om å pelle seg vekk.
Myten Larry David. Myten om at Larry David er virkelighetens George Costanza er etterhvert blitt så godt kjent at den i stor grad utgjør ett av fundamentene som Curb Your Enthusiasm hviler på. Serien viser oss en karakter ved navn 'Larry David' som oppfører seg 'i virkeligheten' på en måte som Jason Alexander mente at selv ikke en fiksjonell karakter i Seinfeld ville kunne handle. Denne myten brukes videre ikke bare på implisitt vis. I flere episoder blir 'Larry David' konfrontert med at folk refererer til George Costanza som en grunnleggende usympatisk idiot. 'Larry David' svarer med å bli fornærmet og indignert uttaler at George neppe kan kalles en 'idiot', og at man ler med ham heller enn av ham.
Intensjonen bak slike referanser er helt klart å grumse til grensene mellom fiksjon og virkelighet på en helt annen måte enn man opplevde i Seinfeld. Denne tilgrumsingen blir videre utviklet ved at alle skuespillerne bruker sine egne fornavn eller hele navn, samt at store deler av dialogen er improvisert. Dermed blir seeren sittende igjen og lure på hvor mye av de virkelige personene som får lov til å skinne gjennom i karakteren.
På ett nivå appellerer dermed serien til kikkermentaliteten i oss, noe som blir ekstra understreket av bruken av kjendiser i gjesteroller. Det forvrengte forholdet mellom virkelighet og fiksjon gjør at vi føler at vi ser på noe som faktisk kan eksistere i virkeligheten – og at vi dermed får se hvordan for eksempel Meg Ryan faktisk er.
Den viktigste effekten av dette virkemiddelet ligger imidlertid et annet sted. På grunn av det dokumentariske lyset som hviler over serien blir noen scener så ubehagelige og sjokkerende at de lener seg opp mot tålegrensen. Slik fungerer metaperspektivet både som en kommentar på realitysjangeren, som har flyttet grensene for hva man tåler å se, og som et grensesprengende element ved at man spøker med emner som man strengt tatt aldri snakker om.
For mens Seinfeld leflet med tabubelagte tema som masturbasjon, drar Curb Your Enthusiasm linen helt ut og kaster seg over forbudte emner som pedofili, incest og porno.
Pinlighetens komikk. Her ser vi også den tydeligste forskjellen mellom de to seriene. Til tross for at Seinfeld var banebrytende og nyskapende på mange vis, hvilte den seg alltid på et fundament av normalitet. Rollefiguren Jerry Seinfeld er en som, til tross for avvik som bakteriefobi, har bedre grep om mekanismene som styrer sosiale koder enn de fleste andre. Hvis ikke kunne han jo ikke ha representert den typen komikk som serien i stor grad baserer seg på, og som mange av de andre rollefigurene til tider gjør narr av i etterapninger som begynner med 'har du noen gang lagt merke til...?'
Mens Curb Your Enthusiasm også er basert på Larry Davids evne til å observere seg selv og sine medmennesker, er denne serien mye mørkere. I tillegg er Larry David antitesen til Jerry Seinfeld. Der Seinfeld hadde et grunnleggende balansert forhold til virkeligheten, er David nevrotisk og paranoid. Og der Seinfeld mestret sosiale forhold er David dypest sett en antisosial enstøing som noen ganger går så langt over streken at det er vanskelig å sympatisere med ham.
Der Seinfeld mestret sosiale forhold, er David dypest sett en anti-sosial enstøing som noen ganger går så langt over streken at det er vanskelig å sympatisere med ham.
Interessant nok gjenfinner man disse mørke elementene også i noen andre av de mest banebrytende situasjonskomediene som har dukket opp de siste ti årene.
Gode eksempler her er britiske The Office (2001-2003) og Extras (2005-2007), som også er sentrert rundt reglene og normene som dominerer sosiale relasjoner, samtidig som de viser hvor kompliserte og skjøre disse kan være.
Gjennom karakterer som David Brent (The Office) og Darren Lamb (Extras) demonstrerer Ricky Gervais og Stephen Merchant tydelig hvordan noe så enkelt som et ansiktsuttrykk kan uttrykke det at man ikke skjønner de sosiale kodene, eller hvordan små avvik i regler for høflighet kan skape de pinligste og mest ubehagelige øyeblikk.
Gjennom karakterer som David Brent og Darren Lamb demonstrerer Ricky Gervais og Stephen Merchant tydelig hvordan noe så enkelt som et ansiktsuttrykk kan uttrykke det at man ikke skjønner de sosiale kodene, eller hvordan små avvik i regler for høflighet kan skape de pinligste og mest ubehagelige øyeblikk.
Kunsten imiterer livet. Mens metafiksjon ofte pleier å sette fokus på sin egen rolle som produkt ved at en roman for eksempel handler om en forfatter som skriver en bok med samme tittel som den man selv sitter og leser i, bruker Larry Davids serie samme grep til å gjøre publikum usikker på hvilken virkelighet man egentlig formidler. Det glidende forholdet mellom fiksjon og realitet som dermed oppstår kan synes å bli utfordret i enda større grad ved at skuespillerne fra Seinfeld gjenforenes i seriens inneværende sesong.
Allerede i de første episodene blir David konfrontert med bemerkninger fra Jason Alexander om at det muligens kunne vært aktuelt med en gjenforening ettersom siste episode av Seinfeld var så forferdelig dårlig. Vi skylder publikum en ny episode, sier Alexander til en tydelig forurettet manusforfatter, og legger til at han ikke gleder seg til å spille en så grunnleggende usympatisk og dum rollefigur som George Costanza igjen.
Samtidig lærer serien oss også noe om hvordan fortellinger konstrueres ved at man bruker situasjonskomedieformatet, som tross alt går under kategorien 'fiksjon', heller enn 'dokumentar'.
I en dokumentar hvor Ricky Gervais intervjuer den virkelige Larry David (Ricky Gervais meets... Larry David, Channel 4) kommenterer sistnevnte på dette og sier at mens livene våre i stor grad er innrettet mot å inngå kompromisser, kan kunsten utforske hvordan verden hadde sett ut om man ikke gjorde det. Det vil si, om man for eksempel hadde fortalt sannheten istedenfor å lyve. Slik gjengir ikke serien virkeligheten i så stor grad som den reflekterer seg selv som en konstruksjon. Med andre ord blir realismen det virkelige bedraget - og metafiksjon seriens sanne vesen.
Og det kan vi vel være glade for.