Sansning. Det som er vakkert, er ikke bare en ting i seg selv, men også en akademisk disiplin. Læren om det vakre kalles estetikk, et ord som kommer fra det greske aisthesis og betyr ’sansekunnskap’ eller ’oppfatning’. Slik understrekes det at estetikk ikke kun er læren om det skjønne, det vakre, men også lære om sansningen. Det vakre er nemlig noe som sanses, hvilket betyr at forståelse av estetikk tradisjonelt sett først og fremst settes i forbindelse med anskuelse. Den tyske filosofen A.G. Baumgarten betraktet den både som læren om en fullkommenhet ved verden, og læren om den sanselige erkjennelse.

Et skjønnhetens erfaringsmateriale. Tradisjonelt sett har det vært et sterkt bånd mellom estetikk og kunsten, men dette er blitt svakere i løpet av det 20. århundret. I boken «Ideen om det skjønne» (1986) sier den franske språkforskeren Jean Lacoste at det å knytte kunsten opp mot det vakre, i dag avslører en ’borgerlighet’ som de intellektuelle ikke vil vedkjenne seg. Man kan til nød innrømme å finne skjønnhet i fortidens kunstverker, men dyrker i større grad det Lacoste omtaler som ’avantgarden’, det vil si kunsten som provokasjon eller noe som taler om fremtiden.

I løpet av de siste tiårene har kunstnere som legger vekt på skjønnhet fått liten oppmerksomhet, og mange er blitt oppfattet som bakstreverske eller lite relevante. I vår tid, sier Lacoste, er det kun én estetisk kategori som fremdeles kan forsyne oss med det han kaller 'et skjønnhetens erfaringsmateriale', det vil si, vakre landskaper, skuespillere og historier, og det er filmen.

I boken «On Beauty» (2004) sier Umberto Eco seg enig i Lacostes vurdering om at forholdet mellom det vakre og kunsten ikke er så nært som man gjerne har hatt en tendens til å tro. I hvert fall er det slik, sier Eco, at kunsten står i et underlig forhold til det skjønne, ettersom dens primære oppgave har vært å etterligne det man til enhver tid har oppfattet som vakkert i kulturen og naturen.

Dermed blir det vi sitter igjen med fra tidligere tider, det de kjente kunstnerne har oppfattet som skjønt, mens vi ikke aner hva som behaget bønder, bakere, skreddere eller andre håndverkere. Slik blir vår forståelse av det fortiden betraktet som vakkert, rimelig begrenset.

I vårt århundre, sier Eco, bestemmes definisjonen av det skjønne både av avantgarden (noe han kaller 'provokasjonens skjønnhet') og forbrukersamfunnet. Sistnevnte inneholder en type variasjon som motsier at det finnes én enkelt forståelse av skjønnhet. Dagens estetiske ideal, sier Eco, er en 'orgie av toleranse'.

En kropp som ligner sin egen. Her peker Eco indirekte på en relasjon som fortsatt er viktig i vår tid, nemlig den som eksisterer mellom skjønnhet og sansningen. For mens båndet mellom det vakre og kunsten er blitt svekket, er forholdet mellom det vakre og anskuelsen blitt stadig sterkere. Samtidig kan man også stille spørsmål ved Ecos konklusjon. For er det virkelig sånn at vi lever i en kultur hvor skjønnhetsdefinisjonen er vid og inkluderende?

Den førsokratiske filosofen Xenofanes sa at 'hadde oksen eller løven kunnet fremstille et arbeid slik som det menn utfører, eller skape gudeskikkelser, ville hester skape dem i bildet av hester, okser i bildet av okser. Hver og én ville skape en kropp som lignet deres egen'.

Denne aforismen kan med letthet omformes i en marxistisk språkdrakt, hvorigjennom man kan konkludere med at det er de som sitter med produksjonsmidlene, som til enhver tid bestemmer hva som skal utgjøre det estetiske idealet.

Dette idealet synes forøvrig å prege oss i ekstrem grad. Tidlig i fjor sto det å lese i Aftenposten at man i 2011 ville nærme seg rundt 15 000 tilfeller av kosmetisk kirurgi i Norge, med en markedsvekst på opp mot 10 prosent. I realityprogrammer som «Ekstrem forvandling» og «Svanen» møter vi noen av dem som har endret utseendet i tråd med et skjønnhets-ideal hvor ansiktet skal være symmetrisk og kroppen veltrent.

 For det handler selvsagt ikke bare om hva som er vakkert, men også om det som faller utenfor denne kategorien. For mange svarte kvinner i vestlige kulturer, er kanskje det beste eksempelet den krevende behandlingen som mange utsetter seg for ved å rette ut håret. Både Malcom Xs «The Autobiography of Malcolm X» (1965), Zadie Smiths «Hvite tenner» (2007) og Chris Rocks film «Good Hair» (2009) presenterer oss for fenomenet, som har eksistert i lang tid. Det viser seg også at nær alle amerikanske svarte kvinner som innehar fremtredende stillinger – med Oprah Winfrey og Michelle Obama som de mest prominente – retter ut håret sitt. Det kan virke som det å ofre afrokrøllene sine for en vestlig skjønnhetsmal, er en forutsetning for å klare seg i det amerikanske samfunnet.

Alt er forfengelighet. I boken «Fra Gud til Gucci» (2004) gir Erling Dokk Holm spådommer om en fremtid dominert av skjønnhetsindustri og genteknologi, hvor vi alle kan bli nødt til å leve av utseendet. Det samme budskapet finner vi i Scott Westerfield sci-fi serie «Uglies» (2005, norsk oversettelse 2011), hvor kosmetisk kirurgi gjør alle om til 'peninger' den dagen de fyller 16.

Her får man også en indikasjon på hvem det er som skaper skjønnhetsidealene vi forholder oss til. For industrien som produserer hårprodukter til svarte kvinner, er enorm. Bare i USA bruker svarte kvinner 9 milliarder dollar på hårpleie hvert år, noe som utgjør 80 prosent av hele hårindustrien, og dette til tross for at svarte kvinner bare utgjør 6–7 prosent av befolkningen. Dermed sier det seg selv at det er i industriens interesse at man holder på et ideal som sier at håret skal være glatt, eller i det minste med myke krøller heller enn en naturlig afrofrisyre.

Det kan også se ut som om skjønnhetsidealene blir stadig mer urimelige. Før jul kom nyheten om at det kun er modellenes hoder i H&Ms siste reklamekampanje som er virkelige, mens kroppene er skapt av datamaskiner. Med andre ord er ikke en- gang modeller i stand til å oppfylle samtidens estetiske krav. 

Hva sier så dette oss? For det første sier det at skjønnhetsidealet bestemmes av den som til enhver tid sitter med en ideologisk, politisk eller økonomisk makt. For det andre forteller det oss at skjønnhetens tyranni er et sant og reelt åk vi lever under. For skjønnhet er et helt sentralt vurderingskriterium i våre forhold til hverandre, for hvordan vi oppfattes – og for de mulighetene vi har i dagens vestlige samfunn.

Av dette er det fristende å konkludere med at vår forståelse av det vakre ligger nokså nær det forfengelige. I King James’ versjon av Bibelen står følgende å lese i Forkynnerens andre vers: «Vanity of vanities, all is vanity».

I dette sitatet ligger det ikke bare et budskap om at alt under himmelen er forgjengelig, men også en moralsk påminnelse om forfengeligheten, som i klostervesenet tradisjonelt var kjent som de åtte hovedssynder.

I et samfunn hvor skjønnhet genereres av forfengelighet, er det nok en ganske stor avstand mellom det vakre og det gode.