Øyner håp. Den siste tiden har mediene, Aftenposten blant dem, fortalt om virkningene av den europeiske gjelds- og finanskrisen. Arbeidsledigheten stiger i land som Hellas, Italia, Spania, Portugal og Irland. Selv ungdom med høy utdannelse klarer ikke å få en fot inn på arbeidsmarkedet, i Spania er nesten 50 prosent av all ungdom under 25 år, arbeidsledige. Håpløshetens køer foran arbeidskontorene er lange.

Noen øyner et håp andre steder. Det frie arbeidsmarkedet i EU, som Norge er en del av gjennom EØS-avtalen, har skapt bevegelse. Svensker og polakker har allerede lenge søkt arbeidslykken, og for det meste funnet den, i Norge. Nå kommer spanjoler, italienere grekere og andre etter. Mange er unge. Svært mange er godt utdannet.

Ikke bare et onde. Det skaper problemer, det skaper utfordringer, personlig, for familien og for samfunnet. Men det er langt fra bare av det onde. Og det er heller ikke noe nytt. Folk har alltid vandret i Europa, både i førhistorisk og historisk tid. Opprettelsen av nasjonalstater fra 1600-tallet og utover bremset en del av vandringen.

Det nye er at det er blitt lettere å vandre, lete etter lykken eller bare etter et utkomme, for kort tid eller for lengre tid, alt etter livssituasjon. Det begynte å bli lettere allerede da seks land – Belgia, Nederland, Luxembourg, Frankrike, Italia og Vest-Tyskland – undertegnet Romatraktaten i 1957. Traktaten, grunnlaget for det som senere skulle bli EU, nevnte de fire friheter: fri bevegelse av varer, tjenester, personer og kapital. Enda friere ble det i 1993, med opprettelsen av det indre marked.

Varer, tjenester og kapital har beveget seg fritt. Trolig har det siste, kapitalens frie flyt, bidratt til den økonomiske krisen. Men av personer har det vært adskillig mindre bevegelse, selv om lovverket har gjort det mulig. Vi er vel slik laget at vi helst holder oss innenfor eget lands grenser, og aller helst på eget hjemsted, til det kulturelt og språklige trygge, vante og kjente.

Vi er vel slik laget at vi helst holder oss innenfor eget lands grenser, og aller helst på eget hjemsted, til det kulturelt og språklige trygge, vante og kjente.

Mange eksempler. Det må enten en krise eller en stor utfordring til for å få oss til å rykke oss opp og dra. Vi har mange eksempler å ta av. Slik var det da finske innvandrere dro nordover til «Ruija», til Finnmark, etter hungersnøden i 1860, eller irer i hopetall dro til utlandet etter at potethøsten slo feil i årene 1845–52, da svensker kom til Norge på slutten av 1800-tallet for å bygge hus eller jernbane. Eller da nordmenn og enda flere finner fant seg jobb på 50- og 60-tallet i svensk storindustri, som på dekkfabrikken i Gislaved eller Volvo i Göteborg. Volvo har skrumpet inn. Dekkfabrikken er flyttet til Portugal.

Noen ble, mange flyttet tilbake. De fylte de ledige arbeidsplassene, brukte sine kunnskaper og fikk bruk for sine erfaringer. Arbeidsvandring er ikke bare negativt. Norge, nå mottaksland for arbeidsinnvandring, trekker fordel av «hjerneflukten», som utvandringen av godt utdannet arbeidskraft kalles.

Norge, nå mottaksland for arbeidsinnvandring, trekker fordel av «hjerneflukten», som utvandringen av godt utdannet arbeidskraft kalles.

De personlige ulempene kan selvsagt være mange for dem som føler seg tvunget til å flytte, og ikke minst for deres hjemland, som har investert i skole og utdannelse. Men det er tross alt bedre at italienske eller spanske gipsmakere, sykepleiere, geologer eller andre kan få brukt sine kunnskaper et annet sted i Europa, enn å stå i arbeidsledighetskø. Og slik markedet tross alt er: Om noen år kan strømmen snu og gå et annet sted.

Fordeler. Hovedproblemet er kanskje nettopp at vi ser på arbeidsvandring som noe uheldig, at vi ikke har tatt inn over oss alle fordelene med «fri bevegelse av personer». Utdannelse utnyttes, erfaring fra andre land kan berike både personer og landet man kommer fra og eventuelt vender tilbake til.

Språklige og kulturelle hindringer finnes selvsagt. Men de er ikke uoverstigelige. Den europeiske politiske debatten har lenge gått på hva EU skal bli, en løs sammenslutning av nasjonalstater eller et Europas forente stater.

Uansett trenger vi et Europa med stor fleksibilitet, som utnytter de fire friheter fullt ut, om ikke vår verdensdel skal bli hengende etter et dynamisk Asia eller et kriserammet, men likevel svært endringsvillig USA.

Innenlandsk arbeidsvandring er en nøkkel i USA. Se på den amerikanske bilhovedstaden Detroit i delstaten Michigan. Byen hadde i 1950 1,8 millioner innbyggere, i dag bare 700 000 mennesker. Nedgangen har vært på 25 prosent de siste ti årene.

Røtter. Amerikansk bilindustri er langt fra hva den var, det er heller ikke Detroit. Industrien var ikke liv laga, dermed begynte utvandringen. Ikke til andre land, men til andre deler av USA. Slik har det skjedd utallige ganger før i landets historie.

Det er enklere i USA enn i Europa. Ett felles språk, en felles valuta, en tradisjon for å røre på seg. Under feiringen av Thanksgiving, Høsttakkefesten, hver høst, drar millioner av amerikanere på besøk hjem, der de har sine røtter.

Alle har vi røtter. Men de må ikke være stavnsbånd som holder oss bastet og bundet til ett sted.

Europa trenger åpne arbeidsgrenser, og at vi utnytter dem.

Publisert første gang i Aftenposten 29. november 2011.