Populærkultur. Byene i Myanmar er fulle av gatekafeer. Små plastkrakker er spredt utover sprukne asfaltfortau, under parasoller, og her møtes burmesere for prat, nikotin og koffein. Iblant er et fjernsynsapparat stilt opp, og folk samler seg for å se på sørkoreanske såpeoperaer.

TV- og filmindustrien i Seoul er hundrevis av mil unna Myanmar, men tilgangen til sørkoreanske filmer og TV-serier er god, gjerne i form av piratkopierte DVD-plater. Enveisstrømmen av populærkultur sier lite om det politiske forholdet mellom de to landene, men den sier en hel del om ‘hallyu’ – en term som beskriver sørkoreansk popkultur, og dens seiersgang på det asiatiske kontinentet.

Selv det tidligere isolerte Myanmar er nådd, og i mange andre land er filmer, TV-serier og popmusikk fra Seoul ikke bare tilgjengelig, men så utbredt at det er vanskelig å unngå. Hallyu er enormt populært i Japan, Thailand, Filippinene, Vietnam, Indonesia, Malaysia, Kina, Taiwan og Hongkong.

Sør-Koreas kulturelle eksport er doblet siden 1999, og i 2008 var totalverdien av denne 10,5 milliarder kroner, ifølge The Economist. Det samme året solgte TV-selskapet KBS sine produksjoner til 38 land, og dens internasjonale TV-kanal KBS World er, ifølge sin egen nettside, tilgjengelig i 71 land.

Koreansk pop. Økonomistudent Alex Lo fra Hongkong forteller at han er en stor fan av sørkoreanske TV-serier. Han sier at han og familien ofte ser på koreanske såpeoperaer i stedet for lokale TV-produksjoner: «TV-kanaler i Hongkong begynte å vise sørkoreanske serier for omkring åtte år siden, og siden den gang er flere og flere koreanske TV-serier blitt vist her», sier han.

Lo er også glad i sørkoreansk popmusikk, eller k-pop – en musikksjanger han oppdaget på begynnelsen av 2000-tallet. «De fleste låtene er veldig catchy, har enkle refrenger og er fulle av en energi du ikke finner i hongkongkinesisk musikk. For meg handler alt om denne energien.»

«De fleste låtene er veldig catchy, har enkle refrenger og er fulle av en energi du ikke finner i hongkongkinesisk musikk. For meg handler alt om denne energien.»

De aller fleste k-poplåtene og så å si alt av filmdialog er på koreansk, et språk som snakkes av få utenfor den koreanske halvøya. Millioner av asiatiske fans ser ut til å bry seg lite om språkbarrièren og tar til takke med undertekster. Men noen bestemmer seg for å lære språket. «Jeg liker lyden av koreansk», sier Alex Lo. «Jeg bestemte meg for å lære meg språket så jeg kan se TV-seriene uten undertekster. Jeg begynte med å ta språktimer på en privatskole, og etter hvert også på universitetet her i Hongkong.»

Milliardindustri. På midten av 1990-tallet ble det lagt en rapport på skrivebordet til Sør-Koreas president Kim Young-Sam. Den inneholdt et regnestykke som viste at hollywoodfilmen «Jurassic Park» tjente inn like mye penger som bilprodusenten Hyundai tjente på å selge 1,5 millioner biler. Budskapet var at popkultur kan være svært god business. 

«Sørkoreanske myndigheter identifiserte kulturindustrien som den neste store pengemaskinen», sier Jung-Bong Choi, en koreansk professor som forsker på østasiatisk kultur ved New York University. «De spyttet massevis av penger inn i underholdningsbransjen og opprettet flere forskningsetater for å støtte og lokke investorer», sier han. Sørkoreanske myndigheter bydde også på skattelettelser og prosjektsubsidier for å få den kommersielle kulturindustrien i gang. «De la til og med til rette for å stifte en høyskole som var 100 prosent dedikert til tegneserier», sier Choi. «Det er ikke til å tro!»

Turistattraksjoner. Det gikk ikke så bra med tegneserieskolen, men staten har ellers lykkes i å bygge opp en pengeinnbringende underholdningsindustri. I tillegg til å være en innbringende eksportvare, lokker hallyu også horder av asiatiske turister til Sør-Korea. Innspillingssteder fra kjente TV-serier og filmer er populære turistmål, og flere reiseoperatører spesialiserer seg på slike turer. Nettsiden til Sør-Koreas offisielle turistbyrå lister filmsets fra 65 ulike TV-serier.

En av dem er den populære TV-serien «Coffee Prince» fra 2007. Den tar for seg et kjærlighetsforhold mellom en mann og en ung gutt, som etter hvert viser seg å være en kvinne. Den ble spilt inn på en kafé i Seoul, og dette stedet er nå et populært turistmål.

På kafeen møter vi gjester fra flere asiatiske land, blant dem de japanske søstrene Yumi og Hiromi Mizuno. «Jeg ser på sørkoreanske TV-serier hver dag hjemme i Japan», sier Yumi og smiler stort. «Slike TV-serier går hele tiden.» Hun sliter med å velge ut en favorittserie. «Det er så mange å velge imellom!»

Kafeens barista Bae Eui Su forteller at de får besøk fra hele verden. «De kommer fra Filippinene, Thailand, Japan, Malaysia. Til og med fra Frankrike», sier han. Og dette er linken til vårt eget kontinent.

Sprer seg til Europa. I juni 2011 fløy fem sørkoreanske popgrupper til Paris. Billetter til to felles konserter ble raskt utsolgt, og sørkoreanske medier kastet seg over saken. «K-pop tar Europa med storm», skrev avisen Joongang Daily, mens avisen Chosun Ilbo mente at «K-pop invaderer Europa».

Jung-Bong Choi sier at han hele tiden har tvilt på at hallyu-fenomenet ville nå Europa. «Jeg mente at alt snakket om hallyus potensial i Europa var ignorant i forhold til hvordan kultur sprer seg», sier han. «Jeg trodde hallyu i Europa var en umulighet. Men så var det altså sant, og jeg måtte ta tilbake alt jeg har sagt opp gjennom årene.»

«Jeg trodde hallyu i Europa var en umulighet. Men så var det altså sant, og jeg måtte ta tilbake alt jeg har sagt opp gjennom årene.» 

Choi sier allikevel at et par utsolgte konserter i Paris ikke betyr at k-pop vil ta resten av kontinentet med storm. «Europeiske fans vil se kreativitet, og en kunstnerisk kvalitet ved musikken. Men med k-pop blir det mye av det samme.»

K-popfan Mai Silje Vabø fra Bergen er uenig. «Det er veldig stor variasjon innenfor sjangeren», sier hun. Vabø oppdaget hallyu i 2009, og har sannsynligvis pløyd gjennom en god del mer k-pop enn akademikeren. «Hallyu er blitt en utrolig stor del av livet mitt», sier hun, og nevner en lang liste k-popartister hun setter pris på. Det begynte med at hun og søsteren snublet over en YouTube-video med klipp fra dramaserien «Boys Over Flowers».

«Vi syntes det så ut som en interessant serie og begynte å lete etter steder på nettet hvor vi kunne se episodene med engelsk tekst. Vi ble hekta etter to episoder, og siden er vi blitt interessert i k-pop og i koreansk kultur generelt.»

Jung-Bong Choi mener k-popsjangeren appellerer til folk utenfor Sør-Korea fordi den er en internasjonal miks. «K-pop-pakken består av flere kjente salgsingredienser. Vi ser ‘cute girl’-kulturen fra Japan og den forførende kroppsfokuseringen vi kjenner fra amerikansk kultur.» Han forklarer at små biter engelsk ofte er bakt inn i k-poplåtene, og at dette gir utenland-ske lyttere en idé om hva teksten handler om.

«Det koreanske språket i låtene er gåtefullt og underlig, noe som kan virke forlokkende. Samtidig er det ting en kjenner igjen.»

«Fansen blir forført og pint på samme tid. Og det virker.»