Dyrt og lite informativt. Det er liten tvil om at et stort flertall trakk et lettelsens sukk da USAs president Barack Obama ble gjenvalgt. En spørreundersøkelse utført for BBC World i 21 land viste en sterk preferanse for Obama alle steder unntatt i Pakistan. Gleden over valgresultatet burde likevel ikke gjøre oss blinde for valgets utilstrekkelighet. Det klarer ikke å levere på en en rekke etiske standarder som er forutsetningen for demokratiske valg.

Ifølge det amerikanske Center for Responsive Politics var den totale prislappen på valget –inkludert utgiftene for presidenten og Kongressen, utenforstående grupper samt kandidatene selv og deres politiske partier – anslagsvis på mer enn 6 milliarder dollar. Det gjør valget i 2012 til det dyreste noensinne.

Mesteparten av disse kostnadene har gått med til at de to motpartiene har prøvd å nøytralisere hverandres utspill.

Dette gavner reklamebyråer og mediene, men ingen andre, i hvert fall ikke partiene selv. Og det gavner heller ikke TV-seerne som blir bombardert med reklame, spesielt hvis de tilfeldigvis bor i en av vippestatene der konkurransen var stor. Det er vanskelig å tro at for eksempel 200 millioner dollar ikke ville vært nok til å informere elektoratet tilstrekkelig om kandidatenes politikk.

I et slikt scenario ville de totale valgutgiftene vært redusert med 5,8 milliarder dollar. Hvis man kombinerte en slik begrensning av utgiftene med offentlig finansiering av valgkampanjer, ville det dessuten høynet den etiske standarden i valg. Da ville ikke rike personer få en uproporsjonal innflytelse over utfallet, og i neste omgang over handlingene til presidenten og Kongressen.

Det er ingen som egentlig forventer at politisk reklame tilbyr befolkningen informasjonen de trenger for å vurdere kandidatenes egenskaper på en tilstrekkelig måte. I presidentvalget burde praksisen med tre TV-sendte debatter mellom de to store partienes kandidater imidlertid være en mulighet til grundig lufting av disse sakene. Dessverre lyktes ikke de seneste debattene i å oppnå dette målet.

Store unnlatelsessynder. Se for eksempel på den siste presidentdebatten i oktober som skulle handle om utenrikspolitikk. USA er kanskje ikke lenger verdens udiskuterbare leder slik landet var i tiåret etter Sovjetunionens sammenbrudd, men spiller like fullt en essensiell rolle i internasjonal politikk. Obama refererte til USA som «den uunnværlige nasjonen», og den beskrivelsen passer fremdeles, delvis fordi USAs forsvarsutgifter overgår alle andre land. USA bruker mer enn de neste ni landene på listen over landene med de høyeste militærutgiftene tilsammen – fem ganger mer enn Kina, landet med de nest største militærutgiftene.

Det var imidlertid ingen seriøs diskusjon om under hvilke forutsetninger det vil være riktig å bruke denne militærmakten. Begge kandidatene indikerte at de ikke var for en militær intervensjon i Syria for å forhindre at myndighetene i landet dreper flere av sine innbyggere. Men ingen av dem kunne si noe om når de ville kunne akseptere ansvaret for å beskytte innbyggere som angripes av sine egne myndigheter eller av krefter som myndighetene ikke er villige eller i stand til å kontrollere.

Begge kandidatene sa de ville støtte Israel og ikke vil tillate at Iran utvikler atomvåpen, men det var ingen diskusjon av løsninger på Israel-Palestina-konflikten eller under hvilke omstendigheter land som besitter atomvåpen kan ha rett til å bruke makt for å forhindre at andre utvikler dem.

Det som ikke ble diskutert i kandidatenes debatter om utenrikspolitikk, var helt klart av større betydning enn det som ble diskutert. Hele diskusjonen dreide seg om området fra Libya til Iran. Kina ble bare nevnt så vidt i forbindelse med «juksing» i handels- og valutaspørsmål.

Saker som problemene i eurosonen og forholdet til Russland ble ikke viet noen oppmerksomhet i det hele tatt. Og ingen av kandidatene syntes det var verdt å fremme et forslag for å hjelpe de mer enn én milliard menneskene som lever i ekstrem fattigdom.

Klimaendringer. Den største unnvikelsen var imidlertid klimaendringer. Det nærmeste Obama kom, var da han under en debatt snakket om «energiuavhengighet», noe som innebærer at USA ikke lenger vil være avhengig av olje fra Midtøsten. Det er åpenbart noe enhver patriotisk amerikaner ønsker.

Obama nevnte også at han hadde økt kravet til drivstofføkonomisering for biler i USA, og at han hadde investert i fornybare energiressurser som sol- og vindkraft. Men da Romney snakket om økt kullproduksjon, unnlot Obama å påpeke at karbondioksid fra kullkraft allerede er en stor bidragsyter til klimaendringene. Han sa ikke noe om at vi fremdeles mangler teknologien for å produsere «rent kull», og at økt bruk av kull vil påføre mennesker verden rundt store påkjenninger.

Ødeleggelsene etter orkanen Sandy måtte til for å få presidenten til å nevne klimaendringer. Det var etter dette New Yorks borgermester Michael Bloomberg gikk ut og sa han støttet Obama fordi han hadde en bedre politikk når det kom til klimaendringer. Som svar på dette sa Obama at klimaendringene er «en trussel mot våre barns fremtid, og vi skylder dem å gjøre noe med det».

Nå som han er gjenvalgt, er spørsmålet om han vil betale ned den gjelden til våre barn og generasjonene etter dem.

© Project Syndicate, 2012, www.project-syndicate.org