Uendelige valg. Da jeg fikk mitt første barn i 2003, lovet jeg meg selv at jeg bare skulle handle barnetøy i second hand-butikker. Babyklær har en forventet levealder på et par måneder, og det potensielle forbruket virket grotesk.

Men da barn nummer to ble født i 2005, åpnet en H&M-butikk like i nærheten. For 30 kroner kunne jeg kjøpe en litt flekkete gammel body i en bruktbutikk, eller en helt ny body som var Made-in-China, i en kjedebutikk. Der ble jeg dessuten lokket til å kjøpe en søt kjole med perler på til 90 kroner!

Jeg var trøtt, og valget var enkelt. Jeg hadde så mange valgmuligheter at jeg valgte galt. Til barn nummer to kjøpte jeg mer fordi jeg hadde muligheten til det.

Forbrukets mørke side. I slutten av november var det nok en brann i en klesfabrikk i Bangladesh, som tok livet av mer enn 100 personer. Før den ni etasjer høye bygningen brant opp, laget arbeiderne ved Tazreen Fashions Ltd. i Dhaka klær for blant andre Wal-Mart og Walt Disney.

The International Labor Rights Forum anslår at mer enn 700 arbeidere ved klesfabrikker har omkommet i Bangladesh siden 2005 som følge av brudd på sikkerhetsreglementet for bygninger.

Overlevende etter brannen fortalte The Guardian at ledelsen hindret arbeiderne i å forlate fabrikken da brannalarmen gikk, og at de låste dørene. Da brøt panikken løs. Lik ble så forkullede i brannen at det ble umulig å identifisere dem. Og alt dette for en jobb som arbeiderne tjente mindre enn 225 kroner i måneden på.

Dette er den mørke siden av det å kjøpe mer. Og vi konsumerer mer for mindre penger enn vi gjorde før. I 1969 brukte kanadiere 10,5 prosent av husholdningens inntekt på klær og tilbehør, i 2010 var det tallet nede i 6,5 prosent. En umettelig appetitt på bli-ny-programmer og at moteverdenens idealer er blitt mer mainstream, har sammenfalt med en total omlegging av klesproduksjonen.

Hurtigmote. Ifølge en artikkel i The New York Times Magazine (artikkel på s. 22–28, red.anm)bruker lederen innen «hurtigmote», Zara, nå to til tre uker på å gjøre en idé i et studio om til et plagg på en kleshenger i en av sine butikker. Couture er ikke lenger noe som bare så vidt drypper ned til massene. Alle kan se nye og smarte ut én uke, og så se nye og smarte ut igjen uken etter. Og en gjennomsnittlig amerikaner kjøper 64 klesplagg i året. Hurtigmote er designet for at et plagg skal brukes et par ganger, så forgjengelig som papir, og kvaliteten er ofte deretter.

Arbeidskraften som kreves for at vi kan leve slik er behagelig nok så langt borte at den er nesten usynlig. Bangladesh har rundt 4500 klesfabrikker og overgås kun av Kina som er verdens største kleseksportør. Og også andre utviklingsland driver i samme bransje, med tilsvarende urovekkende forhold. I 2011 var det 2400 rapporterte tilfeller hvor arbeidere i en sko- og klesfabrikk i Kambodsja besvimte på grunn av dårlig ventilasjon og feilernæring. Ifølge Cambodian Coalition for Apparel Workers er minstelønnen i Kambodsja rundt 370 kroner i måneden, knapt halvparten av det som er nødvendig for å dekke de mest grunnleggende menneskelige behov.

Den australske økonomen Clive Hamilton mener at psykologien bak forbruk er basert på inntektsgenerering: Vi bruker mer fordi vi har mer å bruke, som en gullfisk som vokser for å fylle bollen. Han er også mannen bak frasen: «Forbrukersamfunnet består av folk som bruker penger de ikke har til å kjøpe ting de ikke trenger, for å imponere folk de ikke liker.»

I vår tids skjelvende økonomi har vi kanskje mindre å bruke, men hvordan merker vi våre utskeielser når prisene er så lave? Lave priser er skummelt på det viset, i dårlige tider oppfordrer de oss til å kjøpe mer.

Må stille krav. De fleste arbeidstagerorganisasjoner oppfordrer ikke til direkte boikott av kjeder, for det ville fått katastrofale konsekvenser for alle som lever av å jobbe i fabrikkene – hovedsakelig kvinner. Men som konsumenter påhviler det oss å undersøke arbeidet utført av grupper som Labour Behind The Label som rangerer selskaper etter lønningsreformer. Rapporten deres fra 2011 skryter av spanske Inditex (Zaras morsselskap) og britiske Marks & Spencer, og kritiserte amerikanske Gap for å svikte rettferdig lønnsinitiativer til fordel for å la produsentene «regulere seg selv».

Selvregulering ser ikke ut til å være effektivt i klesindustriens ville vesten. Både Wal-Mart og Sears Holdings Corp. hevdet de ikke visste at produsentene brukte Tazreen som underleverandør. Om det er sant eller ikke, er det en skammelig påstand som ikke unnskylder noe og som fornærmer de døde. I siste instans ville reformer og en kompensasjon til familiene til de avdøde være en mer human reaksjon enn å skylde på andre. Det er ikke rart at arbeidere i Dhaka har gått ut på gatene i protest; hva er det egentlig de ikke har grunn til å protestere mot?

Men disse selskapene har liten grunn til å bidra til en rettferdig praksis når folk som meg kjøper buksene og hettegenserne deres til våre barn, og overdøver vår sosiale samvittighet med unnskyldninger om slunkne lommebøker. Det finnes ingen bevissthet rundt det økte forbruket. Det er ikke dette vi bør pakke våre barn inn i. 

Hurtigmote lærer oss bruk og kast: av ting, av etiske vurderinger og i siste instans av mennesker.

Publisert første gang av den kanadiske avisen The Globe and Mail 29. november 2012.