Sjelens egenskap. Søvn er det som minner oss om at vi fremdeles ingenting vet. Denne uvitenhet er ikke farlig – søvn betinges ikke av forståelse. Farlig blir det når vitenskapen ikke vedkjenner seg sin begrensning; når den markedsfører en innsikt som ikke finnes, lover ekspertisens allmektige hjelp og tar til å manipulere det den ikke begriper. Søvn er sjelens egenskap, og søvnløshet er hevnen over den verdensanskuelse som ikke har plass til intet.

Så hør oppfordringen: La ingen lege legge seg bort i din søvn.

Søvnløshet er en av vår tids store epidemier. Vi sover ikke, blir ikke trøtte, finner ikke lenger den salige roen som umerkelig skal lose oss gjennom grenselandet – over den mytologiske elven – til stedet der vi ikke lenger er. Vår tid er besatt av helse, velvære, prestasjon – parallelt forsvinner søvnen mellom fingrene våre, nesten som den setter seg på bakbena for å fortelle oss noe.

Helsesektoren og den farmasøytiske industrien behandler millioner av mennesker for søvnvansker. Men medisinen behandler noe den ikke forstår. Det pøses ut sovemedisiner og beroligende medikamenter i en skala som nesten ikke kan begripes. Leger håper epidemien skal gå over snart, at symptombehandlingen skal virke slik at det ikke må frem i sannhetens grelle lys at de ikke forstår søvn, at vitenskapen ikke vet, og at den søvnen medisiner kan gi, til syvende og sist er en trojansk hest: En fiende sluppet inn, til fare for sjelen.

Det er ekspertene selv som sier dette. Mange av verdens fremste forskere har i de siste årene kommet med innrømmelser som setter både forståelse og behandlingspraksis i et helt nytt lys. Man ser rett og slett at vitenskapen ikke kan forklare søvn, og at modellene for å forstå bevissthet og mentale prosesser er svært ufullstendige. William Dement, professor ved Stanford University, og en av nestorene i internasjonal søvnforskning, konkluderer etter 50 års innsats med følgende utsagn: «Det eneste vi vet sikkert, er at vi trenger å sove fordi vi blir trøtte.»

Denne blindgaten har, som all annen naturvitenskap, tatt utgangspunkt i søvnen som objektivert fenomen. Det vil si at det forskes på alt som er målbart: på søvnfaser, bølgelengder og kognitive funksjoner – for ikke å snakke om samfunnsøkonomi, samtid og sosiologi.

Men det forskes ikke på hvor jeget blir av når du sovner, og ikke på sjelen – altså det som eventuelt ligger bakenfor de biologiske prosessene.

Dyrenes søvn. Den mest grunnleggende kunnskap vi har om søvn, er at nær alle levende skapninger sover. Alle mennesker og alle dyr (med noen få tvilstilfeller). For alt selvbevegende liv gjelder én ting, nemlig at det sover. Det soves stående, hengende, liggende. Det soves om natten og om dagen – i lange strekk og korte blunder. Det soves i luften og det soves i vannet. Fugler sover, fisker sover. Fluer sover, reker sover og kakerlakker. Selv de enkleste organismer sover, tilsynelatende. Fra maneter til mennesker soves det, og det på gjenkjennelig vis. Fra skapninger som nematoden, med sine 302 nevroner, til menneskehjernens 100 milliarder, er behovet for søvn tross alt sammenlignbart.

Et utvalg dyriske sovevaner: Flaggermus: 19,9 timer. Pytonslange: 18 timer. Tiger: 15,8 timer. Katt: 12 timer. Hund: 10 timer. Sjimpanse: 9,7 timer. Menneske: 8 timer. Sau: 3,8 timer. Elefant: 3,3 timer. Hest: 2,9 timer. Sjiraff: 1,9 timer.

Kjøttetere sover mer enn altetere, som igjen sover mer enn planteetere. Store dyr sover mer enn små dyr av samme artsgruppe. Dvale er ikke søvn, og dyr som går i dvale går ut av denne tilstanden et par ganger i løpet av dvaleperioden for å sove. Øreløse seler holder pusten og sover under vann. Når de må opp etter luft, våkner de, omtrent som når vi mennesker tar en nattlig tur på do.

Men det kanskje mest interessante søvnfenomen fra dyreverdenen er at endel arter sover med kun én hjernehalvdel av gangen. Som hos oss mennesker er hver hjernehalvdel koblet til en side av kroppen. På den måten kan disse dyrene til enhver tid ha i bruk ett øye, ett øre, osv. Det er avgjørende for å kunne observere både farer og positive muligheter. Visse fugler og fisker kan sannsynligvis sove med én hjernehalvdel mens de fortsatt flyr eller svømmer. Variasjonene er mange og forskningen ufullstendig. Men mye kan tyde på at én hensikt med å ha to hjernehalvdeler nettopp er å kunne sove med en av gangen, og således alltid kunne være våken på et vis.

Kanskje er dette også mulig for mennesket? Det eksperimenteres med å få mennesker til å kopiere dyrenes søvnoppførsel, ikke minst i forhold til dvale, noe som ville løst mange utfordringer for interplanetarisk romferd der det må spares på ressursene. Men også generelt er det i stor grad gjennom studiet av dyrs søvn – både gjennom artsspekteret og ved et evolusjonært perspektiv – at man fra et vitenskapelig synspunkt finner de mest lovende indikasjonene på hva søvn egen-tlig er. 

Hva er søvn? Spørsmålet om søvn kalles ofte biologiens største gåte. Søvn er ikke hvile, ikke dvale, ikke koma, ikke narkose, ikke avslapning, ikke stillstand, ikke å ligge ned, ikke å lukke øynene. Søvn er noe eget. Den mest vitenskapelige definisjonen beror på EEG-målinger (elektroencefalografi *1) av hjernebølger. Men på knott og flue, snegl og manet er dette ikke praktisk gjennomførbart. Da må man ty til adferdsbaserte definisjoner:

Søvn forekommer dersom «søvnlignende oppførsel» finner sted. Viktigst her er manglende respons på stimuli fra omgivelsene, og at dyret kan vekkes fra denne tilstanden.

Men til tross for definisjonen og kriteriene, er det en generell anerkjennelse fra alle vitenskapelige miljøer at man ikke egentlig vet hva søvn er. Siden så og si alle dyr sover, er det dog rimelig å trekke den slutning at alle sover av samme grunn. Søvnen har altså en grunnleggende funksjon for livet. Bevisstheten må skrus av for å kunne fungere i lengden. For å være våkne, må alle dyr også være ikke-våkne. Spørsmålet er hvorfor?

Teorier om søvnens funksjon og evolusjon. Søvn må ha en eller annen hittil ukjent, fundamental biologisk funksjon. (Giulio Tononi)

Søvnen er minst en halv milliard år gammel, sier vitenskapen. Den er sannsynligvis like gammel som det selvbevegende livet, som oppsto for omtrent 550 millioner år siden. Med utviklingen av sanser, et nervesystem og prosessering av sanseinntrykk, fødtes etter hvert søvnen, tror noen forskere.

Men teoriene spriker. Forenklet kan man si at det finnes tre hovedteorier om hva søvn er – eller hvilken funksjon den har:

Den første handler om evolusjonen og de best tilpassedes over-levelse (survival of the fittest). Den sier at utgangspunktet for søvn er et opprinnelig behov hos dyr for å gjøre seg immobile når de er sårbare. Søvnen er naturens sikkerhetsforanstaltning: Vi mennesker blir trøtte og sovner for at vi ikke skal være aktive om natten når vi ser dårlig og er et lett bytte. Denne teorien er oppsiktsvekkende fordi den sier at vi ikke egentlig trenger å sove, men at det er noe evolusjonen har premiert, fordi det er smartere.

En alternativ evolusjonistisk teori er den såkalte termostatteorien som sier at søvn har å gjøre med kroppstemperatur. Når dyr nektes søvn, kan de ikke lenger regulere kroppstemperaturen, som så stiger – til dyret dør. Søvn kan altså være en kompleks videreutvikling av en form for termostatfunksjon i kroppen. Ingen mennesker har, som man vet om, mistet livet som en direkte følge av søvnmangel på denne måten (eksperimenter er selvsagt ikke gjort). Men å føle at kroppstemperaturen er i ulage og at man svinger mellom å være frossen og varm, er en vanlig reaksjon på lite søvn.

Den andre hovedteorien handler om cellebiologi. Ståle Pallesen, professor ved Universitetet i Bergen, presenterer oss for en generell hypotese som tar utgangspunkt i avfallsprodukter: Kroppen og nervesystemet trenger å sove fordi det i våken tilstand akkumuleres avfallsstoffer fra metabolismen i cellene som bare kan brytes ned under søvn. Disse avfallsstoffene svekker både det fysiske og kognitive funksjonsnivå om de får samle seg opp. Studier viser at søvnløshet er svært nedbrytende og dødelig i lengden, og man tror det har å gjøre med disse avfallsstoffene som organismen tilsynelatende bare kan bryte ned under søvn. Derfor prioriterer også kroppen fase tre- og fire-søvn: Den dype søvnen som stort sett foregår i løpet av de tre første timene. Men hvorfor denne prosessen kun foregår mens vi sover, og hva som gjør søvnen som bevissthetstilstand spesiell i så måte, det vet man ikke.

Dette er altså en forklaring som peker på metabolismen, energiomsetningen i alle celler, og som innebærer at det er hele organismen som trenger å sove, både kropp og sinn.

Men den tredje hovedgruppen av teorier peker på at det ikke er kroppen, men muligens sinnet alene som trenger søvn. Fysisk sett kan vi tilsynelatende restitueres med ordentlig hvile, men nevronene i hjernen kan ikke bare hvile, de må sove. Det er den kognitive funksjonen som krever søvn, og derfor styrer søvn. Det finnes en rekke hypoteser om hva som foregår i nevronene under søvn, det handler om prosessering av inntrykk, lagring, hukommelse, drømmer og muligens noe som tilsvarer den form for «omstart» vi kjenner fra datamaskiner.

Professor J. Lee Kavanau(*2) ved UCLA presenterer en spesifikk hypotese. Han går så langt som å si at man ikke (lenger) støter på noen gåte med hensyn til søvn når man legger den nyeste evolusjonære forskning til grunn.

I korte trekk går teorien ut på at søvn er et produkt av utviklingen av synssansen. Øyet er det mest komplekse organ av alle etter hjernen, og sansedata fra øynene krever enormt mye nevrologisk prosessering. Hypotesen er at etter hvert som synet ble utviklet og optimalisert i evolusjonen, oppsto det en konflikt mellom to oppgaver i den nevrologiske utrustningen til dyrene: På den ene siden måtte nevronene prosessere informasjonen fra sansene og på det grunnlag ta svært hurtige avgjørelser (for eksempel bestemme seg for å flykte ved synet av en fiende), på den andre siden skulle de samme nevronene også lagre alle disse synsinntrykkene og de avgjørelsene som ble tatt. Med utviklingen av en mer avansert synssans ble kapasiteten til å gjøre dette samtidig sprengt, og det er da søvnen kommer på banen, sier hypotesen, som et motsvar. Formålet med søvn er altså å stenge av alle sanseinntrykk slik at hjernen kan rendyrke én prosess, på natten, nemlig det å lagre og organisere inntrykkene fra foregående dag.

Som det fremgår finnes det forskjellige hypoteser, og flere enn de som er gjengitt her. Til tross for påstander om at søvnen ikke lenger er et mysterium, er det bred enighet at svaret ennå unndrar seg. Det finnes nemlig motstridende funn og mange gode motargumenter mot hver eneste én av de ulike teoriene.

Hvordan arter søvnen seg? Søvnen er organisert i sykluser. Vi sover i runder på rundt 100 minutter som hver inne-holder fire ulike søvnfaser. Fra våken tilstand synker man først inn i søvnfase én, så to og så videre nedover. Så «snur» søvnen og stiger igjen. Men istedenfor å våkne idet bevegelsen når toppen, går man isteden inn i REM-søvn, før kurven atter synker. Hver enkelt komplette bevegelse – ned og så opp, inkludert REM – utgjør én søvnsyklus. Mennesker vil gjennomføre tre–fem slike i løpet av en natt. Dette er naturens måte å sørge for at selv om vi bare sover noen få timer, får vi med oss noe av hver søvnfase. Det er viktig fordi hver søvnfase har sin funksjon. Den dype søvnen, det vil si fase tre og fire, er den restituerende og der pust og hjerterytme er på sitt laveste. Det er i løpet av denne søvnen forskerne tror avfallsstoffene skilles ut.

Hjernebølgene er langsomme – såkalte deltabølger – og den dype, drømmeløse søvnen kalles også SWS, eller slow wave sleep. I motsetning til hva mange tror, er det under dyp søvn at man snakker eller går i søvne, og det er altså ingen sammenheng mellom dette og drømmer, som er et helt annet fenomen. Drømmene foregår under REM-søvn, og da er kroppen fullstendig paralysert. For normalt friske mennesker er det absolutt umulig å bevege seg og snakke mens man drømmer, fordi visse nerveceller aktivt lammer all motorisk funksjon.

Drømmer. Så hva er drømmer? Hvorfor drømmer vi?

Også her er det flere teorier. Det har vært vanlig å anta at drømmer spiller en rolle for bevissthetens måte å prosessere inntrykk på. Man har antatt at drømmene er en måte å organisere kunnskap og erfaringer på, og lagre dem på riktig sted i hjernen. Og det er sannsynlig at drømmer har en viktig funksjon for hukommelsen. Men nyere forskning tyder på at drømmer i mye større grad er av forberedende art. Noen forskere mener at opptil 80 prosent av drømmene våre har negativt fortegn, og forklaringen er at vi spiller gjennom forskjellige uønskede scenarier for å stille bedre forberedt dersom de skulle inntreffe i våken tilstand.

Hva er så forskjellen på drømmer og våken tenkning?

I drømmesøvn er hjernebølgene korte og krappe, og hjernens aktivitetsnivå er tilsvarende våken tilstand. Det er mye som tyder på at drømming er det samme som tenkning, og forskerne mener vi har en form for selvbevissthet også når vi sover. Noen typer drømmer er av en slik art at vi vet at vi drømmer, og vi evner å «programmere» oss selv til å våkne på et gitt tidspunkt. Så det later til å ligge en eller annen form for bevissthet bak søvnen, også den dype.

Hva denne bevisstheten er kan dog ikke vitenskapen hjelpe oss med. Trekker jeget seg tilbake i et dypere selv? Et selv utenfor tid? En tilstand som er bakenfor våkenhet, bakenfor det partikulære? Det blir tydelig for oss at før man vet noe mer om denne bevisstheten, kan man heller ikke forstå søvn – like lite som ordet ‘enten’ gir mening uten ‘eller’.

Så er vi altså tilbake der vi begynte, der hvor vitenskapen slutter.

Den lille død. Fra gammelt av er søvnen blitt kalt den lille død. Søvnen er den døden man vender tilbake fra. Dyp søvn og død er like i dette, de er utslukking, de er intet. Hver eneste natt opplever vi sannheten i Epikurs gamle dictum: «Der døden er, er ikke jeg. Der jeg er, er ikke døden». Epikur ville gi mennesket er rasjonelt verktøy mot sin dødsangst. Lang tid er gått siden den gang, og denne angst har spredd seg til den lille død, en frykt for å overgi seg til søvnen.

Spørsmålet er hvorfor?

Vår frykt for intet er blitt bunnløs. Opp gjennom menneskehetens historie har det vært allmennkunnskap at visse ting må utforskes med andre verktøy enn fornuften. Men den vitenskapelige, naturalistiske, sjelsbenektende verdensanskuelse som nå hersker alene, nekter oss dette. Den nekter oss dermed intet, altså er vi frarøvet døden og frykter søvnen.

Når man benekter intet, blir også væren vanskelig å gripe i sin nakne form. Livet – bare det at vi lever – er blitt usynlig for oss. Livet begynner ikke lenger ved fødselen, men idet du har skapt deg selv. Bare da kan du få øye på hva livet er.

Nå er ikke dette noe nytt, det er eldre enn den store søvnløsheten. Det er heller ikke nytt at man i tillegg til å bygge en tilværelse, nå også står ganske fritt til å velge hvilken. Men dette store valget forutsetter en sterk motivasjon, for oppgaven det er å skape seg selv – og bli alt det man kan bli – er diger, den krever en målbevissthet og innsats som på sett og vis er umenneskelig.

Og det er nettopp denne motivasjonen som tilsynelatende svikter hos mange i dag. Det er et spørsmål om samvittighet: Motivasjonen til å bli, versus samvittigheten for å være. Dårlig samvittighet gir seg til kjenne i mange former, men aller helst som søvnløshet.

Å sove er å kunne se. Bare små barn er fremdeles usiviliserte på den måten at de enn så lenge er fritatt fra den store oppgaven. Bare de er simpelthen mennesker. Alle peker på barnet når de vil vise til noe sant, selv de som elsker det voksne livets muligheter og krav. Vi lengter tilbake til noe som en gang var vårt – til noe åpent, til det å virkelig se det som er foran oss. Selv de mest fremgangsrike lengter, all deres fremgang har jo bare ett mål, nemlig ubekymret frihet på nytt.

Og hva består barnets frihet i? Er det simpelthen mangelen på ansvar og kunnskap og kompliserende erfaringer? Svaret er nei, for vi vet at vi godt kunne miste alt vi eier og har oppnådd, at det på mange vis hadde vært en frelse.

Det er her søvnen kommer tilbake til oss og endelig kanskje kan forklares: Små barn (spebarn) er rett og slett uthvilte, helt ned i dypet. De lever i en morgen etter en lang natts hvile. De kan ikke uttrykke det, men vær sikker: De frykter ikke det store intet, de kommer jo rett derfra. Hvilket betyr at de ser, de opplever verden slik den er uten deres innblanding.

De erfarer det de gamle grekere la i ordet aletheia‚ det Vestens eksistensialfilosofer fra Heraklit til Heidegger har utpekt som den eneste virkelige tilstand: Når verden viser seg for oss på sine egne premisser. Det er dette vi ønsker oss, for det blikket for verden vi har mistet, ser vi i barnet. Det vi ønsker oss er simpelthen å møte verden på nytt, uthvilte – slik den viser seg fra seg selv.

Beviset på dette er enkelt og allment: Virkeligheten fremstår ganske annerledes etter en dårlig natt sammenlignet med en god. Uthvilte kan vi aksle alt hva livet byr på fordi alvoret – angsten for å feile – er forminsket eller borte. Den gode søvnen dypper oss i det tidløse, altså i udødelighet. Sinnet forstår ikke dette, og vitenskapen ser en annen vei, men følelsene beviser det.

Den dype ironien med menneskelivet er at det vi alle søker og strekker oss så langt etter – friheten, meningen, sannheten – alltid er nært. Nettopp denne nærheten er den største av menneskets utfordringer. Slik brillen på nesen er usynlig for øyet, slik er også livet for tett innpå oss. Vi ser det ikke. Derfor: Skal du se selve livet, må du skape den avstand som gjør at det trer frem, på samme måte som øyet oppdager brillen når du løfter den vekk. Siden du ikke kan løfte vekk livet, må du i stedet rygge – inn i deg selv, bak deg selv.

Det er dette som kalles søvn.

Å våkne uthvilt fra dyp søvn er det samme som å fødes, det er nemlig å komme til verden. Fra søvnens dyp kommer vi tilbake, igjen og igjen.

Å våkne på denne måten er å komme over havet, tomhendt og fri, med bare den levende kroppen med på reisen, til en fantastisk øy, den våkne verden.